Ingen hører på de fattige…

Flere penger er viktig for å lykkes, men kan alene ikke skape endring. Enkeltaktører kan heller ikke alene løse problemene. Samarbeid med og mellom regjeringer må derfor stå i fokus. Men det er avgjørende at fattige selv deltar i dette samarbeidet. Historisk sett har fattige ikke vært likeverdige partnere i kampen mot fattigdom. Dette fører til at de fattige konkluderer med at ingen hører på dem.
For å nå tusenårsmålene må man inkludere kunnskapen, pågangsmotet, evnene og motivasjonen som flere hundre millioner fattige mennesker i verden besitter.
Logikken er enkel. Ingen har mer å vinne på å komme ut av fattigdom enn de fattige selv. Ingen er mer engasjert i å redusere fattigdom enn de fattige selv. Men som en fattig kvinne sa det: «Myndighetene ser ikke de fattige. De fattige er foraktet, ja, fattigdom i seg selv er foraktet».
- Hva må så til for at de fattige selv kan delta sentralt i fattigdomsbekjempelsen?

Bevisstgjøring («empowerment») er ikke et nytt konsept. Ikke-statlige organisasjoner har lenge arbeidet med dette temaet. Utfordringen ligger i å gjøre teori om til praksis.
Bevisstgjøring kan ikke tvinges gjennom med politiske virkemidler, men kan heller ikke overlates helt til ikke-statlige organisasjoner. Det hele er enkelt: bevisstgjøring er å støtte fattige menneskers eget initiativ og arbeid med å komme ut av fattigdom. Bevisstgjøring er å hjelpe fattige til å ta del i sin egen utvikling.
Tilnærmingen gir fattige verdighet og mulighet til å delta i økonomiske planlegging og fordeling. Det handler om å etablere tillit.

Hvem er de viktigste aktørene? Enhver aktør i kampen mot fattigdom er viktig, men viktigst er regjeringer og de fattige selv.
Hvorfor er det slik? Det er regjeringens avgjørelser som har størst betydning for befolkningen - og da også de fattige. En regjerings politikk og et lands infrastruktur avgjør for eksempel om privat sektor ønsker å investere eller ikke, og private nasjonale og internasjonale investeringer er essensielle for å oppnå vekst.
Fattige ønsker institusjoner som lytter, snakker sant, holder løfter og behandler dem med respekt. Problemet med skolen er ikke fravær av studenter, men av lærere. Problemet i det offentlige helsevesenet er ikke mangel på pasienter, men at legene uteblir og gir privat behandling og selger medisiner for å tjene penger.
Tiden er moden for en ny generasjon reformer - reformer som øker fattiges valgmuligheter og mulighet for kontroll. Bevisstgjøring blottlegger samtidig dype skjevheter i maktforholdet. Bevisstgjøring handler derfor om å få fattige til å stille flere og strengere krav.

Det følgende er en enkel modell for økt bevisstgjøring bestående av fire elementer:

1. Tilgang på informasjon. Informasjon er makt. Uten oppdatert og relevant informasjon kan ikke fattige stille myndighetene til ansvar eller utnytte markedsmulighetene.
I 1991 nådde bare to prosent av overføringene til utdanning (lønninger holdt utenom) frem til skolene. I 1995 var andelen 20 prosent. Et vedtak om å publisere budsjettet i avisene og ved skolene, resulterte i at skolevesenet nå mottar nesten 100 prosent av pengene.
Fattige kvinner i Bangladesh og India tar opp lån og kjøper mobiltelefoner. Telefonene er blitt deres «moderne kuer». Tilgang på informasjon om markedspriser på råvarer styrker fattiges forhandlingsevne når pris skal diskuteres. De fattige kan spare mellom 20 og 80 kroner på én telefonsamtale.

2. Inkludering og deltakelse. I Sør-Afrika har private investorer opprettet egne bankkontoer for fattige i storbyene. I Vietnam kan kvinner nå stå oppført som eiere av eiendommer. Denne enkle loven har styrket kvinners rettigheter enormt.
Lokalt forankret utviklingsarbeid handler om å ha tiltro til at de fattige selv kan håndtere penger og ta avgjørelser. Gjennom å involvere de fattige synker kostnadene, tjenesteytingen blir bedre og man når flere fattige mennesker. Et utviklingsprogram i Indonesia, som forvaltes av de fattige selv, har allerede gitt penger til utviklingstiltak blant ti millioner mennesker i 15.000 landsbyer.

3. Sosial ansvarlighet. Man nedprioriterer fattiges rett til å holde regjeringer og privat sektor sosialt ansvarlig for sine handlinger. Lærere gjør en bedre jobb når de mottar lønn fra foreldrerådet ved skolen enn hvis lønna kommer fra staten. Utbygging går raskere og kostnader synker når fattige selv betaler entreprenører. Likevel har ikke arbeidet på mikronivå noen stor effekt hvis ikke arbeidet støttes på nasjonalt nivå.
I India kan befolkningen bruke skjemaer for å vurdere myndighetenes innsats. Myndighetene bruker disse til å forbedre seg. Også Filippinene og Ghana har tatt i bruk denne metoden.
Dette er et godt eksempel på hvordan myndighetene enkelt kan finne ordninger for «å lytte» til fattige.

4. Lokale organisasjoner. Sivile organisasjoner er fundamentet i alle samfunn. Uten disse kan ikke regjeringer og privat sektor samarbeide med fattige. Beslutningstakerne har imidlertid ikke innsett dette.
Fattiges organisasjoner kan opptre på det globale markedet hvis de blir støttet på riktig måte. The National Smallholder Farmers´ Association of Malawi brukte sitt kollektive forhandlingsgrunnlag til å få gunstige avtaler for sine medlemmer. The Agency for the Promotion of Agricultural Branches i Mali har bedret eksportmulighetene for mango.
Organisasjoner som arbeider for rettferdig handel påvirker forbrukernes valg verden over. Fair Trade Labeling Organizations International (FLO) er en sammenslutning av organisasjoner som jobber for rettferdig handel. FLO utsteder et sertifikat, og gir dermed også troverdighet, til over 300 firmaer i 32 land som produserer varer på en rettferdig måte. Ifølge beregninger ble det omsatt rettferdige varer for 500 millioner dollar i 2000. Dette utgjør imidlertid bare 0,3 prosent av Wal-Marts omsetning på 165 milliarder dollar.
Det finnes foreløpig ingen globale ordninger som systematisk gir fattige tilgang til det globale markedet.
Etter en omfattende dialog med ledere av fattiges organisasjoner, samler Verdensbanken nå sammen med den indiske fagforeningen for selvstendig næringsdrivende kvinner SEWA (Self Employed Women's Association) inn midler til å opprette et Global Grassroots Entrepreneurs Trading Network.

En læresetning i utviklingsarbeidet er at regjeringer ikke kan gjøre jobben alene. De har verken ressursene eller kunnskapen som skal til. Vi erkjenner at et samspill mellom økonomi, samfunn og stat er avgjørende. Interaksjonen på tvers av sosiale grupper skaper tillit, og tilbøyeligheten til å identifisere seg med hverandre er ikke bare viktig for å skape økonomisk utvikling, men bidrar også til et bedre styresett.
Beregninger viser at det finnes 300.000 lokale lag og foreninger i Kenya. I Brasil er det registrert mer enn 250.000 ideelle organisasjoner. I en delstat i India finnes det 200.000 selvhjelpsgrupper for kvinner. Overslag viser at det finnes over 25.000 internasjonale ikke-statlige organisasjoner. Disse bidrar med mye penger til utviklingsarbeid blant de fattige. Anslag viser at 15 prosent av all bistand nå går gjennom ikke-statlige organisasjoner.
Selv om det finnes mange eksempler på at bevisstgjøring fungerer, sliter vi fremdeles med å overbevise eksperter og beslutningstakere. Tradisjonelle oppfatninger stikker dypt. Forskning kan bidra til ny og bedre kunnskap på dette området, men det beste er å la folk selv få se med egne øyne at bevisstgjøringen fungerer.
(Innlegget er forkortet. Red.)

DEEPA NARAYAN
• Teksten er basert på et foredrag Deepa Narayan holdt på NORADs fattigdomskonferanse 16. oktober i år.
• Narayan er seniorrådgiver i Verdensbankens fattigdomsgruppe, og har ledet arbeidet med deler av den verdensomfattende undersøkelsen «Voices of the Poor», en undersøkelse som kartlegger fattigdom sett fra fattiges eget perspektiv. Til sammen ble 60.000 fattige kvinner og menn fra 60 land intervjuet om sin livssituasjon.
• Narayan har arbeidet med utviklingsspørsmål i Asia og Afrika i tyve år, både for organisasjoner, regjeringer og FN. Hennes hovedbudskap i dette innlegget er at fattige må inkluderes som likeverdige partnere hvis fattigdommen skal reduseres.