Håpet som visnet

Enorme åkerlandskap, med høye, vakre solsikker har alltid vært et tegn på gode inntekter i dette området, helt sør i Ukraina. Men i år blir de bare stående – kortvokste, tørre og brune.

For bøndenes logikk følger matematikkens lover.

Kostnadene ved å leie inn ansatte og kjøre landbruksmaskinene ut på åkeren ville vært langt høyere enn inntekten fra å presse matolje ut av de tørre solsikkefrøene.

– Jeg har bodd her i mange, mange år. Det har aldri vært slik som dette, sier bonde og jordeier Grytsan Mykola til Panorama.

Han står midt i det enorme jordbrukslandskapet, ikke langt fra huset sitt, og forteller at det er første gang at solsikkene her, om lag tre mil fra frontlinjen, bare blir stående.

– Solsikkene skulle ha rukket meg til brystet. Nå får jeg bare lyst til å gråte, sier han stille.

Høye temperaturer, lite regn

Klimaendringer er en medvirkende årsak til den ødeleggende tørken det sørlige Ukraina har opplevd denne sommeren, der dagtemperaturene tidvis har vært over 40 grader. Forskere har lenge advart mot hvordan høyere temperaturer og tørke vil ramme landet – mer og mer de kommende årene. De siste tretti årene har gjennomsnittstemperaturen i landet økt med 1,2-1,5 grader, noe som gradvis har endret vekstvilkårene for landbruket.

For den lille landsbyen Liubomyrivka er det en betydelig utfordring, i hvert fall når regnet også uteblir. Da hjelper det lite at vekstsesongen har blitt lenger, eller at regnet plutselig høljer ned etter at avlingene skulle vært høstet.

Inntekter fra jordbruk er helt sentralt for folks levekår i de vidstrakte jordbruksområdene langs Svartehavet – områder som er kjent for sin betydning også for global matproduksjon.

Folk her dyrker sin egen jord, jobber for større jordeiere eller leier ut jorda til andre.

Slik har det vært helt siden Sovjetunionen og kollektivbrukene ble oppløst, og jorden ble fordelt til lokalbefolkningen, forteller jordeier Grytsan Mykola.

Han eier selv over 15 hektar med landbruksjord. Etter at helsen hans ble dårligere, leier han den ut til andre bønder i området.

Liubomyrivka, omtrent midt mellom byene Mykolaiv og Kherson, hadde mange gode år og gode avlinger å vise til, fram til den russiske fullskalainvasjonen rammet dem i mars 2022. 

Da havnet landsbyen bokstavelig talt i skuddlinjen mellom ukrainske og russiske tropper. 

Russerne hadde satt seg som mål å ta den viktige verfts- og havnebyen Mykolaiv, men framrykkingen ble stoppet ved utkanten av byen. Uheldigvis for Liubomyrivka-beboerne var det akkurat i deres område at Putins soldater befestet sine stillinger. De ble der i et halvt år.

En nesten tom landsby

Da Panorama besøkte landsbyen høsten 2023, var krigsskadene på boliger og offentlige bygg store. Ordførerkontoret og posthuset stod der, gjennomhullet av skuddsalver, og i den lokale skolen var det et digert hull i den ene fasaden. Landsbyen var nesten tom for mennesker, og de vi møtte hadde dramatiske historier å fortelle om krig, frykt og flukt.

Samtidig var gjenoppbyggingen så smått i gang – reparasjoner av tak og vegger støttet av myndigheter, organisasjoner og internasjonal bistand.

Mens Flyktninghjelpen jobbet med å sette inn nye dører og vinduer, eller takbjelker for å reparere ødelagte tak, jobbet Norsk Folkehjelps mineryddere med å renske åkrene rundt Liubomyrivka for udetonerte eksplosiver og miner. En enorm jobb.

I år, nær to år senere, kunne inntektene fra de enorme solsikkeåkrene ha kommet godt med i gjenoppbyggingen av den krigsherjede landsbyen. Slik ble det ikke.

Den dramatiske dagen

Bonden og jordeieren Buryachok Alexandr Mykhailovych er blant dem som ønsker å gjenreise bygningene på gården sin. Engasjert forteller mannen i 60-årene oss om den dramatiske dagen høsten 2022, da huset hans havnet midt i kryssilden.

Han hadde rukket å rope et høyt «Gå på, gå på, gutter!» da han oppdaget at de ukrainske soldatene beveget seg over åkeren, mot de russiske stillingene.

– Jeg fikk beskjed om å holde munn og raskt søke tilflukt i kjelleren, forteller han.

I noen ekstremt dramatiske timer lå han og kona i kjelleren til et av gårdshusene og hørte kampene rase over dem. På et tidspunkt, da han våget å kikke ut, så han en russisk stridsvogn i det den skjøt seg gjennom hovedhuset og omgjorde det til en ruinhaug.

Dagen etter, da kampene hadde stilnet, satte det livredde ekteparet seg i bilen og kjørte ut av landsbyen, en ferd på seks kilometer i et tilnærmet helt flatt åkerlandskap.

– Vi var livredde. Jeg ropte til kona mi at hun skulle legge seg lavest mulig og be til Gud. De russiske kulene smalt i veikantene rundt oss, sikkert 30 skudd, sier Mykhailovych med tårer i øynene.

De hadde hellet med seg, og nådde fram i live – til den nærmeste ukrainske veiposten.

Tross skrekkopplevelsen vendte ekteparet tilbake til gården, da den ukrainske hæren hadde tvunget Putins soldater på retrett. De følte det som en lettelse å vende hjem, forteller han, men det var også vondt. Kyrne deres var døde, og bygningene hadde store skader – særlig hovedhuset, som lå i ruiner.

Trengte inntekter, fikk tørke

Mange i landsbyen har det på samme måte. De kunne ha trengt gode avlinger og inntekter for å fortsette gjenoppbygging av hus, maskinpark og buskap.

Men slik ble det altså ikke dette året. Tørken viste seg å spille på lag med Putin, i krigsplanene hans for å gjøre livet vanskelig for sivilbefolkningen.

– Dessverre har ikke naturen vært noe grei med oss, sier Nataliia Cepic underfundig.

Kvinnen i 50-årene er starosta, en slags lokal ordfører for landsbyen.

Ifølge Cepic har fire måneder uten regn gjort at solsikkeavlingene nå er helt tapt, mens hveteavlingene i år har gitt omtrent halvparten av hva de pleier.

Da vi snakket med henne for to år siden, var Norsk Folkehjelp i gang med et omfattende mineryddingsarbeid på åkrene rundt landsbyen. Enorme områder av stor økonomisk betydning, både for Ukraina og lokalbefolkningen, hadde blitt minelagt av Putins soldater i forbindelse med tilbaketrekkingen fra området høsten 2022.

Den norske organisasjonen hadde fått oppgaven med å rydde til sammen 350.000 kvadratmeter åkerland til produksjon av solsikker, hvete og andre kornsorter.

Panoramas journalister så anti-tankminer som lå godt synlig oppå bakken, i enorme mengder, ofte med bare en meters mellomrom. Måten de var spredd på – og det faktum at de ikke var gravd ned – tydet på at de russiske soldatene hadde hastverk da de trakk seg tilbake, sørøstover mot byen Kherson.

Siden den gang har landbruksområdene gradvis blitt ryddet og frigitt igjen, til fornyet bruk for bøndene og deres traktorer. Norsk Folkehjelp var blant de aller viktigste aktørene i dette området – sammen med statlige ukrainske mineryddingsetater.

Om lag 90 prosent av området er nå «friskmeldt», forteller ordfører Cepic. Det som gjenstår, er noen veiskuldre og treklynger der skyttergravene var mens kampene raste for et par år siden.

Takknemlige

– Vi er veldig takknemlige for at åkrene nå er ryddet og at folk kan føle seg trygge igjen, uten å risikere å bli skadet av eksplosiver, sier hun.

Ordføreren sier at optimismen – tross tørken – er høyere nå enn for to år siden, da folk i sønderskutte hus levde fra dag til dag på nødrasjoner og måtte rasjonere ved for å overleve vinteren.

Foran det istykkerskutte kommunebygget, der ordførerkontoret hennes en gang var, har landsbyen reist et minnesmerke. Betalt av landsbyens beboere. Det er montert med bilder, flere titalls portretter av ukrainske helter, prydet av ukrainske flagg.

På den ene siden av gangveien: bilder av de ukrainske soldatene som kjempet og falt i kampene om landsbyen i 2022. På den andre: landsbyens egne falne – soldater som hadde kjempet for Ukraina i andre deler av landet.

– Jeg kjente alle sammen. De var elevene mine den gang jeg jobbet som lærer, sier Cepic.

Til sammen bodde det 641 mennesker her før fullskala-invasjonen. I dag er det 223 tilbake, hvorav 50 har jobber i landbruket.

Mange av de unge, ikke minst barnefamilier, har flyttet fra landsbyen for å søke trygghet og jobber lenger vest i Ukraina eller i nabolandene. Det som engang var en livlig barneskole, er nå jevnet med jorden etter russisk artilleribeskytning.

– Hva med barna, har det blitt flere barn i landsbyen sammenlignet med for to år siden?

– Nei, det er ikke så forskjellig, selv om to barn er født siden da. Vi har nå 31 barn i landsbyen, hvorav tolv er skolebarn.

Starostaen, som har stålkontroll på tallene, forteller at det før fullskalainvasjonen var 47 barn i landsbyen. Mange familier har flyttet til utlandet – blant annet til Polen og Tyskland, eller til andre regioner i Ukraina, forklarer hun.

Cepic forteller videre at skolebarna går to dager på online-skole og tre dager på en skole som ligger i en nærliggende landsby. For å komme dit blir de busset.

Får møte medelever

For elevene Ivanna og Valerii, henholdsvis i 3. og 5. klasse, er den nye skoleordningen en forbedring sammenlignet med for to år siden. Da var det kun digital undervisning.

– Å gå på skolen er best. Online blir kjedelig. Det blir jo bare å snakke, sier de to barna som bor sammen med bestemoren Iryna og bestefaren, som også heter Valerii.

Den dagen vi besøker dem, er det 30 grader i skyggen, mens solen steker fra skyfri himmel. En stille og fredelig dag, uten flyalarmer eller luftvern på jakt etter droner. Innenfor gjerdet til det velholdte blå huset deres blomstrer vakre roser, og rett bortenfor henger fristende drueklaser. Grønnsakene gror også godt i varmen, takket være kunstig vanning.

Likevel er ikke alt bare bra. Det er trange tider økonomisk. Å kjøpe nok mat, kull og ved til vinteren er blant bekymringene for husholdningen.

– Jeg har ikke noen fast jobb, og det er ennå tre år til jeg kan gå av med pensjon, forklarer bestefar.

Han forteller at han pleide å jobbe som vaktmester på skolen før den ble stengt. Nå lever familien på inntektene fra sporadiske småjobber og en liten stønad de får av staten.

Og det den lille gården kan gi av mat. Geiter, gjess, høner og det beverlignende dyret nutria, samt grønnsaker fra kjøkkenhagen, bidrar til at de har nok å spise.

En sønn og en datter bor henholdsvis ti og femti kilometer unna. De har nok med å holde sine egne familier i live, forklarer de to eldre. Det er akkurat det samme målet som besteforeldrene Valerii og Iryna har for sin familie.

Barnebarnas mor er død, mens faren har forlatt dem til fordel for et liv i byen Mykolaiv.

– Han ser vi ikke noe til, men han etterlot oss jo disse nydelige gavene, sier bestemor Iryna og peker i retning de to barnebarna som steller med hønene i bakhagen.

Begge besteforeldrene er strålende fornøyde med å ha de to barnebarna rundt seg.

– For meg er de motivasjonen som gjør at livet fortsatt er verdt å leve, fastslår bestefar Valerii med et smil.

– En ny følelse av frihet

For to år siden hadde de to barna strenge restriksjoner på hvor langt de kunne bevege seg unna huset. Nå er det annerledes. De kan leke og bevege seg lenger unna uten at de trenger å frykte for skjulte eksplosiver.

– At åkrene rundt her er ryddet, gir hele landsbyen en følelse av frihet. I starten var vi redde for å gå overalt. Nå har vi det mye friere. Barna og vi kan bruke alle veiene, sier bestemor Iryna.

Hun forteller at den eneste mine-trusselen nå består i at noen mindre områder, som av økonomiske årsaker ikke var prioritert av myndighetene, fortsatt kan være minelagte.

– Det gjelder rekkene av trær som omgir åkrene. Der har skyttergravene vært, og der er det vanskelig og dyrt å rydde miner. Til og med i hule trær kan man finne eksplosiver, forteller Iryna.

Av samme grunn er det lite aktuelt for bestefedrene og andre i lokalbefolkningen å hugge ved selv i nærområdet.

En ubehagelig påminnelse

For halvannet år siden, i april 2024, fikk landsbyen en ubehagelig påminnelse om at en viss fare fortsatt eksisterer. 

Etter at det først hadde vært kraftige regnskyll over flere dager, hadde jorden i veikantene erodert. Det gjorde samtidig at eksplosivene, som fortsatt lå der under jorden, kom fram i dagen.

Dette var ikke en del av selve åkeren, det var en veiskulder som myndighetene ikke hadde prioritert. Derfor hadde de heller ikke bedt minerydderne om å rydde akkurat her.

– Folk hadde alarmert de statlige minerydderne om at tre eksplosiver var kommet til syne. De kom og fjernet dem, men hadde tydeligvis oversett ett eksplosiv, forteller jordeier Grytsan Mykola.

En annen jordeier – mannen som fortalte oss om den dramatiske flukten høsten 2022 – var enda tettere på.

– Jeg var hjemme, men hørte det voldsomme smellet og løp til, sier Buryachok Mykhailovych.

Han forteller at en bonde fra distriktet hadde vært ute med traktor og tilhenger. Så hadde han bestemt seg for å snu. Smellet kom da tilhengeren traff et eksplosiv som lå i veikanten.

– Mannen var fortsatt inne i førerhuset da jeg kom fram. 

– Er du ok, spurte jeg. «Jo, men jeg føler meg litt full», sa han. Han hadde fått noen småsår etter at bakvinduet i styrhuset hadde knust, men var ellers like hel, sier Mykhailovych.

Ifølge jordeieren hadde tilhengeren store skader.

– Dette var en påminnelse for oss. I et område som har vært mineforurenset, kan man aldri føle seg 100 prosent trygg.