Frodig om afrikansk barndom

1970 og 80-åras politiske omveltninger og kamper i Zimbabwe og Zambia, som førte til uavhengighet, er bakgrunnsteppet for denne bemerkelsesverdige «selvbiografiske romanen» Ikke la oss gå til hundene i kveld. Gjennom den hvite ungjenta Bobos øyne får vi et bittersøtt og ærlig innblikk i hvordan en hvit farmerfamilie uten noe særlig penger på kistebunnen prøver å takle fordommer og dagliglivets serie av nederlag ute på landsbygda. Forfatteren kom selv til daværende Rhodesia som barn i følge med sine foreldre og søsteren Vanessa. Moren - som sjelden ses uten en øl eller et glass brandy i handa - fødte tre barn til. De døde, og skyggen av dem la seg som et depressivt teppe over hennes liv. I det ene øyeblikket kunne hun fylle omgivelsene med viljesterk aktivitet, velduftende blomster og kaker, i det neste var hun for full til å lette seg fra verandastolen. Faren - også han med klokkertro på fordelen av et samfunn der de hvite styrte og barn gikk på skoler som passet deres hudfarge - deltok i krigen og slet med å få noe til å gro ut den tørre jorda de slo seg ned på. Familien var på stadig flyttefot ettersom de politiske begivenhetene, økonomi, tørke og sykdom drev dem fra skanse til skanse - til Zimbabwe, Zambia, Mosambik og Malawi. Alexandra Fuller skriver varmt og ærlig om denne familien, og om sin egen kjærlighet til Afrika. Dette er en galgenhumoristisk historie fylt av hverdagsdetaljer som utspiller seg i en farmerfamilie mens samfunnet rundt ikke lenger fungerer på de premissene de hadde tenkt seg. Midt oppe i alle vanskelighetene er det en viljesterk familie forfatteren beskriver. Det er sjelden vare å komme så direkte inn i samtalene til mennesker som så inderlig gjerne skulle se at i det minste ett land på det store kontinentet kunne være på de hvites hender. Først da Ian Smith måtte «nedlegge» sitt Rhodesia og overlate roret til kamerat Robert Mugabe i det nyfødte Zimbabwe, ville denne familien erkjenne at ikke noe var som de hadde bedt for og trodd på. Selv om denne boka først og fremst er full av hverdagshistorier som appellerer både til latter, sorg og sinne, har forfatteren gjennom unge Bobos øyne brakt videre karakteristikker av Afrikas nye makthavere som barnet må ha snappet opp gjennom de voksnes samtaler.
Dette er en bok skrevet med språklig overskudd, ærlighet og atskillige selvironi. Den gir en interessant bilde av hvordan en hvit farmerfamilie kunne leve og tenke i noen av de mest turbulente åra i afrikansk samtidshistorie. Ingen ting er pyntet på eller fortiet med tanke på hva som «passer seg» i ettertid. Det gjør den til et interessant dokument og en leseropplevelse.