Hemmelig agent mot apartheid

Det er en ruvende skikkelse vi gjøres kjent med gjennom Jon Magne Lunds penn. Forfatteren - som er redaktør i Vårt Land - har dyp respekt for sitt objekt.
Makhulu er født i Sør-Afrika, men kom til Botswana og ble erkebiskop mens hans eget hjemland ble delt opp etter hudfarge. Makhulu var en mann som tok mange sjanser, og som nærmest mirakuløst overlevde sine lyssky aktiviteter. Han som gjennom troen på sin Gud, et varmt hjerte, evne til strategisk tenkning og diplomatisk balansekunst bidro til en serie prosjekter til fordel for dem som hadde det vanskeligst. Makhulu hadde kontakt med alle - selv om ulike grupper seg imellom kunne strides og slåss. Det sør-afrikanske sikkerhetspolitiet hadde lange fangarmer inn i Botswana og flere ble drept av brevbomber, men erkebiskopen overlevde.
Makhulus arena og verktøy ble Christian Assistance Programme - CAP. Det er et svært sparsomt arkiv etter CAP. Tjenester som skal holdes hemmelig fyller ikke arkivskap og kasser med papir. Virksomheten må bygge på tillit. Søknader, kontrakter, regnskaper og allehånde byråkratiske bilag kan føre til en kule i nakken framfor hjelp til sikkerhet, utdanning og helse. Sånt blir det selvsagt noe knirk av - mellom UD, Kirkens Nødhjelp og CAP. Men det ble ikke verre knirk enn at en liten gjeng personer klarte å holde kanalen åpen til Nelson Mandela hadde forlatt Robben Island.
Fra 1986 og fram til apartheid-regimets fall formidlet den hemmelige kanalen 70 til 80 millioner kroner til en rekke prosjekter. De var ikke alene på arenaen. Det gikk flere kanaler fra Norge til sør-afrikanske miljøer. Folk klistret UD-penger til kroppen, kom seg bak grensene og holdt liv i motstandsgrupper. CAP var en forholdsvis liten aktør, men effektiv.
Erkebiskop Walter Makhulu var selve krumtappen i dette arbeidet. Øystein Tveter jobbet for NORAD i Botswana på det rette tidspunktet, og fikk etablert kontakt. Det første møtet var ikke direkte vennlig. International University Exchange Fund (IUEF) i Geneve ble infiltrert av sør-afrikaneren Craig Williamson som raskt skaffet seg en sentral posisjon og viktige forbindelser inn i for eksempel den svenske regjering. Det ble en sørgelig historie. Da bedrageriet ble avdekket stoppet de nordiske landene støtten til IUEF, og det var da Tveter møtte Makhulu som ga ham følgende åpningsreplikk: «Mr. Tveter, jeg vil aldri sette min fot i Norge!»
De to kom imidlertid raskt på talefot, og CAPs program for nødlidende i Sør-Afrika fant sin form. Flere nordmenn knyttet til UD - som Knut Vollebæk, Thorvald Stoltenberg, Arne Arnesen og Bjørn Lindstrøm - ble viktige personer i den penge-brua som etter hvert ble etablert til CAP og erkebiskopen i Botswana. Kirkens Nødhjelp fikk en «kanal-rolle» der blant andre daværende generalsekretær «Jappe» Erichsen sto sentralt.
Få visste hva som foregikk, og det var skepsis så vel blant embetsverk som politikere til at bistandspenger skulle tilflyte frigjøringsbevegelser. Politikere som John Lyng, Paul Thyness og Kåre Willoch var ifølge boka meget restriktive til at bistandspenger skulle gå til dette. De mente at slike penger bare skulle brukes til rent humanitær hjelp til flyktninger. Makhulu selv var ikke alltid like imponert av det norske miljøet. På et møte med utenriksminister Svenn Stray i 1983 var statsråden opptatt av at det ikke skulle gjøres noe ulovlig inne i Sør-Afrika, og spurte heller Makhulu om biffen i Botswana. Fortsatt omtaler Makhulu Stray som Mr. Beef.
Makhulu har heller ikke vært nådig i sin kritikk av norske skipsredere: «Mennesker som gir avkall på sine kristne verdier av rene profitthensyn er en skam. Jeg vil gå enda lenger. Sør-Afrikas situasjon tatt i betraktning, vil jeg kalle dem «Dødens handelsmenn»! Oljen de solgte til sørafrikanerne var den samme olje som smurte apartheidregimets undertrykkende maskineri. Hele det store terrorapparatet som brakte så mye lidelse, kunne opprettholdes fordi oljen fløt uavbrutt mens mitt folk ble lemlestet og drept. Derfor kaller jeg dem dødens handelsmenn.»
7. november 1996 kom den siste rapporten fra erkebiskopen. Han takker Kirkens Nødhjelp for all støtte. Kirkens Nødhjelp kvitterer med en varm hilsen.
Boka er også et historisk tilbakeblikk gjennom fotolinsen. Paul Weinberg er en ledende fotograf i Sør-Afrika, og han har plukket ut bilder i boka som blir kommentert av Makhulu. Ett av de mest berømte er bildet fra Soweto-opprøret 16. juni 1976 der barnet Hector Peterson var den første som ble skutt. Bildekavalkaden er en interessant historie for seg selv - kanskje den sterkeste og beste i hele boka.