«Mor» og «fars» sykehus

I fjor fikk ekteparet fra Mandal folk på Sørlandet til å åpne sine lommebøker for å hjelpe. Slik fikk 175.000 mennesker mat til å overleve, etter hjelp fra norske givere og Utenriksdepartementet.
- Det er langt verre i år enn i fjor. Vi har en svært kritisk situasjon, sier legen Ole Halgrim Evjen Olsen, og forteller om sulten som rammer Nord-Tanzania. Tørken i fjor var den verste de siste førti årene. Matkrisen varte da et halvt år. Nå ventes ikke neste avling før om nesten ett år. Matlagrene er tomme, og det blir bare verre utover høsten.
Evjen Olsen søkte om 6 millioner i støtte fra UD til nødhjelp og innkjøp av mais til folk i Nord-Tanzania. Søknaden ble avslått. Ny søknad ble også sendt inn og fikk et nytt avslag.

Tom kasse i UD. - Det er tomt for penger i budsjettet for humanitær bistand. Vi kan ikke planlegge når det skal bli naturkatastrofer verken i Mosambik eller i Etiopia, sier informasjonssjef Jon Mørland i UD. Mørland sier at Regjeringen vil be Stortinget om mer penger til nødhjelp når Stortinget kommer sammen igjen i oktober. Det er siste sjanse for Haydom for å få hjelp fra UD i år, men de er ikke alene om å trenge penger.
Kari og Ole Halgrim, eller «Mamma» og «Pappa», som de blir kalt og også kaller hverandre, har gjort det de kan for folket de har bodd hos i en mannsalder. Nå kan de ikke annet gjøre enn å håpe på hjelp utenfra - igjen. Når det ikke er mat å finne flykter mange fra området, på jakt etter mat og beitemark for kveg. - Sult splitter familier, forteller Kari.

Lønn i mat. I vår har over fire tusen veibyggere fått sin lønn i mat. En ny vei på tre mil er gravd ut. Alle familiene som var med i prosjektet fikk fire kilo per hode, uansett hvor hardt de jobber. Mange kvinner og eldre har også vært med på veibyggingen.
- Samme dag som vi begynte å grave, døde en kvinne i landsbyen av komplikasjoner etter en fødsel. Vi kunne reddet henne dersom det hadde vært vei for ambulansen, slik at vi hadde fått henne til sykehuset, sier Ole Halgrim.

Bønn om hjelp. Mange kommer på døren hos «Mamma» og «Pappa» og trygler om hjelp. Statsminister Fredric Sumaye i Tanzania sendte også et brev til Evjen Olsen med bønn om hjelp, etter å ha innsett at folket ikke klarer seg uten hjelp utenfra. Ole Halgrim Evjen Olsen har en høy stjerne i Tanzania etter mange års innsats - også utover arbeidet som lege.
- Det var et sterkt brev, men så kan vi ikke hjelpe. Når vi fikk avslag på søknaden fra UD, er det tøft å reise ut igjen, sier Kari.
Hun forteller at folket forventer at noe skal gjøres. I fjor hadde de hjelp å komme med. I år er det annerledes.
- Mødre forteller at de bare har gress å gi som mat til barna. Det er hardt å avvise folk som kommer å ber om hjelp, og i det siste har det vært mange. Men vi kan ikke hjelpe, forteller Kari og Ole Halgrim.

Travelt sykehus. Tørken har også fått konsekvenser for sykehuset som drives med støtte fra NORAD og Nosk Luthers Misjonssamband. Mange av pasientene er underernærte, og de fleste av disse er barn. Dessuten har ikke folk råd til å betale egenandelen ved oppholdet. Sykehuset har fullt belegg hver eneste dag. Da de startet driften var det 50 senger. I dag er det 400 senger, men ofte rundt 450 pasienter. Fødende kvinner må forlate sykehuset etter fødsel for å gi plass til neste. Dette har resultert i at sykehuset måtte senke egenandelene, og ofte skrive ut pasienter som ikke kan betale for behandlingen.
Nå blir de betalende pasientene ennå færre. Matmangelen gjør at folket ikke kan gjøre opp for seg. Før sulten i fjor dekket pasientenes egenandel 40 prosent av kostnadene. Nå er den under 20 prosent. Med en kraftig hunger i vente, blir det hardt å få pengene til å strekke til på sykehuset.
- I fjor ba selv personalet om å få mat i stedet for lønn, forteller Ole Halgrim.

Besøk av ymse slag. Etter nesten femti års drift har sykehuset opparbeidet seg et renommé som et av de ledende sykehus i landet. Selv om det ligger langt utenfor allfarvei kommer pasientene fra hele landet. Pågangen av syke er stor og sengeplass er det aldri nok av.
Kari er utdannet apoteker og startet apotek ved sykehuset. Nå har hun også ansvaret for økonomiavdelingen.
- Jeg var den eneste som visste forskjell på debet og kreditt. Så slik ble det bare. Nå er det litt annerledes og vi har folk som er kvalifiserte, forteller Kari. Sykehuset har mange prosjekter i gang. Ute i distriktet har de tre helsestasjoner og 21 mobile mor/barn stasjoner. Disse driver undervisning og informasjon i landsbyene. I tillegg driver de sykepleierskole, tannklinikk, videregående skole og barnehage. De venter ennå på penger til å bygge internat til den videregående skolen og midler til å bygge hus til barnehagen. Det er en travel hverdag, for pensjonistene.

Familiearv. Foreldrene hans var med å bygge sykehuset i 1955. De britiske koloniherrene ba norsk misjon om å bygge et sykehus nettopp i Haydom. Den gang var det én familie som bodde der. I dag er det nærmere ti tusen innbyggere i landsbyen.
- Jeg bruker å si at vi kom med friheten. Britene ga slipp på Tanzania 9. des. 1961, dagen etter at vi kom til landet, forteller Ole Halgrim.
Da de reiste ut kom de med et sterkt misjonskall, og tok over arbeidet hans foreldre var med å starte.
- I dag ser vi at vi kan gjøre noe for folket her, og vi ser at det nytter. Det er drivkraften vår, ser Ole Halgrim.

Olav A. Saltbones er frilansjournalist.