– Havet kan fortsatt reddes

I åpningsscenen av dokumentarfilmen Ocean – Sir David Attenboroughs siste filmatiske kjærlighetsbrev til havet – sveiper kameraet gjennom en solfylt tareskog der otere tumler i bølgene og lysstråler danser over fiskeskjell som glassmalerier i en katedral. Det er et paradis.

Men idyllen slår brått om.

Bilder av fargesprakende korallrev byttes ut med blekede, livløse skjelett. Trålere drar tunge metallnett over havbunnen og forvandler blomstrende undervannsliv til ørkenlandskap.

– Å se menneskelig aktivitet redusere vakre undervannsskoger til øde ørkener på havets bunn er hjerteskjærende. For mange er dette et akutt varsko om hva som faktisk skjer i havene våre. Men vi kan ikke lenger tillate oss å tenke at «ute av syne er ute av sinn», sa prins William på FNs havtoppmøte i Nice på lørdag.

Havet dør

I Nice møtes havforskere, urfolksledere og beslutningstakere til årets store havkonferanse. Bak diplomatiske vendinger og velformulerte paneldebatter runger en ubekvem sannhet: Vi er i ferd med å miste havet. Og det skjer raskt.

– Havet kan komme tilbake – til en prakt ingen nålevende noen gang har sett, sier Attenborough i filmen.

Spørsmålet er om vi gjør det som må til i tide.

Dr. Eric Sala, marinbiolog og National Geographic-utforsker, tok ordet på toppmøtets hovedscene med en kombinasjon av alvor og kampvilje.

– Vi hører mange verdensledere snakke varmt om å beskytte havet. Men når det kommer til handling, er mange av løftene kun pynt. Havet trenger forkjempere – ikke politikere som nøler og vakler, sier han til Panorama etter talen sin.

Initiativet hans – Pristine Seas – har bidratt til å etablere 29 marine verneområder verden over – til sammen over 6,9 millioner kvadratkilometer, et område større enn Amazonas. 

Likevel er han ikke optimist.

– For å nå målet om 30 prosent beskyttelse av havet innen 2030, må vi opprette 85 nye verneområder – hver eneste dag – fra og med nå, sier Sala og rister på hodet.

Foreløpig er bare 8,3 prosent av havet under noen form for beskyttelse. Kun 3 prosent er høyt beskyttet.

– Vitenskapen er krystallklar. Den største trusselen mot fiskeriene er ikke verneområder. Det er overfiske, sier han.

Bunntråling: Et middelaldersk inngrep 

Dokumentaren Ocean viser rystende scener fra bunntråling: enorme nett som pløyer gjennom havbunnen og ødelegger skjøre økosystemer, som stridsvogner gjennom en blomstereng. Noen anslag viser at bunntråling slipper ut like mye CO₂ årlig som hele luftfartsindustrien.

På toppmøtet annonserte Sverige og Hellas forbud mot bunntråling i alle sine marine verneområder – et modig trekk. Frankrike, derimot, nøyde seg med mer beskjedne reformer.

– Det er mest for syns skyld. Når Frankrike sier de vil styrke beskyttelsen uten å forby bunntråling, er det som å låse døren, men la vinduene stå åpne, sier Dr. Lara Millet, ekspert på havpolitikk.

I sterk kontrast står øystatene i Stillehavet, som Tuvalu og Fiji, som med svært begrensede midler har innført noen av verdens mest ambisiøse forbudssoner.

– Disse landene viser at det ikke er penger som mangler – det er politisk vilje, sier Sala.

Skotsk øy viser vei

Løsningen på havets fremtid ligger kanskje ikke i Genève eller Paris, men i små kystsamfunn som på øya Arran i Skottland. Firth of Clyde, en gang blant Europas rikeste fiskefelt, kollapset etter år med industriell bunntråling. Men innbyggerne på Arran ga seg ikke.

– Vi var ikke miljøaktivister. Vi var bare sinte. Fordi havet vårt døde og ingen gjorde noe, sier Howard Wood, lokal dykker og medstifter av COAST (Community of Arran Seabed Trust).

I 2008 fikk de gjennomslag for Storbritannias første lokalt ledede forbudssone i Lamlash Bay. Resultatene var oppsiktsvekkende: I løpet av under ti år tidoblet bestanden av kamskjell seg, og tareskogene vrimlet igjen av småfisk.

I år feirer COAST 30 år med lokal innsats for havet – og har inspirert lignende tiltak over hele Skottland og videre.

– Friske hav gir friske og velstående lokalsamfunn. Hvis vi klarer dette uten penger og uten ekspertise, kan hvem som helst klare det, sier Jenny Crockett, COASTs informasjonsleder.

Et nytt syn på havet

En avgjørende endring nå handler om hvordan vi verdsetter vern av havet – ikke bare økologisk, men også økonomisk. En ny studie fra Pristine Seas og Dynamic Planet viser at hver dollar investert i godt forvaltede marine verneområder kan gi ti ganger så mye tilbake – i form av fiskerier, turisme og kystvern.

– Verneområder er ikke en byrde. De er den beste investeringen du kan gjøre for havets framtid, sier Kristin Rechberger, direktør i Dynamic Planet.

Studien advarer om at uten umiddelbare tiltak risikerer vi å miste havets evne til å fø våre samfunn, regulere klimaet og produsere oksygen.

Løsningen? Behandle verneområder som lønnsomme, lokale fellestiltak – der fiskere og reiselivsnæringer blir medeiere. Det fungerer allerede på steder som Misool-reservatet i Indonesia og Chumbe-øya i Tanzania.

– Å redde havet er ikke bare god vitenskap – det er god forretning, sa Rechberger til konferansedeltakerne.

– Trenger mot

Tilbake i presseområdet lente Enric Sala seg frem da han ble spurt om han trodde dette FN-toppmøtet ville utgjøre en forskjell.

– Det finnes alltid håp, sa han.

– Men vi har hatt nok konferanser fylt med taler og gode intensjoner. Det vi trenger nå er mot og handling. Mot til å forby ødeleggende fiske. Til å finansiere lokalt ledede initiativ. Og til å håndheve reglene.

Ordene hans speilet budskapet fra prins William, som bruker sin plattform og Earthshot-prisen til å skape endring:

– Sunne hav er avgjørende for alt liv på jorda, sa prinsen.

– Havet produserer halvparten av verdens oksygen, regulerer klimaet og gir mat til mer enn tre milliarder mennesker.

Men idet delegatene forlot konferansen og ruslet ned mot strendene ved den franske rivieraen, var spørsmålet fortsatt ubesvart: Hva skjer nå?

En siste beskjed fra dypet

I filmens avslutningsscene svever en knølhval over lerretet, tett fulgt av kalven sin. Attenboroughs stemme blir mykere.

– Hvis vi redder havet, redder vi verden, sier han.

Det er en setning som er både dypt rørende – og skremmende enkel.

Vi har fortsatt tid. Men bare hvis vi slutter å se på havet som en utømmelig ressurs og i stedet forstår at det er et levende system som bærer hvert eneste hjerteslag på jorda.

Havet dør ikke. Det blir drept.

Men som alle levende vesener, har det evnen til å lege seg selv.

Alt det ber oss om – er å få puste.

Les også:

Vi har ikke et hav av tid – er det fortsatt håp for havtiåret?