Femti år uten fred i Mosambik

Helge Rønning

Professor i mediefag ved Universitetet i Oslo

Aslak Orre

Seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Ved Mosambiks uavhengighet fra Portugal for femti år siden, den 25. juni 1975, talte Samora Machel, landets karismatiske første president og lederen for frigjøringsstyrkene til Frelimo, for et fullsatt Machava stadion i Maputo.

Inntil den dagen het den Salazar-stadion, etter den portugisiske diktatoren. Nøyaktig femti år etter talte landets nåværende president Daniel Chapo, «valgt» av Frelimo gjennom massivt valgfusk i 2024, på samme stadion, og omdøpte stedet til Uavhengighetsstadion. Han sto der foran en glissen folkemengde omgitt av militære protokolloffiserer. Talen ble møtt med en total mangel på entusiasme. 

Kontrasten mellom de to, symboliserer hvordan folket har forlatt Frelimo.

Mosambik ble uavhengig etter en lang frigjøringskrig mot det portugisiske koloniveldet. Etter nær 500 års portugisisk dominans var landet blant de aller minst utviklede i verden. Det er det fortsatt, og rangerer i dag ifølge World Population Review som fjerde fattigste i verden (målt i BNP per innbygger). Det skårer også lavt på The Human Development Index – nummer 182.

Årsakene er selvfølgelig sammensatte, men vi vil her trekke fram at en stor del av forklaringen er at Frelimo (Frente de Libertação de Moçambique), partiet som har regjert i Mosambik i alle de femti årene, har degenerert fra frigjøringsbevegelse til undertrykker.

På tross av sin strategiske lokalisering og store naturressurser – gass, kull, mineraler, vann, skog, og rikt jordbruksland – har elendigheten vedvart, og Frelimo har styrt uavbrutt i et halvt århundre. Riktignok rammes landet jevnlig av voldsomme flommer og sykloner, men styresettet må i stadig større grad få ansvaret.

I anledning jubileet reflekterte den kjente mosambikiske filosofen Severino Ngoenha over landets «50 år med turbulens» i en artikkel i Savana, den viktigste uavhengige avisen i landet. Han skrev at det var pinlig klart at et politisk og økonomisk oligarki kontrollerte statsapparatet. Et nytt statlig borgerskap var vokst fram på ruinene av sosial rettferd. Mosambik var blitt det sjuende mest ulike land i verden. 

Kampen stod ikke lenger mellom kolonisator og kolonisert, men mellom mosambikere som har alt, og dem som har intet. Ngoenhas artikkel er et godt eksempel på den kritikken som målbæres av et lite, men også kunnskapsrikt sivilt samfunn.

Et dårlig utgangspunkt

Selvstendigheten i 1975 var delvis et resultat av at Portugal hadde kvittet seg med diktaturet gjennom Nellikrevolusjonen i april 1974. Det hører med til fortellingen om den revolusjonen at noen av de sentrale aktørene var hvite mosambikiske offiserer i den portugisiske hær – sønner av antifascister som var blitt deportert til Mosambik på 1930-tallet. Men det er en annen historie. De fleste kolonisatorene forlot landet hals over hodet ved uavhengigheten. Mange ble også jaget av de nye makthaverne. De tok med seg kapital, kunnskap og handelsnettverk. Dermed brøt også mye av infrastrukturen sammen.

Da Mosambik ble selvstendig, var 95 prosent av befolkningen analfabeter. Skolesystemet var nærmest ikke-eksisterende. Det var ikke noe fungerende helsevesen. Med unntak av kolonisatorenes plantasjer var landbruket basert på selvberging, enkelt og uutviklet. Statsapparatet var kontrollert av autoritære portugisere. Ved uavhengigheten hadde Frelimo blitt en radikal marxistisk bevegelse, og var under innflytelse av Østblokklandenes stalinistiske ideer som florerte under den kalde krigen. Bare to år etter selvstendigheten erklærte Frelimo seg som et marxistisk-leninistisk parti og etablerte en ettpartistat.

Den nye regjeringen satte i gang omfattende utviklings- og moderniseringsprogrammer blant annet innenfor helse, utdanning og jordbruk. Men alt var preget av ekstrem sentralisme og manglende forståelse for utfordringene landet og folkene der stod overfor. Snart begynte interne utrenskninger og overgrep. Mange opposisjonelle og andre «uønskede elementer» ble sendt til «omskoleringsleire». Dette er blant annet skildret i en bok av historikeren Benedito Luís Machava som kom ut i fjor: The Morality of Revolution. Reeducation Camps and the Politics of Punishment in Socialist Mozambique, 1968–1990.

Landet var omgitt av fiendtlige stater – apartheid i Sør-Afrika og et rasistisk Rhodesia. Ett år etter at landet ble selvstendig, brøt det ut borgerkrig mellom regjeringen og opprørsbevegelsen Renamo (Resistência Nacional Moçambicana) som ble støttet av nabolandene og av internasjonale høyrekrefter.

Borgerkrigen varte i 16 år og var langt blodigere og mer ødeleggende enn frigjøringskrigen. Den var ikke bare iscenesatt av Sør-Afrika og Rhodesia. Renamo fikk også oppslutning fordi de støttet tradisjonelle samfunnsformasjoner. I mange år var det slik at Frelimo kontrollerte byene og Renamo landsbygda. Etter internasjonalt påtrykk ble krigen avsluttet i 1992, blant annet fordi apartheidsystemet brøt sammen i Sør-Afrika. Landet fikk en ny og liberal grunnlov, og Mosambik ble formelt en flerpartistat. Frelimo vant det første valget i 1994. Renamo ble opposisjonspartiet. Selv om staten ble omstrukturert og økonomien liberalisert, var det politiske systemet fremdeles autoritært og sentralisert.

Omstrukturering og korrupsjon

Etter borgerkrigen, og et langt tiår der Frelimo fokuserte på innenlandsproduksjon, gjennomgikk Mosambik på nittitallet et omfattende økonomisk omstruktureringsprogram under ledelse av pengefondet og verdensbanken, internasjonale givere og Frelimos politiske elite. Det lignet på de økonomiske privatiseringsprogrammene andre steder i verden, med tilsvarende tiltak og resultater. Nå var det råvareeksporten som skulle drive utviklingen. Staten skulle krympes. Viktige sosiale velferdsprogrammer ble nedskalert. Landbruket ble nedprioritert. Megaprosjekter som bygde på naturressurser som kull, gass og vannkraft var satsningsområder på bekostning av landsbygda og provinsene.

Men Frelimo fortsatte å dominere både styring og økonomi, og mange av partiets ledere ble oligarker i et nytt politisk system. Det gjelder blant annet landets tredje president (2005 – 2015) Armando Guebuza, som sannsynligvis er landets rikeste, landets andre president, Joaquim Chissano (1986-2004), og general Alberto Chipande, «eieren av nord» og angivelig han som i 1964 avfyrte det første skuddet mot portugiserne.

Korrupsjonen ble etter hvert enormt omfattende og forkrøplet enhver effektivitet i styresettet. Det verste eksemplet er skandalen med De Hemmelige Lånene som ble avslørt i 2016. Det er beregnet at denne gigantkorrupsjonen kostet landet minst 11 milliarder dollar, og sendte nesten 2 millioner mennesker under fattigdomsgrensen.

Selv om borgerkrigen formelt sett var over med valget i 1994, var det likevel stadige væpnete trefninger i landet i årene etter 2013, delvis fra misfornøyde «Renamister» som følte at de hadde fått lite igjen ved freden. Og så, i 2017, brøt det ut det som på alle måter er en ny borgerkrig nord i landet. Den framstilles stadig som et jihadistisk opprør, men er framfor noe et uttrykk for en omfattende misnøye fra en befolkning som føler seg marginalisert og undertrykt av en korrupt politisk-økonomisk elite med opphav sør i landet. Det er mulig å hevde at siden frigjøringskrigens begynnelse i 1964 og fram til i dag har det aldri egentlig vært fred i landet. En sammenfatning av Mosambiks historie kan være: portugisisk utbytting og diktatur, øst-europeisk stalinisme, borgerkrig, Verdensbankens strukturreformer, oligargisk korrupsjon, og ny borgerkrig.

Katastrofalt valgfusk i 2024

Frelimos grep om statsapparatet har ført til at partiet har vunnet alle valg – lokale så vel som nasjonale – etter 1994, og det er vanskelig å slå fast at noen av disse valgene har vært absolutt frie og rettferdige. Det siste valget 9. oktober 2024 er i så måte kanskje det som har innebåret de groveste bruddene på demokratiske prinsipper.

Kun 5 måneder før valget ble Daniel Chapo nominert til Frelimos presidentkandidat. Inntil da var han en forholdsvis ukjent størrelse i partiet, og uten erfaring fra noen sentral posisjon. Kun 48 år gammel tilhørte han ikke frigjøringsgenerasjonen. Han hadde vært guvernør i Inhambane-provinsen midt i landet og distriktsadministrator i Palma-distriktet i nord, der gassindustrien bygges ut. Renamo og det lille partiet MDM (Movimento Democrático de Moçambique) stilte med lite populære kandidater, og fikk liten oppslutning.

Den viktige motkandidaten var imidlertid Venâncio Mondlane som først hadde forsøkt å bli kandidat for Renamo, og så stilte som uavhengig, men med støtte fra et nystartet opposisjonsparti Podemos (Partido Otimista pelo Desenvolvimento de Moçambique). Dette bestod stort sett av misnøyde utbrytere fra Frelimo. Mondlane – som i vår ble invitert til Oslo Freedom Forum – er karismatisk og har bakgrunn i en evangelistisk kirke. Han gikk til valg først og fremst med en skarp kritikk av Frelimo for korrupsjon og maktmisbruk. Ellers var valgprogrammet hans vagt.

Først og fremst vendte han seg til ungdommen med løfter om arbeid og med slagordet «povo no poder» (folket til makten). Det er også den mest kjente sangen til rapperen Azagaia som døde i 2023, hvis tekster uttrykker de unges frustrasjon over korrupsjon, sosial ulikhet og politibrutalitet. En marsj til minne om ham da han døde, ble slått brutalt ned av myndighetene.

Det endelige valgresultatet kom først den 23. desember. Men før det hadde de foreløpige resultatene som ble offentliggjort 16. oktober vist at Chapo og Frelimo hadde vunnet overlegent både president-, parlament- og provinsvalg. Offisielt fikk Chapo 65 prosent av stemmene, Mondlane 24 prosent. Men det er liten tvil om at det hadde foregått grov og omfattende valgfusk over hele landet, og at tallene var manipulert. Dette ble bekreftet både av mosambikiske sivilsamfunns organisasjoner og av EUs valgobservatører.

Resultatet førte til omfattende demonstrasjoner i byene som ble slått hardt ned på av væpnet politi. I realiteten er det er folkelig opprør i landet som begynte i oktober 2024. Fremdeles forekommer det sosial uro mange steder i landet. Mer enn 300 mennesker ble drept i etterkant av valget. Blant disse var Mondlanes to nærmeste rådgivere som ble myrdet i et attentat på åpen gate. Opprøret og myndighetenes voldelige svar har medført store ødeleggelser. Nå er også rettsakene mot støttespillere for Mondlane i gang. I juni ble åtte av dem dømt til mange års fengsel.

Politisk er det fremdeles uro i landet, og selv om det har vært møter mellom Chapo og Mondlane, er det ingen enighet dem imellom om noe politisk program. Frelimo har også forsøkt å skape en form for felles front med opposisjonspartiene, men uten medvirkning fra Mondlane. Podemos og Mondlane har brutt med hverandre, og Mondlane bygger et nytt parti, Anamalala, som står for «Den nasjonale allianse for et fritt og selvstendig Mosambik». Foreløpig forsøker rettsapparatet Frelimo kontroller å hindre godkjenning av det nye partiet.

En stat som vakler

Feiringen av femti års selvstendighet foregikk altså på en bakgrunn av sosial uro, politisk splittelse og økonomiske problemer. Mest alvorlig er borgerkrigen i provinsen Cabo Delgado. Den har ikke regjeringen formådd å slå ned. Hæren er desillusjonert og korrupt. Den eneste militære styrken som makter å opprettholde en viss orden, er 4000 tropper fra Rwanda som er der etter avtale mellom de to landene, og som i første rekke har som oppgave å beskytte internasjonale interesser, ikke minst for det franske selskapet Total som investerer i gassutvinning. Mer enn én million mennesker er internt fordrevet og det ser ikke ut til at terroristene taper terreng. I slutten av juni rapporterte for eksempel Relief Web at 120 barn var blitt kidnappet av jihadistene.

Arven etter juni 1975 er at frigjøringsbevegelsen Frelimo som kom til makten da, fremdeles tviholder på den. Imidlertid har partiets gamle ledere endret stil og politikk og tatt opp i seg nye kadre som dominerer politikken og økonomien. De blir stadig rikere og sender penger til Dubai og andre skatteparadis. De utgjør et økonomisk-politisk apparat som for enhver pris vil holde på makten og pengene.

Selv om det er motsetninger innenfor partiet, så er ikke disse av en slik karakter at de kommer til å sprenge systemet. På overflaten framstår det som formelt demokratisk. Det avholdes valg, riktignok med fusk og manipulering. Presidenten sitter i to perioder og skiftes så ut. Det er et parti som har en president. Ikke en president som har et parti, som i for eksempel Uganda eller Rwanda.

Men det er likevel en politisk struktur som aldri har vært demokratisk. Partiet har alltid vært autoritært som i den militære organisasjonen det var under frigjøringskrigen. Den gangen kjempet Frelimo mot kolonimakten. Nå forsvarer det seg først og fremst mot en ung befolkning – 20 prosent er mellom 15 og 24 år – som er fattig og arbeidsløs og føler seg tilsidesatt. I Mosambik, som i Kenya og andre steder i Afrika, reiser unge ofte velutdannete, og ikke minst digitalt smarte unge mennesker seg mot maktfullkomne regimer. 

Det murrer et sinne i Mosambiks befolkning som ikke får utløp i frie og rettferdige valg. Den relative roen i befolkningen, slitne etter mange måneders oppstand i etterkant av valget, synes derfor å være høyst midlertidig. Blir neste runde enda mer dramatisk?