– Mer penger via staten
KABUL (b-a): Norge kanaliserer for mye bistand til Afghanistan gjennom andre kanaler enn de statlige, mener landets minister for landsbygdutvikling Hanif Atmar. Den velutdannede og frittalende ministeren, er kritisk til at FN og ikke-statlige organisasjoner får for mye ressurser på bekostning av et fattig og rasert statsapparat.
- Det internasjonale samfunn har bidratt med betydelig økonomisk bistand til gjenoppbyggingen av landet. Er regjeringen fornøyd med måten bistandsarbeidet drives på idag?
- Vi er fornøyd med omfanget av internasjonal støtte så langt, men opplever fortsatt at bistandsgiverne kanaliserer sine penger via andre kanaler enn den afghanske regjeringen - i praksis ikke-statlige organisasjoner og FN-systemet, sier Atmar.
Han mener dette er fint for landet på kort sikt, men bidrar ikke til å understøtte prosessen med å gjenoppbygge statsadministrasjonen.
- Slik det fungerer i dag investerer man i mennesker og kompetanse utenfor staten, mens bare små ressurser tilføres det statlige systemet, sier Atmar, som tidligere har arbeidet for en av Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjoner.
Han viser til at inntil Talibans fall kom det inn omlag 300 millioner dollar i årlig internasjonal bistand fra ikke-statlige organisasjoner, FN og FNs høykommisær for flyktninger.
- Nå er vi allerede oppe i 800-900 millioner dollar, men av dette går bare 90 millioner dollar gjennom regjeringens kanaler. Det betyr altså at organisasjonene og FN øker sin størrelse, mens regjeringens andel blir redusert. Mitt poeng er at man her må komme fram til en bedre balanse.
Atmar mener den norske regjeringen er et godt eksempel i denne sammenheng.
- Det meste av bistanden har vært bevilget gjennom Utenriksdepartementet, svært lite (langsiktig stat-til-stat-bistand, red.anm.) gjennom NORAD. Det er ikke selvsagt at det bør være slik, sier han.
- Min oppgave er - innenfor mitt politikk-område - å sikre en rimelig og rettferdig koordinering av bistandsstrømmen, for eksempel til tørkeutsatte områder. Det er uhyre vanskelig hvis de store bistandsvolumene går via helt andre kanaler enn det statlige systemet. Følgene er også at den norske regjeringen og andre bilaterale givere vil være mindre interessert i å høre på meg enn på FN og organisasjonene.
Kapasitet til å koordinere. - De internasjonale bistandsgiverne mener at den afghanske regjeringen ennå ikke har kapasitet til å absorbere store bistandsoverføringer?
- For det første vil vi jo aldri kunne opparbeide oss den etterlyste «kapasitet» hvis ikke bistanden kanaliseres via oss. «Kapasitet» opparbeides jo gjennom at man gjør ting, ikke ved at man sitter passiv uten å gjøre noe.
For det andre: Når man snakker om kapasitet her, så er det snakk om kapasitet på to områder. Det ene er kapasitet til å forbruke penger. Det andre er kapasitet til å koordinere. Vårt forslag er som følger: La oss koordinere. Vårt departement har fått 50 millioner dollar, men mesteparten av bistanden til landsbygdutvikling kanaliserer vi videre gjennom organisasjoner og private. Det er ikke fordi jeg mangler kapasitet, men fordi vi kjenner til hvilke aktører som man bør bruke for å oppnå best resultat. Men uansett: Det sentrale prinsipielle her er at det aktuelle departement bør sitte med kontroll over politikken på strategisk nivå.
For mye er kortsiktig. - Hva med balansen mellom nødhjelp og langsiktig bistand?
- Altfor mye av bistandsgivernes penger går i dag til kortsiktig humanitær bistand, og det beste eksempelet her er vel Norge. Her må Norge ta en skikkelig grundig vurdering av balansen mellom kortsiktig og langsiktig bistand.
- Hva er det mest positive som har skjedd i Afghanistan det siste året?
- Det mest positive er sammenbruddet i Talibans undertrykkelsesregime og Bonn-avtalen som la grunnlag for en nasjonal regjering og internasjonal støtte. For første gang på 23 år har vi fått på plass en president som er valgt på afghansk måte gjennom en Loya Jirga (afghansk nasjonal rådsforsamling, red.anm.). Selv om dette kanskje ikke tilfredsstiller kravene til nasjonale valg i vestlig forstand, er det uansett en milepæl for oss.
Vi har endelig - for første gang på et tiår - fått en regjering som representerer nesten alle etniske grupper og stammer. Dessuten er det en regjering som er seg meget bevisst sine forpliktelser overfor menneskerettigheter og gjenoppbygging av landet. I den sammenheng vil jeg understreke at vi har, ikke bare nasjonale forpliktelser, men også internasjonale - overfor naboer og Vesten.
Som en motsats til dette har regjeringen høstet bredere internasjonal anerkjennelse enn noen annen regjering i vår historie. Vi har også mottatt internasjonal økonomisk støtte til prosessen i form av nødhjelp og støtte til gjenoppbygging i et betydelig omfang, noe som igjen har ledet til en betydelig bedring av den humanitære situasjonen og i respekten for menneskerettigheter. Følgene av dette kan vi se hver dag: Jenter kan igjen gå på skolen og kvinner får lov å gå på jobb, mens religiøse minoriteter igjen har fått sin frihet.
Begrensede sivile tap. - Men utviklingen det siste året har også hatt sine skyggesider?
- Ja, det har fortsatt vært krigshandlinger i landet. I krig er det alltid ofre, selv om det har vært en rettferdig krig mot terrorisme og mot et av de mest undertrykkende regimer verden har sett - Taliban-regimet. Likevel er det grunn til å understreke at denne krigen etter hvert er avgrenset til stadig mindre områder av landet, og at de negative utilsiktede effektene er blitt mer og mer begrenset.
- Du snakker om sivile tap?
- Ja, men jeg vil igjen understreke at de både er av begrenset omfang og at de gradvis har blitt mindre.
- Det har vært hevdet at den afghanske regjeringen er ytterst skeptisk til den amerikanske krigføringen?
- Nei, ikke krigføringen som sådan. Det har vært en legitim krig mot terrorismen og dens utenlandske støttespillere i Afghanistan og mot et regime som ikke var representativt for folket. Det vi derimot mener sterkt er at sivile tap må unngås. I den grad de likevel skjer - utilsiktet - må man søke å korrigere sine feil, for å sikre at feil ikke skjer igjen. I denne krigen må vi likevel kunne fastslå at de negative utslagene har vært begrensede.
Verre enn noen gang. - Som minister for landsbygdsutvikling må du ha god oversikt over situasjonen på landsbygda. Hvordan vil du karakterisere forholdene for den jevne afghaner i øyeblikket?
- Afghanistan er et land som havner i bunnsjiktet på alle internasjonale statistikker om levestandard. Slik var det allerede før krigene begynte i 1979, og siden den gang er det bare blitt verre. 23 år med krig og massive overgrep mot menneskerettigheter, sammen med de siste fire årenes ekstreme tørke, har hatt skremmende effekter. Afghanistan har aldri tidligere i historien opplevd en så omfattende fattigdom og nød som i dag. Vi har aldri tidligere opplevd en så høy dødelighet som nå. Og vi har aldri opplevd et så ekstremt omfang av hjemløshet.
FAKTA
• På givermøtet i Tokyo tidligere i år lovet det internasjonale samfunnet 1,8 milliarder dollar til gjenoppbygging av Afghanistan inneværende år.
• Så langt har forbruket vært 900 millioner dollar, mens man antar å bruke 1,3 mrd. dollar i løpet av året.
• Norges bistand til Afghanistan i 2002 er på 350 millioner kroner. Bistanden fordeler seg på 220 millioner kroner til humanitær bistand, 60 millioner kroner til gap-tiltak (overgang mellom nødhjelp og langsiktig bistand), 20 millioner til NORAD, 20 millioner til multi-bi (øremerket multilateral bistand), mens 30 millioner foreløpig er uspesifisert.