– Norge blir nå en viktigere aktør i kampen mot global fattigdom

– Vi trenger flere meningsbærere som Norge som tar ansvar, fordi vi går inn i en ny epoke uten tyngden og lederskapet fra USA som var der tidligere, sier David Miliband. 

Han var blant annet utenriksminister i Storbritannia fra 2007 til 2010. Før det var han blant annet en sentral medarbeider for Tony Blair og var også i flere år parlamentsmedlem for Labour. I 2013 forlot Miliband politikken og gikk til jobben som leder for International Rescue Committee (IRC).

Panorama møter Miliband i Oslo der han har hatt møter med norske myndigheter og støttespillere, etter at han har vært på en rundreise i Europa for å besøke IRCs partnerland og sikre fremtidig støtte.

– Bistanden er under press og i rask endring, fastslår Miliband. 

Han mener IRCs tilnærming er løsningen når bistand tvinges til å bli mer effektiv: Skarpere fokus på ekstrem fattigdom, tiltak basert på kunnskap, og teknologi og innovasjon for økt effektivitet.

Organisasjonen Miliband leder driver humanitært hjelpearbeid i mer enn 40 land. 

– Norge er en viktig, og stadig viktigere, aktør i kampen mot global fattigdom i bistanden. Også fordi kutt andre steder betyr at norske midler utgjør en større andel av den totale bistanden, sier Miliband og fortsetter: 

– Vi ønsker at de særegne elementene i IRC skal være en ressurs for norske politikere og beslutningstakere, sier Miliband.

– En falsk motsetning

IRC skiller seg fra mange andre store bistandsorganisasjoner ved at de jobber bare i krise- og konfliktrammede land. Verdens ekstreme fattigdom har blitt mer konsentrert i Afrika sør for Sahara, og IRC jobber i land der den vokser. 

Organisasjonen er også ledende innen såkalt «impact evaluation». Omtrent 20 prosent av all evidens- og effektvurdering i den humanitære sektoren gjøres av IRC, ifølge organisasjonens egne tall. 

– Vi må erkjenne at med 60 konflikter i verden akkurat nå, er det største hinderet for utvikling nettopp konflikt. Det er også den største drivkraften bak fattigdom, sier Miliband.

– Er det uproblematisk at bistand blir mer fokusert på akutt nødhjelp, og mindre på langsiktig utvikling, rettigheter, likestilling og demokratibygging? 

– For det første, det er en falsk motsetning mellom utvikling og humanitær hjelp. Hvis du vaksinerer et barn, har det en livslang innvirkning. Det er både et utviklingstiltak og et humanitært tiltak. Når du håndterer underernæring, er det et humanitært tiltak, men det er også et utviklingstiltak fordi du forhindrer avmagring og veksthemming.

For det andre, sier han, vet vi fra land som har utviklet seg godt, at bistand ikke er den viktigste drivkraften for utvikling. 

– Konfliktløsning, godt styresett, velfungerende markeder, eiendomsrettigheter som blir respektert, og menneskerettigheter som blir respektert, er langt viktigere for utvikling enn bistand. Det betyr ikke at bistand er irrelevant eller at det ikke kan støtte disse ambisjonene. Men sannheten er at en bistandsdollar til utvikling er verdt mye mindre enn en bistandsdollar til humanitær hjelp, sier Miliband.

Han mener det er helt nødvendig for den folkelige oppslutningen om bistand at hjelpeorganisasjoner beviser at det effektivt oppnår resultater.

– Vi har vist at vi har levert 20 millioner vaksinasjoner i de fire østafrikanske landene for 2 dollar per dose. Hvis hver nordmann visste at man kan levere en vaksinasjon for 2 dollar, tror jeg faktisk at hver nordmann ville støttet det over bistandsbudsjettet. 

12 prosent til de fattigste

I Norge har flere opposisjonspartier kritisert regjeringen for å inkludere blant annet ikke-humanitær støtte til Ukraina og bosetning av egne flyktninger i bistandsbudsjettet. Miliband er mer opptatt av at behovene der ute ikke blir møtt, enn hvordan enkeltland organiserer sine bistandsbudsjetter.

– Sudan er på toppen av lista over humanitære kriser, men får bare 32 prosent av sine behov dekket. Behovene må dekkes, vi bryr oss ikke om hvordan. Bistanden som går til sårbare og konfliktfylte stater er for lav, slik at lavinntektslandene får mindre sammenlignet med mellominntektslandene.

Han understreker at de humanitære behovene i Ukraina er enorme - i tillegg til at krigen har stor geopolitisk oppmerksomhet. 

– Samtidig må vi være klare på følgende: Hvis man utelater Ukraina, går bare 12 prosent av bistand til de andre 19 landene med størst humanitære behov, selv om de har 80 prosent av menneskene med slike behov. Grunntanken må være at vi må sørge for at behovene dekkes uansett hvor det er. 

– Er det problematisk å kalle pengene vi bruker på bosetning av flyktninger i egne land for bistand? 

– Det er innenfor DAC-reglene å bruke bistandspenger på bosetning av flyktninger i deres første år etter flukten. Men det reiser selvsagt mange spørsmål om hva vi mener med bistand. I Storbritannia brukes 25 prosent av bistandsbudsjettet på innenlands flyktninger.

Bistand før flommen kommer

En integrert del av IRCs prosjekter er ofte studier som de gjør fortløpende på hva som fungerer best. 

I en studie i Nord-Nigeria undersøkte organisasjonen for eksempel hvilken effekt det har å gi folk penger før en flom versus etter en flom. Det viste seg at pengene som ble gitt før flommen inntraff, hadde mye større effekt, fordi de fikk mulighet til å beskytte livsgrunnlaget sitt.

Tyskland har bestemt at fem prosent av landets bistandsbudsjett skal være «forutseende» - at det skal brukes på å forberede samfunn på kommende kriser. 

– På grunn av kunstig intelligens kan man nå forutsi flommer. Det betyr at vi må være mer fokusert på å forutse kriser, i stedet for å bare reagere på dem. Det ville også være bra for norsk bistand å prøve å bevege seg mer mot beredskap enn bare en rask reaksjon.

Miliband mener imidlertid at nordmenn kan være trygge på at norske bistandspenger brukes godt.

– Norge er en leder på mange måter, ikke bare når det gjelder hvor mye som brukes, men også kvaliteten på pengebruken. Jeg mener at Norges påvirkning er stor. Norges rolle som grunnleggende støttespiller for GAVI er et godt eksempel på landets forpliktelse til resultater og effektivitet. Jeg ønsker at nordmenn skal føle stolthet og trygghet i at pengene deres blir brukt godt, sier Miliband, og legger til:

– Men arbeidet for innovasjon, for dokumentasjon og for kostnadseffektivitet stopper ikke. Det er en reise, ikke en endestasjon.

IRC er en av verdens ledende bistandsorganisasjoner innen ny bruk av teknologi. I Kongo har organisasjonen tatt i bruk kunstig intelligens for å diagnostisere apekopper ved å ta bilder av utslett på folks kropper.

– Og dermed får vi en diagnose innen fem minutter i stedet for to uker. Vi vet at dersom teknologi ikke brukes bevisst for å bekjempe ulikhet, vil den forsterke den. Helsediagnostikk er et åpenbart område hvor kunstig intelligens har et positivt potensial, mener han.

Et nytt bunnivå i Sudan

Miliband kom nylig hjem fra Sudan, hvor IRC har 400 ansatte og 30 millioner mennesker har humanitære behov for øyeblikket. Han hørte historier om massakrer, voldtekter og plyndring rettet mot minoriteter i de afrikanske, ikke-arabiske befolkningene.

I tillegg til enorm lidelse, sier Miliband at krigen kan føre til regional destabilisering, og «nye dybder» av straffrihet og nedbryting av de mekanismene som skal verne sivile.

Både Gaza og Sudan representerer nye bunnivå i beskyttelsen av sivile, sier Miliband.

– Det er derfor vi presser på for humanitær tilgang til al-Fasher, men også for å få mennesker ut, for at underfinansieringen av de humanitære behovene må løses, og at det må være en agenda for ansvarliggjøring for det som har skjedd. For straffrihet nærer seg selv.

Det som har festet seg sterkest fra reisene til Sudan, er motet, utholdenheten og viljen til å overleve hos mennesker som har vært gjennom konflikter. 

Han forteller om en kvinne i 40-årene han møtte på et helsesenter IRC driver i Nil-delstaten nordøst i Sudan.

– Da jeg spurte henne hva hun gjorde der, brast hun i gråt og forklarte at mannen hennes hadde blitt drept foran henne. Det var helt forferdelig. Men hun ville fortelle meg at hun levde for sønnene sine, som hun ønsket at skulle få gå på universitetet. Min første reaksjon var å tenke: «For en tragedie. Denne familien vil aldri få muligheten til å gå på universitetet.» 

– Men så sa hun: «Jeg har allerede én sønn på University of Juba i Sør-Sudan, og den andre sønnen min har fullført to år av jusstudiet, og jeg vil at han skal fullføre det tredje året.» Det er lett å si: «Lidelsen er fryktelig». Men det som egentlig står sterkest, er den sterke viljen til å leve videre på vegne av kommende generasjoner.