Sult skyldes ikke mangel på mat

Teshome Hunduma Mulesa

Seniorrådgiver innen naturmangfold og bærekraftige matsystemer i ForUM

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

FAOs nyeste rapport, lansert under FN-toppmøtet om matsystemer i Etiopia forrige uke, viser at 2,6 milliarder mennesker – nesten én av tre på jorda – ikke har råd til et sunt kosthold.

Rapporten viser også at sulten øker i Afrika og Vest-Asia. Og globalt sulter 673 millioner mennesker, til tross for at verden produserer mer mat enn noen gang før.

Dette handler ikke først og fremst om tørke, krig eller feilslått høsting, men om økonomisk politikk.

En fersk vitenskapelig artikkel, publisert i 2024, peker på hvordan mat har blitt gjenstand for økonomiske interesser, der eksport, gjeldsforvaltning og fortjeneste har blitt viktigere enn matsikkerhet og lokal kontroll.

Afrika hardest rammet

Afrika sør for Sahara er hardest rammet av sult. Hele 307 millioner mennesker, noe som utgjør 20 prosent av befolkningen i regionen, lever i sult.

Dette skyldes ikke naturens begrensninger, men mangelen på investeringer i småskala-produsenter, særlig kvinner, ifølge den vitenskapelige artikkelen. Kvinner står for mellom 60 og 80 prosent av matproduksjonen i noen områder, men stenges ute fra jord, teknologi og finansiering.

Artikkelen dokumenterer hvordan strukturelle ulikheter og marginalisering i globale verdikjeder fører til at lokalsamfunn mister eierskap, og sulten reproduseres i regioner med enormt potensial for matproduksjon.

Matkø i verdens rikeste land

Samtidig skjer det også her hjemme.

En nasjonal kartlegging fra Fafo i 2023 viste at over 14 000 mennesker mottok matutdeling på én enkelt dag i mai 2023. Nesten 50 prosent av disse bodde i hushold med barn. 

Dette er ikke bare enkeltstående tilfeller, men tegn på en utvikling der flere faller utenfor i møte med økte levekostnader og sosial ulikhet.

I verdens rikeste land er det familier som må søke hjelp for å få nok mat. Det utfordrer forestillingen om Norge som et land der alles grunnleggende behov er dekket. Og det bør få konsekvenser for hvordan vi tenker sosialpolitikk og matsikkerhet også nasjonalt.

Systemfeil

Bak både den globale matkrisen og de norske tallene finnes det mennesker av kjøtt og blod, foreldre som står i matkø, barn som møter skoledagen uten frokost.

Denne virkeligheten er ofte fraværende i partipolitiske debatter, men burde stå sentralt når vi diskuterer hvilket samfunn vi ønsker å forme og hvem vi inkluderer i det.

Det vi står overfor, er et dypt forankret systemproblem.

Dagens sult skyldes ikke naturgitte begrensninger, men resultatet av politiske valg og et økonomisk system ute av balanse.

Problemet ligger ikke i matmangel, men i hvordan produksjon, prissetting og fordeling styres.

Når matforsyningen er tett knyttet til et ustabilt og fossildrevet energisystem, bidrar det ytterligere til økte priser og usikkerhet.

Gjeldende politikk setter ofte markedslogikk, eksport og kommersielle hensyn foran menneskerettigheter, matsuverenitet og sosial beskyttelse.

Når mat behandles som en handelsvare for spekulanter i globale verdikjeder, øker ulikhetene. Marginaliserte grupper får mindre tilgang til nok og næringsrik mat. Et fåtall store selskaper styrer store deler av verdens matforsyning, og deres mål er først og fremst profitt, ikke matsikkerhet.

Retten til mat handler dermed ikke om kapasitet, men om politisk vilje.

Nødhjelp kuttes, liv går tapt

Det mest slående er kanskje hvordan matsikkerheten svekkes som følge av internasjonale bistandskutt, ikke bare i akutte kriser, men i det langsiktige arbeidet for å bygge motstandskraft.

En fagfellevurdert Lancet-studie fra juni i år viser at reduserte midler til amerikanske mat- og helseprogrammer, særlig gjennom USAID, har ført til en målbar økning i barnedødelighet og underernæring i lavinntektsland. Forskerne anslår at de kraftige kuttene i USAID-støtte kan føre til mer enn 14 millioner dødsfall innen 2030, hvorav over 4,5 millioner er blant barn under fem år. 

Det handler ikke om fravær av ressurser. Næringsrike matpakker er produsert, men blir ikke distribuert. Helsesentre stenges. Leveringskjeder bryter sammen. Når livreddende innsats kuttes midt i pågående kriser, blir konsekvensene ikke bare alvorlige, men uunngåelige.

Langsiktige tap

Kuttene rammer ikke bare nødhjelp, men også fundamentet for framtidig matsikkerhet, ifølge studien.

Flere programmer innen landbruksopplæring, frøberedskap, jordhelse og klimatilpasning har blitt satt på vent eller avviklet.

Investeringer i småskala-matproduksjon og lokal kunnskap om jordbruk, særlig i sårbare regioner, er svekket.

Dette undergraver ikke bare dagens matsikkerhet, men også evnen vår til å bygge motstandsdyktige og bærekraftige matsystemer.

Når støtten til utvikling fases ut, erstattes den ikke med lokale løsninger, men med økt sårbarhet.

Norges rolle

Norge har vedtatt en strategi om matsikkerhet i utviklingspolitikken som peker i riktig retning. Strategien fremmer retten til mat, styrking av småskala-matprodusenter og utvikling av bærekraftige matsystemer i møte med klimakrise og ulikhet.

Men uten forpliktende finansiering og politisk forankring risikerer strategien å bli stående som en god intensjon uten gjennomslagskraft.

I en tid der flere giverland kutter i både nødhjelp og langsiktig bistand, må Norge ta aktivt politisk ansvar for å holde linjen, ikke bli stående taus i møte med global tilbaketrekning.

Mat på valgkartet

Velgere må kreve klare svar fra partiene om deres forpliktelser når det gjelder matsikkerhet, utviklingspolitikk og innsatsen mot sult både nasjonalt og internasjonalt.

Hvordan vil norske partier sikre at vi ikke svikter millioner av mennesker? Hva gjør vi når krisene rammer, trekker oss tilbake, eller trår vi til?

Sult er ikke et naturfenomen. Det er et resultat av politiske prioriteringer eller fraværet av dem. Og den eneste medisinen er politisk vilje.

Norge har både ressursene og kunnskapen til å gjøre en forskjell, nasjonalt og globalt.

Spørretimen bør starte nå på Arendalsuka og fortsette helt fram til valgdagen.

For i en verden som produserer nok mat til alle, er sult det mest unødvendige problemet vi har. Sult er ikke bare unødvendig. Det er et spørsmål om politisk vilje, og derfor noe vi kan endre.