Hoftevrikk til glede og vrede
Sokola Hip, betyr bokstavelig talt «forskjøvet hofte» på det lokale Bembaspråket i Zambia. Det er navnet på en dans som går som en farsott i Zambias karismatiske kirkemiljøer. Kjennetegnet på dansen er kvinner som roterer sine ganske så solide bakender med kraftige bevegelser slik at det ved første øyekast ser ut som de forskyver, ja nærmest vrir hoften ut av ledd i sin energiske tributt til de høyere makter. Samtidig gir unge gutter i menighetene uttrykk for sin gladkristendom ved saltomortaler og dans til amerikanskinspirert hip hop gospelmusikk.
Slike fysiske og sterke uttrykk for gudstro provoserer konservative kristne i Zambia. De lurer på hva som nå er forskjellen mellom oppførselen i Guds hus og den som man ser på diskotekene rundt om i hovedstaden. For bare noen få år siden var den gjennomsnittlige kristne preget av sinnsro og en viss grad av gammelmodighet. Flesteparten av de kristne hørte til de mer ortodokse kirker som den katolske, eller syvendagsadventistene, baptistkirkene, eller andre mer konservative kirkesamfunn. Disse menighetene fremsto med alvor og høytid, der det ble lagt vekt på salmer og dyrking av Guds helligdom på en rolig og behersket måte. Pinsemenighetenes sans for tungetaler og mer livlig organiserte gudstjenester ble stort sett på som noe fremmed og utenlandsk, de få gangene en så slikt på tv.
Inntil nylig har denne roen hersket i de zambiske kirkesamfunn. Helt til noe nytt og uventet ble introdusert, nemlig de såkalte «Born again Christians» - de nyfrelste med inspirasjon fra sine amerikanske forbilder. På kort tid har denne gladkristendommen, som legger slik vekt på utagering og fysisk synliggjøring av den kristne tro, spredd seg som ild i tørt gress. Debatten går livlig, og mange synes den heidundrende bibeldyrkingen med dansing og utrop i kirkene passer dårlig med den verdigheten som de synes gudstjenester bør ha. Men disse meningene møter motbør. Mange er lei av den monotonien som de er vant til fra de tradisjonelle gudstjenestene. De sier klart i fra om at de nå ønsker de noe nytt.
- Jeg mener vi har rett til å lovprise Herren som vi vil, sier Kangwa Muma. Han er medlem av en av de mange pinsemenighetene som dukker opp i Zambia.
- Det er slik vi gjør det i vår menighet, vi er frie til å dyrke Gud på den måten vi ønsker, på en annen måte enn det som har vært vanlig, sier Muma.
Han får følge av biskopen i en av de nye kirkesamfunnene, The New Life Ministries International.
- Musikken og livligheten speiler det samfunnet en vokser opp i, sier han. I Sentral-Afrika er det Rhumba som gjelder, i USA er det en rekke stilarter. I vår kirke gjør vi det som er vår tradisjon i vår del av verden, vi danser fordi de nye generasjonene forholder seg slik til glede og gudsdyrkelse. Vi må se dette i sammenheng med at de unge som kommer har et behov for å vise glede over det gode budskap, sier biskopen. Og han får flere og flere med seg.
Men det er ikke bare konservative kristne som synes den utagerende måten å vise sin hengivelse til Gud er noe dristig, andre peker på at de nye kirkesamfunnene har et forhold til anstendighet som ikke er ønskelig. En del pinsemenigheter har vært i søkelyset for å skjule kriminelle, andre for å begå pedofile handlinger. Men det som provoserer mest, ifølge Zambiske medier, er at flere av de nye kirkesamfunnenes ledere tjener grovt på gaver og kollekt fra kirkegjengerne. I begeistringen over den friskere formen for Gudsdyrkelse, er medlemmene i de nye menighetene lette å be når det ønskes større bidrag til kollekten. I et land som strever med sin enorme fattigdom, oppleves denne formen utnytting som et grelt eksempel på hva mange av disse kirkesamfunnene er opptatt av, nemlig penger og bare penger. Når menigheten blir fortalt at deres lykke og fremtidsutsikter står i nær sammenheng med hva de gir til kirken, blekner inntrykket av den livlige Sokola Hip-dansen, som et uttrykk for frelse og velsignelse.
(Newton Sibanda er journalist fra Zambia.)
