Sør-Afrika var et av partnerlandene i Nordpart-ordningen. Men årets Norpart-utlysning på 175 millioner kroner til akademisk samarbeid og studentutveksling mellom norske studiesteder og studiesteder i det globale sør er nå trukket tilbake. Her: Urfolksforkjemper Ouma Katrina Esau på University of Cape Town, Sør-Afrika.
Sør-Afrika var et av partnerlandene i Nordpart-ordningen. Men årets Norpart-utlysning på 175 millioner kroner til akademisk samarbeid og studentutveksling mellom norske studiesteder og studiesteder i det globale sør er nå trukket tilbake. Her: Urfolksforkjemper Ouma Katrina Esau på University of Cape Town, Sør-Afrika.

Meninger:

Stans i globale forskningsprogrammer er ikke bare negativt

Regjeringen stanser flere globale forskningsprogrammer. Men dersom programmene ikke har bidratt til fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling, kan det være gode grunner til å bruke den påtvungne programpausen til å oppsummere erfaringer og tenke nytt.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Regjeringen har provosert Forsknings-Norge med tiltak som hevdes å undergrave internasjonalt samarbeid og utviklingsrelatert forskning.

Viktige finansieringsordninger er kuttet og utsatt, studenter fra det globale sør mister tilgangen til norske universiteter med innføringen av studieavgift og forslaget om økt bruk av norsk språk i akademia gir liten mening i en internasjonalisert forskningsverden. Bare Norges program for kapasitetsutvikling innen høyere utdanning og forskning (NORHED), som drives av Norad, synes foreløpig å være fredet.

Alarmklokkene ringer derfor med god grunn. Disse vedtakene virker vel så mye politisk og ideologisk, som faglig begrunnet. Den som blir ny forsknings- og høyere utdanningsminister bør derfor revurdere dem så raskt som mulig.

Tid for selvransaking

Utviklingsforskningsmiljøene hevder i et opprop mot regjeringens politikk at Norge har hatt en «ledende posisjon i forskningsbistand i over 50 år». Det er det ikke faglig grunnlag for å si. Og om det ikke kan sannsynliggjøres at programmene, som nå er under angrep fra regjeringen, har en utviklingseffekt, er det gode grunner til å bruke denne programpausen til å tenke nytt.

Likevel gir vedtakene en mulighet til selvransakelse. Uansett utfall av den pågående striden mellom regjeringen og forskere, kan det være gode grunner for UD og Norad, Forskningsrådet og relevante forskningsmiljøer til å nå stille spørsmål om norsk utviklingsforsknings kvalitet og relevans.

Samarbeidsprogrammene, som det nå gjøres endringer i, har hatt som mål å bidra til institusjonell og individuell forskningskompetanse og forskning av høy kvalitet. Men de har også hatt til mål å bidra til utvikling gjennom effekt (impact) på sentrale utviklingsspørsmål som fattigdomsreduksjon, bærekraftig utvikling, utviklingspolitikk, utviklingsprogrammer og investeringer i privat sektor.

Da er det oppsiktsvekkende at NORGLOBAL- og NORHED-programmene har pågått i årevis, og har gått over i nye faser uten å ha vært gjenstand for fullverdige evalueringer, og NORPART har vært evaluert uten søkelys på det som må være det grunnleggende spørsmålet i bistandsfinansierte forskningsprogrammer: Bidrar forskning til utvikling?

Andre land evaluerer mer

Land som Storbritannia, Sverige og Canada har gitt langt mer forskningsbistand enn Norge, og følger langt mer systematisk opp resultatene i etterkant gjennom evalueringer. De har også utviklet gode systemer og verktøyer for å evaluere både forskningsresultater og deres utviklingseffekter.

En oppsummering av noen av de viktigste lærdommene fra evalueringer av internasjonale programmer kan være et nyttig utgangspunkt for den norske selvgranskningen. Evalueringene viser at nettverksbaserte programmer på tvers av institusjoner og mellom forskere i Sør og Nord skaper tillit og samarbeid. De har også en mer dynamisk og langsiktig effekt enn programmer som er mer individuelt fokuserte innenfor dagens «new public management»-universiteter. Hvor ligger de norske programmene i dette landskapet?

Sentrale spørsmål om norske resultater

Kun et mindretall av de evaluerte internasjonale programmene har et klart endringsteoretisk utgangspunkt utover generelle og lite nyttige utsagn om at økt institusjonell og individuell kompetanse vil lede til bedre forskning, som igjen vil lede til utvikling. Skiller de norske programmene seg ut i positiv eller negativ retning her?

Evalueringer av programmene viser ofte gode resultater når det gjelder rene akademiske kriterier, men få av programmene følger opp forskernes muligheter til å fortsette forskningen og bidra til utvikling etter at bistandsfinansieringen er slutt, for eksempel gjennom sporingsstudier. Er dette gjort for de norske programmene?

Evalueringene viser at kvaliteten på forskningsinstitusjonene i Sør er helt avgjørende for den langsiktige effekten av forskningssamarbeid og kompetanseheving. Har de norske programmene tilstrekkelig kunnskap om og et aktivt forhold til de institusjonelle rammene og institusjonsutvikling?

Forskningsprogrammene er dominerte av globale problemstillinger og tilnærminger, ofte definert av giverlands prioriteringer. Gjør de norske programmene nok for å gi forskningsinstitusjoner og forskere fra Sør en stemme og ta avkoloniseringen av forskningen på alvor?

Hva er utviklingseffektene?

Bortsett fra overordnede mål preges programmene av få konkrete planer og tiltak for å følge opp og måle forskningens utviklingseffekter. Kanskje skyldes det manglende interesse fra bistandsgivere eller forskere, og manglende kunnskap om hvordan det kan gjøres. Er interessen for dette stor nok i de norske programmene?

De universitetsbaserte programmene er preget av «grunnforskning» og publisering i anerkjente tidsskrifter for akademiske karrierer, som er viktig, men ikke nok. Er det tilstrekkelig rom i de norske programmene for forskningsbaserte anvendte tilnærminger og følgeforskning med deres relevante kvalitetskriterier?

Et gjennomgående problem i programmene er at forskningsinstitusjonene oppfattes som lite relevante av statlige og private institusjoner og beslutningstakere spesielt i Sør. I tillegg formidler de i liten grad resultatene til folk flest. Har de norske programmene tilstrekkelig aktive og målrettete formidlingsstrategier?

Hva nå?

De norske utviklingsforskningsmiljøene hevder i et opprop mot regjeringens politikk at Norge har hatt en «ledende posisjon i forskningsbistand i over 50 år». Det er det ikke faglig grunnlag for å si. 

Og om det ikke kan sannsynliggjøres at programmene, som nå er under angrep fra regjeringen, har en utviklingseffekt, er det gode grunner til å bruke denne programpausen til å tenke nytt.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.

Powered by Labrador CMS