Utenfor Gaza står nødhjelpskonvoier i kø

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jørgen Jensehaugen

Seniorforsker ved PRIO og forfatter av En kort introduksjon til Israel–Palestina-konflikten

Utenfor Gaza står nødhjelpskonvoier i kø. Mat. Vann. Medisiner. Lastebilene slipper ikke inn i Gaza fordi Israel bruker humanitær hjelp som et politisk pressmiddel for å tvinge Hamas i kne. Men det er den palestinske sivilbefolkningen som lider. 

Som i de fleste sultkatastrofer, er det ikke mangel på mat som skaper sult. Politikk skaper sult.

Veien hit ble bygget over halvannet år med krigføring hvor ingen satte en stopper for Israels politikk.

Fra våpenhvile til Riviera

19. januar 2025, dagen før Donald J. Trump skulle ta over som USAs president, trådte en våpenhvile mellom Israel og Hamas i kraft. Som en konsekvens, slapp store mengder nødhjelp endelig inn i Gaza. 

Selv om det var Biden-administrasjonen, sammen med Egypt og Qatar, som hadde forhandlet innholdet i avtalen, var Trump-teamet tydelig involvert i sluttfasen av forhandlingene. Trump fikk dermed mye av æren for å ha fått våpenhvileavtalen over sluttstreken.

Mange observatører, inkludert meg, ble overrasket over at Trump hadde fått Israel til å gå med på en våpenhvile som så ut til å gå imot mye av det Israel hadde krevd. Kunne Trump-administrasjonen bli bedre for palestinerne enn det Biden-administrasjonen hadde vært? Det var dessverre ikke å legge lista høyt.

Spol fram til 4. februar 2025. Israels statsminister Benjamin Netanyahu besøkte Det hvite hus, og på pressekonferansen lanserte president Trump sin berømte Riviera-plan. Planen var grotesk. Palestinerne skulle fordrives, og Gaza skulle utvikles – av amerikanerne – til å bli luksuseiendommer langs Middelhavskysten.

Planen var også helt urealistisk. Trump skulle redusere USAs internasjonale fotavtrykk. Det skulle bli slutt på amerikanske «forever wars». En slik plan var umulig å gjennomføre uten å binde store amerikanske styrker til en langvarig og ekstremt upopulær involvering i Palestina. Problemet var at erklæringen ga grønt lys til ytre høyre i Israel. Det vekket til live en gammel israelsk drøm om å gjøre Gaza til «Israels Hawaii».

Når USAs president hadde snakket så tydelig til støtte for massiv fordrivelse av palestinere, hva skulle da holde igjen en israelsk regjering bestående av Likud og enda mer ideologiske stor-Israel partier?

Les også: Sult er ikke en naturkatastrofe, det er politikk. Derfor er også nødhjelpen det

Med sult som våpen

Med dette som bakteppe, og med press fra sine partnere fra den religiøs-nasjonalistiske høyresiden, omgjorde statsminister Netanyahu hele premisset for våpenhvilen. Nå skulle det ikke forhandles om fase to og tre (avslutning og gjenoppbygging), som hadde vært stegene i avtalen som Trump hadde vært med på å få i havn. Nå skulle kun fase én forlenges. Det gikk ikke Hamas med på.

2. mars 2025 stengte Israel derfor grensene inn til Gaza. Gazas befolkning skulle sultes for å presse Hamas til å gå med på en våpenhvile på Israels premisser. 

Siden da har ingenting sluppet inn.

I bakgrunnen ligger en israelsk «skyggekrig» mot UNRWA. UNRWA er den FN-organisasjonen som har styrt mesteparten av den internasjonale humanitære operasjonen i Gaza. At Israel aktivt har forsøkt å ødelegge UNRWA de siste årene, har svekket robustheten i den internasjonale responsen til den humanitære katastrofen i Gaza. Men det var uansett alltid et tidsspørsmål før de nødhjelpslagrene som hadde blitt bygget opp under våpenhvilen, skulle ta slutt. Og behovene i Gaza var enorme.

25. april 2025 skjedde det alle fryktet. Da erklærte Verdens matvareprogram at deres matlagre var tomme. Det er vanskelig å formidle hva det innebærer. 

Bildene av underernærte barn er hjerteskjærende. Det er lett å stirre seg blind på statistikken, men bak alle tallene ligger det enkeltskjebner.

Innen utgangen av april 2025 levde 91 prosent av Gazas befolkning under kategori 3 matusikkerhet eller verre, det vil si et «akutt» nivå. 345.000 personer, en sjettedel av Gazas befolkning, levde da i kategori 5 – «katastrofal» matusikkerhet.

Når nivået på matusikkerhet er så høyt, matproduksjonen er ødelagt og tilgangen på nødhjelp er fraværende, er dette tall som bare tikker oppover dag for dag. Personer i kategori 3 havner i kategori 4. Personer i kategori 4 havner i kategori 5. Og personer i kategori 5 står i fare for å sulte i hjel.

Les også: – Matlagrene i Gaza er tomme

Okkupasjon og fordrivelse

I denne konteksten, der Gazas befolkning er utmattet og utsultet, kom statsminister Netanyahu med erklæringen sin om at Israel skal starte en storstilt invasjon av hele Gaza og at befolkningen skal fordrives til sør. 

Denne gangen, presiserte han, skal vi ikke trekke oss tilbake etter vi har vunnet kampene. I Gaza har etnisk rensing blitt en standard del av Israels repertoar. Denne gangen peker alt i retning av at den palestinske befolkningen ikke skal få lov til å vende hjem etterpå.

Det var akkurat slike situasjoner Responsibility to Protect (R2P) var oppfunnet for å gripe inn i og forhindre. Det konseptet er dødt, og det ville uansett vært umulig å få gjennomslag for en R2P-operasjon mot Israel i dagens politiske virkelighet.

Isteden står det internasjonale samfunnet hjelpeløst og ser på. Matkonvoiene som står på grensa utenfor Gaza, slipper ikke inn til den utsultede befolkningen. Våpenhvileforhandlinger er fraværende. Håp om at FNs sikkerhetsråd skal samle seg om en våpenhvileresolusjon er naivt.

Donald J. Trump skal nå på en Midtøstenturné. Det ligger et stort ansvar på de arabiske lederne han skal møte om å overbevise han om å presse Israel til å slippe inn nødhjelp og avslutte krigen, gjerne basert på den våpenhvilen Trump selv var med på å etablere i januar. 

I mellomtiden – og uavhengig om de får til det eller ikke – må det internasjonale samfunnet samle seg og kreve at Israel må avslutte blokaden av Gaza.