Modig maur mot Muren

- Når mine opplevelser har bidratt til å gi meg et så sterkt sinne overfor okkupasjonsmakten, kan jeg bare forestille meg hvordan det må være for palestinerne. Mitt inntrykk er at muren er i ferd med å radikalisere palestinske miljøer som tidligere var ganske apolitiske, sier Ingebjørg Kårstad.
28-åringen er nylig hjemkommet fra Midtøsten der hun jobbet som ledsager i regi av Kirkens Nødhjelp (KN) og Det økumeniske ledsagerprogrammet i Palestina og Israel (EAAPI). I tre måneder har hun bodd i Sawahreh, en forstad til Jerusalem, der hun har hatt som oppgave å organisere sivil motstand mot Israels nye sikkerhetsbarriere, en åtte meter høy mur som er under bygging rundt hele Vestbredden, langt inne på palestinsk territorium. I tillegg til å organisere demonstrasjoner, drive informasjonsarbeid og samarbeide med den israelske fredsbevegelsen, har hun dokumentert brudd på menneskerettigheter i form av rapporter, videofilming og fotografering.

Traumatiserte barn. Israelske myndigheter sier muren er nødvendig for å hindre palestinske selvmordsbombere i å infiltrere landet, og mener den er avgjørende for å øke israelernes sikkerhet. Når muren kommer til Sawahreh, vil landsbyen bli delt i tre. Fundamentet er klart. Men allerede nå brukes sjekkposter og hyppige kontroller av ID-kort til å hindre innbyggerne på østsiden fra å reise til sentrum av Jerusalem og til den andre, palestinske siden av forstaden. Familier splittes, barn hindres adgang til skoler og arbeidstagere til jobb. Det finnes ingen fabrikker eller næringsliv på østsiden av Sawahreh; arbeidsledigheten er oppe i 80 prosent.
- Jeg så frustrasjonen øke dag for dag. Folk var så slitne, oppgitte og deprimerte over framtidsutsiktene at det faktisk var vanskelig å mobilisere sivil motstand, forteller Kårstad.
Sammen med andre i ledsagerteamet besøkte hun hver morgen en kontrollpost, der palestinske barn måtte gjennom for å komme til skolen.
- Vi opplevde jevnlig grove overtramp. De israelske soldatene kunne nekte lærerne å passere. De truet med geværene, tulleskjøt i luften og ropte «Dukk, terrorist!» til de livredde barna. Mange av barna, noen ned i 4-årsalderen, var åpenbart traumatiserte. Jeg måtte selv bære hylende unger hjem som ikke turte gå på skolen, forteller hun.

Får ikke bo med ektefeller. Ingebjørg Kårstad opplevde på nært hold hvordan muren har satt enkeltmennesker i en umulig situasjon. Palestinere som har identitetskort som innbyggere i Jerusalem, er blitt skilt fra ektefeller med identitetskort som innbygger på Vestbredden. I Sawahreh har halvparten av innbyggerne ID-kort for Jerusalem, resten ikke. Dette fordi Israel annekterte vestsiden av landsbyen i 1967.
En av Ingebjørgs naboer i Sawareh har akkurat tatt farvel med sin kone og sønn som har måttet flytte til vestsiden av landsbyen. Når muren kommer, vil de bli adskilt for alltid.
- Den familien har virkelig måttet lide for den israelske maktpolitikken. Søsteren til naboen fødte nylig et barn, og oppdaget på vei hjem fra sykehuset at det var sykt. Sjekkposter og feil ID-kort hindret dem i å rekke tilbake tidsnok til å få legehjelp, og barnet døde, forteller hun.
En av de sterkeste opplevelsene var møtet med organisasjonen Bereaved Parents. Der samles både israelske og palestinske foreldre som har mistet barn i konflikten.
- Å se at mennesker som har opplevd det største tap man kan tenke seg, kan legge hatet til side og møte hverandre i forsoning, gjorde kjempeinntrykk, sier hun.

Vil tilbake. Det samme gjorde møtet med israelske fredsaktivister - selv om de ifølge Ingebjørg Kårstad er sterkt marginalisert og stigmatisert etter Oslo-avtalen. Sammen organiserte de fredelige demonstrasjoner mot muren, men opplevde å bli møtt med tåregass, israelske batonger og skudd. Det var her hun lærte løktrikset.
- Palestinske husmødre kom løpende med løk til demonstrantene. En klut med parfyme mot nesen skulle også hjelpe, forteller Ingebjørg.
28-åringen har en master i Midtøsten-studier, og har tidligere jobbet som solidaritetsarbeider i Libanon. Nå legger hun regionen bak seg inntil videre, men ønsker å reise tilbake om et år for å se hvordan ting har utviklet seg.
- En endring kan bare komme dersom den israelske opinionen snur. Ting skjer sakte, men det er stadig flere israelske militære som nekter å tjenestegjøre på de okkuperte områdene. Selv om jeg ofte følte meg motløs under oppholdet, vil jeg ikke være en sånn kynisk person som sier «det blir aldri fred». Man må jo ha håp.

FAKTA:
• Kirkenes Verdensråd står bak Det økumeniske ledsagerprogrammet i Palestina og Israel (EAAPI), som har fått tilslutning fra over 40 kirker og kirketilknyttede organisasjoner.
• Ledsagernes oppgave er å følge og beskytte israelere og palestinere i deres hverdag, og rapportere om brudd på menneskerettighetene og internasjonale humanitære lover.
• De skal også støtte opp om ikke-voldelig motstand sammen med kristne og muslimske palestinere og israelske fredsaktivister og drive holdningsskapende arbeid.