Hvis vi var afrikanere

Det merkes i mediedekningen og i debatter at vi har gitt oss selv en slik fullmakt. Stadig kommer det til dels frimodige ytringer om hva som er galt fatt i de fattige landene - som at afrikansk kultur trenerer utviklingen og at de sør-asiastiske landene lykkes fordi de «imiterer» Vesten.
Bistandsdiskursen understreker riktignok viktigheten av dialog og samarbeid med lokale partnere. Men spørsmålet er om det nye klimaet i enda større grad legger til rette for at det er vår selvbestaltede frimodighet - med sine klare forbindelseslinjer til den vestlige verdens hegemoniske posisjon i verdenssamfunnet - som trekker det lengst strået. Hadde vi forfektet de samme ideene om hva som er galt i andre samfunn hvis vi hadde levd på historiens underside (for å låne et uttrykk fra frigjøringsteologien)? Å aksle «the white man's burden» er ingen tung byrde lenger; vi slet mer med kolonikomplekser for noen år tilbake da avhengighetsteorien herjet som verst.

GJENNOM stortingsproposisjoner og diverse utredninger er mottakerne av vår bistandsinnsats blitt rekonstruert til å bli subjekter som skal ta større ansvar for egenutvikling. Omstruktureringen har handlet om å nedprioritere våre egne operative prosjekter i felten til fordel for å støtte lokale frivillige organisasjoner og deres egne initiativ.
Det er et riktig fremskritt, men er resultatet at maktperspektivet er blitt mer kamuflert? Det ligger en subtil konformitetsmekanisme i at lokale frivillige organisasjoner nå må komme til oss og be om finansiell støtte og kan risikere å bli avslått. Det som passer til våre bistandsstrategier mottar vår støtte, og etterpå reiser vi rundt i verden på inspeksjon. Det stilles krav til lokal bærekraftighet. Det synes vi har mye for seg, men overser at det samtidig symboliserer grensesetting og avstand til vår bærekraft.
Kanskje var det større redelighet over den tydelige direkte-styrte utviklingshjelpen? Det er i hvert fall den formen for nord-sør forhold den norske befolkningen fortsatt har mest sans for. Vi ser en sterk økning av private utviklingstiltak. Med «Tore på sporet» og ukeblader som heiagjeng. Og det er ikke så nøye med hva utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen faktisk driver med på alle disse konferansene hun reiser til, bare «Norge jobber for de fattige». Vi reiser rundt for å passe på demokrati og menneskerettigheter. Begrunnelsen er de såkalte allmenngyldige prinsippene, men noen må ta føringen på hvordan de skal fortolkes og iverksettes. Som Terje Tvedt (i «Verdensbilder og selvbilder») og andre utviklingsforskere påpeker, kan det reises spørsmålstegn om Menneskerettserklæringen virkelig ble et universalistisk fundert dokument eller om de er tuftet på en vestlig, kristenhumanistisk verdensanskuelse. Og etterpå signert med påholden penn. Men som postmodernistiske språkfilosofer minner om, er det i hvert fall et politisk poeng å ikke glemme at tekst og lesning/fortolkning er to forskjellige ting. Lesning er alltid en historisk situert foreteelse som farges av vår samtidige kunnskaps- og verdihorisont. På denne bakgrunnen er det interessant å merke seg hvordan vestlige myndigheter, organisasjoner og media sjeldent kontekstualiserer egne anbefalinger og krav om endringer i sør.

HVORDAN ER opplevelsen on the receiving end av alltid å være på etterskudd i forhold til de tidsriktige sannhetene? Med lesning av klassikeren «Jordens fordømte» av Franz Fanon i friskt minne, var jeg nylig i Bolivia, dette såkalte fattigste og mer akterutseilte landet i Sør-Amerika. På ny opplevde jeg noe av ydmykelsen det er å leve på verdens underside. Fanon skriver fra kolonitidens Algerie, om de undertryktes psykologi som handler om ydmykelsen som ligger i det å assimilere koloniherrens naturliggjorte definisjoner av fremskritt og ideene om det gode liv.
Bolivia er et land uten selvtillit, som slites mellom å imitere Vesten og leve med følgene av den nyliberalistiske strukturtilpasningen Verdensbanken trumfet gjennom. Selv om folk har mye å utsette på egne myndigheter, er det talende hvordan de kan slutte rekkene når landet blir kritisert av utenomverdenen. Den kontroversielle lederen for kokabøndene, Evo Morales, høstet ekstra mange stemmer ved valget i juni nettopp fordi USA advarte mot ham offentlig.
Urbefolkningsgrupper har aldri hatt så stor direkte representasjon i nasjonalforsamlingen som nå, hele 27%. Indianerrepresentantene er opptatt av å bygge opp igjen Bolivia på egne verdimessige premisser. Den vestliggjorte eliten i landet himler med øynene. Kommentatorer avskriver prosjektet som romantisk skyggeboksing og bare venter på når de poncho-bærende representantene bytter til slips.

SKAL VI la være å kritisere forhold i sør som vi ikke synes noe om? Nåværende generalsekretær Øyvind Dahl i Norsk Misjonsråds Bistandsnemnd skrev for noen år siden i «Hvor mange hvite elefanter»? at en slik forskåning blir misforstått respekt, en form for paternalisme. Det er heller ikke vanskelig å være enig med Kjellan Spinnangr som i Bistandsaktuelt (6/2002) peker på problematiske sider ved samfunnsliv i Afrika, eller med for eksempel Thomas Hylland Eriksen som i Morgenbladet (11.10) kritiserer de gjentatte reduksjonistiske forklaringene fra afrikansk hold om at kontinentets tragedier direkte eller indirekte er Vestens ansvar.
Men makter den internasjonale interaksjonen å krype ut av kolonialisme-syndromets lange skygger? Det foregår veldig mye spennende kritisk refleksjon og reformarbeid i land i sør. Det er imidlertid interessant å merke hvordan vi gir drahjelp til det som ligner mest på våre egne ideer og forslag.
Konstruktiv interaksjon skjer på et jevnbyrdig og gjensidig plan. Et slikt utgangspunkt fordrer økt sensitivitet. Jan Inge Sørbø har i høst utgitt en bok om filosofen Hans Skjervheim. Kjernen i hans budskap er at man aldri må behandle andre mennesker som middel eller objekt, men som subjekt, i kraft av seg selv. Den som står «on the receiving end» merker fort forskjellen.
Kanskje vi synes at vi passerer glatt Skjervheims test fordi vi lar de fattige ta initiativet til egen utvikling. Men er mottakeren et konstruert subjekt, eller et subjekt i kraft av seg selv? Spørsmålet kan kvalifiseres i forhold til om vi har en genuin interesse for det som videre ligger i en tillitsfull subjekt-subjekt relasjon; nemlig gjensidigheten og gjenytelsen. Ikke bare fra antropologisk gaveteori, men også fra egen erfaring ved presangbordet vet vi så altfor godt at det i lengden vil bli ydmykende å bare motta. Den som ikke får gitt noe tilbake, er blitt redusert til et objekt til tross for alle forsikringer om det motsatte.

DE AV OSS som har sans for kristne verdier burde kjenne igjen tankene til Skjervheim. Men vår misjonstradisjon har kanskje i særdeleshet objektivisert mottakeren, og jeg er spent på om den statsautoriserte påvirkningsmuligheten som den nye bistandspolitikken legger til rette også for kristne organisasjoner (jmf. Øyvind Dahls artikkel i Bistandsaktuelt nr.8.2002), vil forandre så mye på situasjonen.
Vår egen samfunnsutvikling har avlet nok av problemer og skyggesider. Vi kunne hatt godt av utfordringer og fornyende kraft fra andres verdier, og selv vært på mottakerens side. Men slike tanker er vel bare for utopisk svermeri å regne. Skjønt; fredsarbeid og brobygger-rollen er den delen av norsk internasjonalt engasjement det kan knyttes størst forhåpninger til når det gjelder idealer om jevnbyrdighet og subjekt-til-subjekt relasjoner. Her høstes gode erfaringer som kan anvendes på nye arenaer. Det nye Fredskorpset med utveksling av ungdommer mellom nord og sør, utvekslinger mellom vennskapsskoler, fotballklubber, menigheter og kommuner er lovende muligheter.

(Asle Jøssang er sosialantropolog, med bakgrunn som misjonær i Latin-Amerika. For tiden er han forskningsstipendiat ved Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand.)