Sudan overses også på grunn av rasisme

Heidi Mogstad Heidi Mogstad

Sosialantropolog og seniorforsker ved Chr. Michelsen Institutt (CMI)

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Debatten om vår selektive empati og engasjement for mennesker i nød blusset opp igjen den siste uken etter at den sudanske nødhjelpsorganisasjonen Emergency Response Rooms vant Raftoprisen.

Mange har spurt: Hvorfor vies Sudan så lite oppmerksomhet i norske medier og i offentligheten, samtidig som verdens største humanitære krise utspiller seg der?

I august ble Gaza og Ukraina omtalt 30 ganger så ofte som Sudan i norske medier, ifølge en undersøkelse fra SOS-barnebyer omtalt i Panorama. Når organisasjonen reflekterer over vanskelighetene de har hatt med å skape oppmerksomhet rundt krigen i Sudan, trekker de blant annet frem mangelen på dokumentasjon.

Mens vi får tall, bilder og rapporter om barn som drepes eller sulter i Gaza, eller tvangsdeporteres til Russland fra Ukraina, er situasjonen annerledes for Sudan. Der finnes det nesten ingen konkrete tall på hvor mange barn som har mistet foreldrene sine i krigen, eller hvilke overgrep de utsettes for.

NRKs Afrika-korrespondent Vegard Tjørhom er en av dem som har kritisert norske mediers manglende dekning av Sudan. Samtidig peker han på «logiske årsaker», som avstanden til krisen, praktiske utfordringer med tilgang for journalister og den generelle mangelen på reportere som kan dekke situasjonen i landet.

Han fremhever også at konfliktbildet i Sudan fremstår «mindre engasjerende» sammenlignet med kriger som får mer oppmerksomhet – som Ukraina og Gaza – hvor det er flere «helter å heie på», og mange nordmenn har «valgt side».

Jeg er ingen ekspert på Sudan, men har tidligere engasjert meg i offentlige og politiske debatter om mangelfull eller selektiv (om)sorg og forskjellsbehandling av mennesker på flukt.

Selv om jeg ikke er uenig i poengene til SOS-barnebyer og Tjørhom, mener jeg at noe vesentlig mangler i denne debatten. I kjent norsk stil unngår vi nemlig å snakke om det mange av oss benekter eller synes er ubehagelig: rasisme.

En snever forståelse av rasisme

Ofte får jeg høre: «Dette kan ikke handle om rasisme – se bare hvor mye vi bryr oss om 'brune barn' i Gaza.» Men slike utsagn bygger på en snever forståelse av rasisme.

Rasisme handler ikke bare om å rangere mennesker etter biologi og hudfarge. Eller etter religion, såkalt «ny-rasisme» eller «kulturell rasisme», som for eksempel islamofobi.

Det handler også om mer subtile, normative rangeringer av hvilke liv vi anerkjenner som dyrebare og meningsfulle – og dermed viktige å beskytte – og hvilke vi betrakter som mindre interessante, mindre viktige, eller til og med som «mindre levende» eller «ulevbare».

Allerede tapte liv?

I den kritiske litteraturen om flukt og migrasjon fremheves det ofte at flyktninger fra Midtøsten og Afrika har blitt omdefinert fra ofre til trusler mot europeiske borgere, sikkerhet og velferdsstater.

Mange vil erkjenne at dette bygger på rasistiske forestillinger om ikke-europeiske og mørkhudede flyktninger – særlig enslige menn – som iboende voldelige, kriminelle og kvinnefiendtlige.

Men som filosofen Judith Butler minner oss om, trenger ikke mennesker å oppfattes som trusler for å bli betraktet som mindre verdifulle eller «usørgbare».

De kan også fremstå slik fordi de – lenge før vi leser om deres nåværende situasjon og lidelser – har blitt redusert i offentlig diskurs og bevissthet til «homogene masser» eller «stakkarslige og verdiløse kropper». 

Satt på spissen: Sudanske liv teller ikke – eller teller i hvert fall ikke like mye – fordi vi verken tenker på dem eller klarer å forestille oss livene deres som fullt ut «levende».

Deres sult, død og lidelser vekker ikke utbredt politisk engasjement, sorg eller sinne, ganske enkelt fordi mange nordmenn ikke anerkjenner at de noen gang har levd rike og meningsfulle liv. I stedet blir livene deres sett på som «allerede tapte».

Det mørke kontinentet

På samme måte som bildet av «den truende migranten», gjenspeiler oppfattelsen av Sudans befolkning som «allerede tapt» koloniale og rasistiske fortellinger om steder og mennesker utenfor Europa. 

Denne forestillingen bygger blant annet på det orientalske bildet av Afrika som et «mørkt kontinent» definert av uløselige konflikter, sult, undertrykkelse og underutvikling.

Flere medier og humanitære organisasjoner har forsøkt å utfordre disse reduksjonistiske fremstillingene, men jeg vil hevde at de fremdeles reproduseres i humanitære kampanjer, i mediereportasjer, i populærkultur og i politiske diskurser.

For eksempel: Når afrikanere på flukt fremstilles som desperate, ansiktsløse masser som «alle» ønsker å komme til Europa, reduseres hele befolkninger i flyktningproduserende land som Sudan og Jemen til livløse skikkelser uten meningsfulle prosjekter og relasjoner.

For å benytte en kjent distinksjon i den humanitære litteraturen, reduseres slike representasjoner afrikanske borgere i fattige land eller konfliktsoner til sine nakne, biologiske liv.

Alt for sjelden får vi høre om deres biografiske liv: de personlige historiene, relasjonene, prosjektene og ambisjonene som gir livene deres både mening og særpreg. Dermed fratas mennesker fra disse landene både verdi og kompleksitet.

Selektivt engasjement for Palestina

Men hva da med palestinerne på Gaza – medieoppmerksomheten og det brede folkelige engasjementet for dem kompliserer denne analysen, vil noen innvende. Til en viss grad stemmer det. Selv om palestinere også lenge har blitt definert som en «tapt» befolkning, har pro-palestina-aktivister (inkludert palestinere selv) lykkes i å skape oppmerksomhet, medfølelse og engasjement i både medier og store lag av befolkningen. Likevel bør vi være varsomme med å tolke det brede engasjementet for Palestina i Norge som uttrykk for en generell antirasistisk eller antikolonial «oppvåkning».

For det første, er dette engasjementet også selektivt: Ikke alle palestinere fremheves som like verdifulle og viktige å beskytte. Både medier og politiske demonstranter fokuserer hovedsakelig på lidelsene til palestinske barn – og til dels kvinner og eldre – mens mishandlingen av palestinske menn, som også drepes, sultes og fyller israelske fengsler, sjelden løftes frem.

Og enda mer grunnleggende, fremstilles palestinere i Gaza og på Vestbredden i stor grad som passive humanitære ofre. Med noen viktige unntak, blir de sjelden anerkjent som politiske subjekter og frihetskjempere med rett, ikke bare til en egen stat og sikkerhet, men også til å utøve motstand, inkludert voldelig motstand (dog innenfor folkerettens grenser), mot en svært undertrykkende og ulovlig okkupasjon.

Dette peker på en selektiv og ufullstendig form for rehumanisering. Den springer ut av andre årsaker og mekanismer enn mediedekningen av Sudan, men reflekterer like fullt normative blindsoner og hierarkier i hvem vi anerkjenner som fullt ut mennesklige og likeverdige.