Første private kraftverk

Det er den 17. november 2000: Selveste kong Birendra av Nepal ankommer den lille samlingen av hvite, enkle bygninger og kraftinstallasjoner som utgjør Khimti-prosjektet ved bredden av Tami Koshi-elven, omtrent 17 mil øst for hovedstaden Kathmandu. Foran en skare av prominente personer, deriblant visestatsministeren, finansministeren, samt flere representanter for norske myndigheter, erklærer han Nepals første privateide kraftverk for åpnet.
Kongens tilstedeværelse var ikke tilfeldig. Med Khimti-prosjektet gikk nemlig startskuddet for privat utnytting av Nepals enorme vannkraftressurser. Håpet er at private investorer skal få fart på utbyggingen, som til nå bare har greid å utnytte én fattig prosent av vannkraftpotensialet.

God butikk. 890 meter inne i fjellet durer fem norskproduserte turbiner. Ut av fjellet sendes mellom 25 og 60 MW kraft i døgnet mot Kathmandu ­ avhengig av regntid og vannstanden i Khimti Kola-elven.
Selv om kraftverket er bitte lite, sett med norske øyne, leverer det hele 25 prosent av all strømmen som produseres i Nepal, totalt 350 gigawatt timer i året.
Khimti-kraftverket er bygget over BOOT-prinsippet: «Build, Own, Operate and Transfer». Byggingen, driften og eierskapet av kraftverket er organisert gjennom det private selskapet Himal Power Ltd. (HPL), der Statkraft holder 73 prosent av aksjene. I selskapets egen brosjyre heter det at: «Målet er å medvirke til å skape utvikling i Nepal på en miljøvennlig, effektiv og lønnsom måte.»
Om 20 år skal HPL overdra halvparten av eierskapet til det statlige Nepal Electrical Authority (NEA), og om 50 år skal hele kraftverket over på statens hender.
Men innen den tid har kraftverket vært god butikk for sine norske eiere.

Må betale høy pris. ­ Vi regner med et positivt resultat allerede det første året, opplyser Tor Arne Pedersen, som er økonomiansvarlig i HPL.
Gjennom en egen avtale har Nepals myndigheter forpliktet seg til å kjøpe en fast mengde kraft til en snittpris på rundt seks cent (rundt 50-60 øre) per kilowatt time de neste 20 årene. Det er en meget høy pris, innrømmer Statkraft. Kraften selges videre til forbrukerne, som må betale enda mer.
Når kraftverket kommer skikkelig i gang er avkastningen beregnet til å bli på 15 prosent, mellom fem og seks millioner amerikanske dollar (ca. 50 millioner kroner) i året.
Dersom forventningene til lønnsomhet innfris, kan Khimti-prosjektet bringe inn nærmere en milliard kroner i sine norske eieres kasser i løpet av de neste tjue årene.
­ Långiverne krever at vi setter prisen så høyt. Det er mange risikofaktorer å ta hensyn til, forklarer Pedersen.
­ Risikoen er ikke bare knyttet til byggingen, men også i forhold til den politiske situasjonen i Nepal, som er svært ustabil. Vi kan for eksempel ikke regne som sikkert at myndighetene alltid vil betale regningene.

Brutal overgang. ­ Så langt har kraftverksutbyggingen vært en suksess. Men det er for tidlig å si om investeringen vil være lønnsom, sier Wenche Lund Øyno i Statkraft, som har vært med i prosjektet siden 1994.
Hun slår fast at kommersielle investeringer i utviklingsland stiller høye krav til avkastning, på grunn av den høye risikoen.
­ Egentlig er vel dette et eksempel på at overgangen fra bistandsavhengighet til kommersielle forhold er temmelig brutal for utviklingslandene. Kommersielle vilkår betyr at Nepal må betale en høyere pris for strømmen enn om den var finansiert av bistandsmidler, sier Lund Øyno.
Hun peker imidlertid på at utviklingsbankene spiller en vesentlig rolle i dette.
­ Som et kommersielt selskap har HPL fått lån på svært strenge vilkår. Renten vi betaler på en stor del av lånene er på rundt 11 prosent. Bankene kunne klart bidratt til å gjøre overgangen smidigere. En lavere rente ville slått direkte ut på prisen som Nepal må betale, fremholder Øyno.

Egen pengemåler. Ifølge Statkraft er Nepals myndigheter ­ ikke uventet ­ misfornøyde med avtalen, og ønsker en lavere pris. Samtidig er de interessert i flere private utbyggere, og ønsker trolig derfor ikke å stå åpent fram med kritikk.
Et kuriøst utslag av prisuenigheten henger imidlertid i måleskapet på Khimti-prosjektets hovedkontor: Øverst henger HPLs måler for hvor mye strøm som sendes ut på nettet. Like nedenunder har NEA montert sin egen måler. Den tikker nøyaktig én prosent saktere.
­ Med tanke på at vi kan produsere strøm tilsvarende 40 000 kroner i timen, så utgjør den prosenten etter hvert store summer, sier Vidar Lenningsvik, påtroppende driftsleder ved kraftverket.
Samtidig har myndighetene trenert innkjøp av felles måleutstyr, forteller han.
­ Er det riktig av dere å ta en så høy pris?
­ Hadde dette handlet bare om penger, hadde vi drevet helt annerledes. For eksempel hadde vi ansatt langt færre folk, svarer Lenningsvik. I dag har kraftverket 140 ansatte med stort og smått, kun fire er norske.

Yte noe tilbake. Lenningsvik peker på at Statkraft har lagt stor vekt på å gi noe tilbake til lokalsamfunnet.
­ Vi tar jo vannet deres. Dette har ført til lavere vannstand og mindre vann i irrigasjonsanleggene. Vi ser det som vårt ansvar å kompensere for dette, selv der hvor det er spørsmål om det egentlig er tunnelen som er årsaken. Det er viktig å ha lokalbefolkningen på vår side. Vi ønsker ikke å risikere konfrontasjoner.
HPL satser også på skoledrift, samt kontinuerlig opplæring og kursing av ansatte.
­ Det er spesielt viktig å få inn forståelsen av hvor viktig det er å drive vedlikehold og forebygging. Det har de ingen tradisjon for her. Det vanligste er rett og slett å kjøre ting totalt i stykker, forteller han.
Selv om det kommersielt sett ofte anses som uøkonomisk å bruker penger på å gjøre lokalbefolkningen fornøyd, ser Statkraft-ingeniøren dette som en lønnsom investering.
­ Vi tjener på å ha et godt forhold til lokalbefolkningen, konstaterer han. Spesielt overfor den voksende maoistbevegelsen (se b-a nr.2/01), som kan oppleves som truende, er det viktig å ha folkelig støtte.
­ Vi skal drive på her i 50 år, og vi vil gjerne også beholde æren internasjonalt. Vi ønsker ikke å holde en dårlig profil, sier Lenningsvik.