Fra brutalt soldatliv til leik på løkka

Han er en av 3000 barnesoldater i det østlige DR Kongo som er blitt hjulpet av et norskstøttet prosjekt. Hver gang det blusser opp nye kamper i denne delen av landet, blir nye barn tvangsrekruttert inn i de ulike opprørshærene. Samtidig er det en økende bevissthet blant krigsherrene om at det internasjonale samfunnet ikke tolererer bruk av barn i krig.
Fredsavtalen mellom regjeringen og flere av opposisjonsbevegelsene i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) har ført til integrering av soldater fra ulike væpnede grupper inn i den nasjonale hæren. Prosessen kalles «brassage».

To er fengslet. Det ble fart i arbeidet etter valget i Kongo for ett år siden. Arbeidet overvåkes av FNs fredsbevarende styrker i Kongo (MONUC). Myndighetene i Kinshasa har sluttet seg til internasjonale protokoller som forbyr bruk av barnesoldater.
Alle krigsherrene og kommandantene i hæren er klar over den internasjonale fordømmelsen av bruk av barnesoldater. To tidligere kongolesiske krigsherrer, Germain Katanga og Thomas Lubanga, sitter nå fengslet av den internasjonale krigsforbryterdomstolen (ICC) i Haag. De er siktet for bruk av barnesoldater, folkemord og bruk av voldtekt i krig.

Var for ung. - Dersom vi tar med barn under 18 år er det å betrakte som en krigsforbrytelse, sier oberst Emmanuell Kimputu.
Han er ansvarlig for å samle de fem-seks hærene i det østlige Kongo. I hans nærområde vet han om 1000 opprørere som fortsatt gjemmer seg i skogene. Av disse er halvparten barnesoldater.
17-årige Justain Katembo sluttet seg til Mai-Mai-geriljaen for litt over ett år siden.
- Men kommandanten ville ikke ha meg. Han sa jeg var for ung. Det var mange andre barn der og de er yngre enn meg, forteller han.
Tenåringen er nå på mottakssenteret for barnesoldater i utkanten av byen Beni.

3000 får hjelp. Siden 2003, da senteret og et yrkesprosjekt for tidligere barnesoldater ble startet, har 3000 barn fått hjelp til å vende tilbake til et normalt liv. Noen kommer til senteret når kampenheter integreres, andre klarer å rømme fra militsgruppene, mens noen blir løslatt av sine kommandanter.
Et nettverk av pinsemenigheter (CEPAC) og norske Christian Relief Network (CRN) står ansvarlig for prosjektet som støttes med midler fra Utenriksdepartementet.
- Det er nå ingen andre som gjør dette arbeidet i denne delen av Kongo. Derfor får vi nå barn helt fra Goma. En gruppe som fikk støtte fra Unicef for å gjøre lignende arbeid, må ha «spist pengene» fordi de gjøre ingen ting, forteller prosjektleder Edmond Pinos.
Han har bakgrunn både som tidligere offiser i Mai-Mai-geriljaen og tidligere helseminister i opposisjonsbevegelsen. Det gjør at det er lettere for ham å komme i kontakt med opprørskommandanter. Målet er å overtale dem til å slippe barnesoldatene.
- Jeg sier til dem: «Hadde du misbrukt dine egne barn på denne måten…» Det hadde de selvsagt ikke gjort, forteller han.

Tvangsrekruttering. Verken den kongolesiske regjeringshæren eller de ulike opprørsgruppene vil innrømme at de fortsatt bruker barn som frontsoldater.
I slutten av august blusset det opp nye kamper mellom opprørere tilknyttet tutsi-generalen Laurent Nkunda og regjeringshæren. I et eget propagandashow for pressen viste Nkunda fram barn han påsto var tatt til fange fra regjeringshæren og erkefienden Interahamwe-militsen. Samtidig meldte FN-styrkene i området om at over 10.000 mennesker hadde flyktet fra sine hjem i Masisi-området fordi Nkundas soldater var på tokt for å tvangsrekruttere barn.
- FN-styrkene har sendt oss flere barn som er blitt tatt til fange fra Nkundas styrker, forteller Pinos.
- Gruppene bruker ofte barn i frontlinjen fordi de er modige. Et barn som er soldat og ikke går på skole får store mentale skader - de er som en bombe som venter på å eksplodere, sier Pinos.
Det er fortsatt mange barn igjen i de ulike opprørshærene i skogene i det østlige Kongo.

Medisinmann. Kambale er den minste og yngste gutten på mottakssenteret i utkanten av Beni. Han ble kidnappet av opprørsoldater da han var fem år.
- Vi var i kirken. De tok med seg alle barna. Jeg vet ikke hva som skjedde med de andre fordi jeg ble stengt inne i en hytte mesteparten av tiden, sier Kambale.
Han ble lærling for medisinmennene som utfører trolldom. Bryggene de koker gjør at krigsbandene kan forflytte seg langt om natten og kuler treffer ikke soldatene, sies det. Unggutten er stolt av det han kan.
- Jeg er lav av vekst så jeg kunne ikke settes til annet arbeid. Som doktor kjenner jeg mange hemmeligheter. Det eneste jeg kan si er at det dreier seg om bruk av spesielle gresstyper. De riktige medisinmennene er fortsatt inne i skogen. De kan ikke forlate opprørerne. De trengs, sier 11-åringen.
- De eneste gangene jeg var redd, var da hæren angrep og det var mye skyting, og hver gang jeg hadde gitt medisin til de som skulle ut og røve. Jeg var redd at de ikke ville komme tilbake, og at jeg ville få skylda, sier Kambale.
- Hvorfor flyktet du fra Mai-Mai?
- Det ble mer og mer strid, og de ville at jeg skulle til fronten. Da rømte jeg.
- Hvorfor ville du ikke slåss?
- Jeg ville ikke dø og jeg ville se foreldrene mine igjen, sier han.
Foreldrene vet ennå ikke at gutten lever. Staben ved senteret må ut på landsbygda for å finne dem, om de fortsatt er i live etter år med krig.
- Tror du foreldrene dine vil kjenne deg igjen?
- Jeg husker ikke så mye. Men jeg husker at de sa at jeg lignet på min far. Og dersom jeg ligner på min far, så vil de kjenne meg igjen. Jeg er også spent på om jeg har flere søsken. Da jeg ble tatt hadde jeg bare en lillebror, sier Kambale.
Da unggutten klarte å rømme, kom han i kontakt med CEPAC-teamet

Sex-slaver. Selv går senterleder Pinos og hans medarbeidere ut i bushen for å overtale kommandanter til å slippe fri barna. I begynnelsen var det stort sett bare gutter som kom seg vekk. Da vi besøkte transittsenteret - et område med noen hytter, kjøkken og helserom - var det 45 barn. 20 av dem var jenter.
Det har ikke vært lett å få kommandantene til å slippe jentene fordi de er ofte sexslaver som er blitt tvangsgiftet med offiserene.
- Geriljaen kom inn i landsbyen og tok en gruppe av oss med seg. De trengte oss for å bære våpen. I begynnelsen fikk jeg mye bank fordi jeg ville ikke gå med på det soldatene ville med meg, forteller Kavuho Mathe (16).
I skogen manglet de mat, bodde under trærne og etter hvert ble klærne de hadde på seg helt ødelagt.
Kavuho Mathe klarte å rømme fra en av opprørsbandene etter to år i fangenskap. Hun klarte å komme i kontakt med noen fra mottakssenteret.
- Å komme til mottakssenteret var som å bli et menneske igjen, sier Kavuho.
Hun blir fortsatt redd når hun ser soldater. Etter noen uker på mottakssenteret ble hun gjenforent med sin familie. Hun gjennomgikk også et kurs i håndarbeid. Nå har hun fått en ny symaskin, og gleder seg til å begynne et nytt liv.

Vanskelig overgang. Overgangen fra livet blant soldater til det sivile liv er ikke like enkelt for alle. Når dagen svalner, virker livet avslappet på mottakssenteret. Noen av guttene sparker fotball, andre sitter ved bord og spiller spill, mens andre bare samtaler.
Men spenningene ligger under hele tiden. Tre uker tidligere spaserte tre regjeringssoldater forbi senteret. De tidligere barnesoldatene utførte et bakholdsangrep, fratok soldatene geværene, bandt dem på hendene og sendte dem av gårde. Pinos måtte inn og forhandle med barna og løse konflikten. En gang drepte noen av guttene en lærer på en av de lokale skolene. Fra tid til annen blir det små opprør der barna nekter å spise eller begynner å ødelegge ting.
Oberst Kimputu har stor respekt for arbeidet som utføres på mottakssenteret.
- Det er en stor oppgave å forandre tankesettet til disse barna. Her finner du gutter på 13 år som har «koner». De føler at de er voksne, selv om de ikke er det. Mange har fortsatt en krigsmentalitet. De er oppdratt til å drepe, de har båret våpen. De er ikke vanlige barn. De trenger hjelp til å akseptere at de er barn, forteller obersten.

Farlige gutter. Det er heller ikke alle landsbyene eller familier som ønsker å ta i mot tidligere barnesoldater. Tenåringsjenter som har vært i hæren blir ofte sett på som «løsslupne», guttene som farlige.
- En av de vanskeligste tilfellene var en gutt som var med i en bande som drepte guttens far. Gutten voldtok deretter sin egen søster. Landsbyen ville ikke ha ham tilbake. Jeg måtte besøke dem ti ganger for å forklare hva gutten hadde vært igjennom som soldat, og at han fortsatt var et barn, sier Pinos.
De fleste foreldre er glad for å få sine barn hjem.
- Sønnen min var borte i seks år. Han var ti år da soldatene kidnappet han. Jeg trodde at han var død. Det var en gledens dag da de kom fra Beni og fortalte at han var i live, forteller Marie Anjes Muwindu.
Hun sitter i skyggen og ser på mens sønnen høvler en ny seng. Flere tidligere barnesoldater arbeider sammen på et verksted og lærer snekkerfaget.
- Jeg håper dette er framtiden, sier Muwindu.

KONFLIKTEN I DR KONGO
• Borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) (daværende Zaire) blusset opp i 1996. Motstandsgrupper støttet av Rwanda innledet kamper mot regimet til den korrupte diktatoren Mobutu Sese Seko.
• I mai 1997 inntok opprørerne under ledelse av Laurent Kabila hovedstaden Kinshasa. Krigen fortsatte med stadig skiftende maktallianser. Flere naboland blandet seg inn i konflikten.
• I januar 2001 ble Laurent Kabila drept og sønnen Joseph overtok. Året etter ble det undertegnet en fredsavtale mellom regjeringen og flere av opprørsgruppene. Det førte til antatt frie valg i 2006 der Joseph Kabila vant.
• Den fortsatt uroen i de østlige Nord- og Sør-Kivu-provinsene skyldes to uløste spørsmål: Rettighetene til tutsi-befolkningene og tilstedeværelsen av flere titusener av hutuer fra Rwanda. Hutuenes militsgruppe, Interahamwe, sto bak folkemordet i Rwanda i 1994. Deres argeste motstander er opprørsgeneralen Laurent Nkunda som leder en hær på 2000 mann som forsvarer tutsienes interesser. Den kongolesiske regjeringshæren vil tvinge Nkunda til å overgi seg.
• Krigen har kostet 4,5 millioner liv. Mer enn 375.000 mennesker er på flukt i det østlige Kongo.