Meninger:
Nepal lover likhet for loven, men bare på papiret
Kastebasert diskriminering er for lengst forbudt i Nepal. Likevel møter landets tre millioner daliter fortsatt vold, tvangsarbeid og sosial utestengelse – uten reell beskyttelse fra staten.
Tidligere leder av Amnesty International Norge og nestleder av International Commission of Jurists i Genève
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Den tidligere sjefen for Nepals Høyesterett, Sushila Karki, leder nå en midlertidig regjering etter at K. P. Sharma Oli ble presset bort i september. Det skjedde etter omfattende ungdomsprotester mot korrupsjon, maktmisbruk og et selvrekrutterende politisk sjikt.
Den nye regjeringen skal gjenopprette stabilitet og holde valg våren 2026, med løfter om antikorrupsjon og sysselsetting.
Opprøret uttrykte dyp misnøye med tiår av strukturell urett og ekskludering. Det gjelder også dalitenes situasjon. Karki-regjeringen har imidlertid ikke signalisert nye tiltak for å styrke deres rettsvern, og intet tyder på at unge daliters deltakelse i protestene vil føre til endring.
Spørsmålet er derfor: Hva er lov, rett og realitet for Nepals daliter, som utgjør nær tre millioner mennesker og 13 prosent av befolkningen?
Kastesystemet ble formelt avskaffet i 1963, men diskrimineringen består i praksis – økonomisk, sosialt og kulturelt.
Ulikhet
Nepal har siden Lichhavi-perioden (cirka 400 evt.) vært et fleretnisk samfunn med hierarkier forankret i hinduistiske forestillinger om rituell renhet og sosial orden. Her ble grunnlaget for kastesystemet lagt. Etter kongedømmets samling i 1769 ble systemet konsolidert og lovfestet i Muluki Ain (Nasjonalkoden) av 1854. Nederst står dalitene – tidligere de «urørbare».
I det brahmanske, hinduistiske verdensbildet ble urfolk og lavkaster stemplet som «urene» og mindreverdige. Kastesystemet ble formelt avskaffet i 1963, men diskrimineringen består i praksis – økonomisk, sosialt og kulturelt. Overgangen fra teokratisk til sekulær rettstenkning endret lite.
Dalitenes situasjon viser spenningen mellom formell likhet og dype hierarkier. De får fortsatt ikke utøve sine politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter.
Under et toårig opphold i Nepal ble jeg kjent med dalitenes rettsstilling, som jeg her kort vil belyse.
Grunnloven
Etter flere reformforsøk ble rettighetsvernet lovfestet i grunnloven av 2015. Den forbyr kastediskriminering og garanterer likhet for loven (art. 18) og vern mot «urørbarhet» og kastebasert utestengelse i både offentlige og private sammenhenger (art. 24). Art. 24 gir enhver som rammes av slik diskriminering:
- Rett til rettslig prøving for domstol eller kompetent myndighet. Staten plikter å etterforske, tiltale og straffe gjerningspersoner. Dette omfatter både handlinger fra offentlige tjenestepersoner og privatpersoner.
- Rett til oppreisning og erstatning for skade, tap av inntekt, sosial ekskludering, psykisk lidelse og så videre. Kompensasjonen skal bæres av gjerningspersonen, men staten kan også holdes ansvarlig dersom den ikke har handlet for å beskytte offeret.
- Rett til effektivt rettsmiddel. Staten må sørge for tilgjengelige, rettferdige og uavhengige prosedyrer slik at rettighetene kan håndheves i praksis – med tilgang til politi, domstol og støtteordninger.
Med andre ord: rett til rettsforfølgelse, rettferdig behandling og økonomisk oppreisning. I praksis svikter myndighetene og politiet betydelig i rettsvernet av dalitene.
Rettsstaten måles ikke på lover, men på virkning – og for dalitene står arbeidet i praksis igjen.
Diskriminering og straffrihet
Loven om kastebasert diskriminering og urørbarhet fra 2011 skal håndheve rettighetene i grunnlovens forbud mot kastediskriminering, men har svært liten effekt. Manglende håndheving gjør forbudet i stor grad symbolsk.
a) Diskrimineringen er dyp, rettsvernet svakt og sosiale strukturer holder dalitene nede. De utestenges fra bolig, arbeid, tjenester og rettsvesen.
b) Daliter fengsles oftere enn andre, får sjeldnere rettferdig rettergang og mangler vern mot overgrep. Straffriheten er systematisk. Få saker ender med dom. Av 42 anmeldte saker ble det bare 10 domfellelser. Amnesty International og Human Rights Watch bekrefter dette.
c) Diskriminering er viktigste årsak til at daliter rammes hardest av fattigdom i befolkningen: 42 prosent lever under fattigdomsgrensen, mot 25,2 prosent nasjonalt. 90 prosent eier ikke land. Mange mangler utdanning og arbeid, og i flere distrikter nektes de fortsatt tilgang til felles vannkilder. Diskriminering i helsevesenet gir lavere levealder, høy spedbarnsdødelighet og utbredt psykisk uhelse.
d) Ulikheten skjerpes i kriser: Etter jordskjelvet i 2015 ble daliter ofte nektet nødhjelp, og under pandemien ble mange nektet vaksine og behandling.
e) Dalitene er nær fraværende i nasjonal politikk og statlige organer. Maktubalansen består og forsterker deres sårbarhet. The National Dalit Commission er et tannløst rådgivningsorgan.
f) Kastebasert vold mot daliter øker, men dokumenteres sjelden. I 2019 registrerte den nasjonale menneskerettskommisjonen bare 49 saker, langt under de reelle tallene. Under pandemien ble 753 overgrep og 34 drap registrert. Gjerningspersonene er som regel fra høyere kaster, og politiet etterforsker sjeldent.
g) Hatretorikk, trusler og sosial ekskludering har tiltatt, særlig digitalt.
h) Straffriheten er gjennomgripende. Lovverket mot kastediskriminering håndheves knapt. Sosiale hierarkier sikrer uformell straffrihet og ekskludering. Rettsstaten måles ikke på lover, men på virkning – og for dalitene står arbeidet i praksis igjen. De fleste gjerningspersoner går fri.
Tvangsarbeid og haliya
Haliya‑systemet, der landløse jordarbeidere — oftest fra dalit-grupper — arbeider for landeier i bytte mot gjeld, ble formelt avskaffet i 2008. Tvangsarbeidssystemet tvinger daliter til ubetalt arbeid og «urene» oppgaver. Til tross forbudet er praksisen fortsatt utbredt i enkelte regioner. Haliya-ofrene er ukjente med hvilke rettigheter de har.
Et rehabiliteringsprogram for dem, etablert etter forbudet, når kun få prosent av de berørte. Men selv en «frigjøring» fra haliya-systemet gjør liten forskjell: mange «frigjorte» haliya-familier mangler fortsatt tilgang til grunnleggende tjenester og står fast i fattigdom og diskriminering. De opplever at utbyttingen aldri tar slutt: friheten er ikke reell, tvangssituasjonen består. Haliya-praksisen bryter ikke bare med nepalsk lov, men med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 8 og ILO-konvensjonene nr. 29 og 105 om forbud mot tvangsarbeid.
Kvinner og dobbel diskriminering
Det er godt dokumentert at dalit-kvinner rammes av dobbel diskriminering – på bakgrunn av både kjønn og kaste. De står nederst i det sosiale hierarkiet, underordnet mennene og blant de mest utnyttede i haliya-systemet.
Seksuell vold, sosial kontroll og straffrihet er utbredt. De fleste mangler eiendom og bolig, og har landets laveste inntektsnivå.
I flere regioner utsettes de for menneskehandel til India og tvinges inn i prostitusjon. Om lag 40 000 nepalske kvinner, mange av dem daliter, antas å være i prostitusjon i Mumbai – i strid med Nepals lov om menneskehandel fra 2007 og FNs kvinnekonvensjon (CEDAW).
Statens plikter
Som part i FNs kjernekonvensjoner, er Nepal folkerettslig forpliktet til å beskytte alle borgere mot diskriminering, vold og sosial ekskludering — gjennom reell håndheving og effektive rettsmidler.
Loven om kastebasert diskriminering og urørbarhet må utvides til å dekke både direkte og indirekte diskriminering på grunnlag av kaste, etnisitet, hudfarge og religion. Politiet må etterforske kastebasert vold systematisk, og domstolene må behandle sakene uten sosialt press.
Dalit-kvinner må prioriteres i alle rehabiliteringsprogrammer etter haliya-systemet. Myndighetene bør fastsette bindende retningslinjer for inkludering og sikre lik tilgang til utdanning, helse og arbeid.
Hatretorikk må kriminaliseres og bekjempes i tråd med CERD artikkel 4.
Uten effektiv rettshåndhevelse og sosial endring forblir rettighetene og løftene om likhet og verdighet symbolske – og dalitene rettsløse i praksis.
