Norge bistår med å lage hvitvaskingsenhet

1970-årene er et radikalt tiår i norsk bistandspolitikk. I 1972 står det for første gang i en stortingsmelding at Norge ønsker å støtte frigjøringsbevegelser i det sørlige Afrika. Regjeringen Bratteli vil markere at bistand er politikk.
Den humanitære støtten på 1970-tallet gikk blant annet til African National Congress (ANC) i Sør-Afrika og til frigjøringsbevegelser i de portugisiske koloniene. De borgerlige partiene protesterte mot det de kalte en politisering av bistanden, men i det internasjonale samfunn var det ikke en spesielt kontroversiell beslutning. Folkeopinionen hadde fått øynene opp for det hvite mindretallsregimets undertrykkelse i Sør-Afrika og Portugals siste krampetrekninger som kolonistat var det svært få som hadde noen sans for. Sverige var blant de land som lenge hadde støttet ANC da Norges bistand kom i gang.

Kamp mot undertrykking. Norges syn var i samsvar med synet til andre vesteuropeiske sosialdemokratier, nemlig at frigjøringsbevegelsene førte en rettferdig kamp mot undertrykking, rasisme og imperialisme. Det var mer eller mindre selvsagt at en norsk arbeiderpartiregjering måtte føre en mer radikal bistandspolitikk en de borgerlige forgjengerne.
I tillegg til frigjøringsbevegelser støttet Norge også radikale regjeringer i blant annet Tyrkia, Portugal og Jamaica opp gjennom 1970-årene. Mer kontroversielt var den økonomiske støtten til havneutbygging på Cuba og humanitær hjelp til Vietnam under og i etterkant av krigen.
I bind seks av Norsk utenrikspolitikks historie skriver Rolf Tamnes:» Det voksende engasjementet i det sørlige Afrika var en videreføring av den lange kampen mot kolonialisme og apartheid i området. Norge kom til å delta aktivt gjennom fire bistandsfaser, først med en økonomisk beskjeden, men politisk viktig støtte til frigjøringsbevegelsene, dernest med et tett bistandssamarbeid med flere av de nye, uavhengige nasjonene.»

Hemmelig konsulatkanal. - Til tross for den nye radikale given i norsk bistandspolitikk, var det en grunnleggende målsetting at hjelpen skulle gå til humanitære formål. Slik er det ennå. Noe annet er selvsagt de indirekte konsekvensene av å gi humanitær bistand til grupper som fører væpnet kamp eller til grupper som er nært knyttet til disse. Det å gi mat, klær og husly frigjør naturlig nok midler som igjen kan brukes til krigføring, sier Frode Liland, som er forsker og hovedforfatter av det siste av tre bind om norsk utviklingshjelps historie.
Selv om ANC på mange måter stod i en særstilling, støttet Norge også andre opprørsbevegelser i det sørlige Afrika gjennom 1970- og særlig 1980-årene. Namibias frigjøringsorganisasjon SWAPO og opprørsgruppene ZANU og ZAPU i det som den gang het Rhodesia stod også på den norske prioriteringslisten.
En sak som stadig var oppe til debatt var Norges generalkonsultat i Cape Town. Hvordan kunne Norge støtte ANCs humanitære arbeid og samtidig samarbeide med myndighetene ved å opprettholde generalkonsulatet? Konsulatet var viktig for norsk skipsfart i området, men få visste at det også var en viktig kanal til anti-apartheidaktivistene. Under hånden fikk de penger via konsulatet. I tillegg var konsulatet viktig for å opprettholde jevn kontakt med svarte aktivister.
- Norske myndigheter ble voldsomt kritisert av aktivister her hjemme fordi de ikke la ned konsulatet. Utenriksminister Knut Frydenlund, en mester i stille diplomati, var nok av og til fortvilet over å ikke kunne fortelle kritikerne om den hemmelige konsulatkanalen, forteller Frode Liland.

Hemmelig pengetransport. Historien om Norge og ANC framstår i ettertid som en lykkelig allianse mellom et vestlig land og en frigjøringsbevegelse i Afrika. Sogneprest Trond Bakkevig var, som leder for Mellomkirkelig Råd, aktivt med i arbeidet for å velte det hvite mindretallsregimet i Sør-Afrika. I dag er han stolt av det arbeidet som ble lagt ned fram til ANC overtok makten i 1993.
- Allerede i 1969 hadde Kirkenes Verdensråd besluttet å opprette et spesielt fond til bekjempelse av rasisme. Mellomkirkelig råd arbeidet internt i Sør-Afrika med humanitær bistand. Over en 20-årsperiode formidlet vi noen hundre millioner kroner til organisasjoner og aktivister som fremmet den svarte befolkningens sak, forteller Bakkevig.
Gjennom hele 1980-tallet samarbeidet Mellomkirkelig råd tett med Utenriksdepartementet. Bakkevig, men også andre, ble blant annet brukt som sendemann med hemmelige penger. Det meste han hadde med seg var rundt 100 000 kroner. Han ga pengene videre til sin kontakt, en hvit boer som han hadde uomtvistelig tillit til.
- Jeg spurte aldri, men regner med at pengene for en stor del gikk til å få apartheid-motstandere ut av landet og etablere dem andre steder, sier han i dag.

Norske prester tok parti. Trond Bakkevig legger vekt på at verden tilsynelatende så enklere ut på 70-tallet. Fiendebildene var klarere og konfliktene mer åpenbare. Det var lettere å velge side.
- Som prest og aktiv i det internasjonale kirkesamfunn hadde jeg ingen problemer med å støtte ANC, selv om de førte væpnet kamp. Norge hadde erfaring med Milorg under krigen, og flertallet av norske prester tok klart parti for motstandsbevegelsen under den tyske okkupasjonen. Men Kirkenes Verdensråd måtte tåle hard kritikk fra blant andre USA og Tyskland fordi Den norske kirke ikke tok klar avstand fra væpnet kamp. Under arbeidet i Sør-Afrika var vi alltid opptatt av vår uavhengighet. ANC skulle ikke få styre oss, og Mellomkirkelig Råd støttet flere aktivistgrupper i tillegg til ANC. Vi identifiserte oss aldri med ANC totalt sett, og skjønte jo etter hvert at også deres ledere var mennesker på godt og vondt. De mislikte nok noen av våre valg, for eksempel støtten til hvite liberalere, men respekterte vår uavhengighet, sier Trond Bakkevig, og legger til at Sør-Afrika var enkelt å støtte fordi det entydig handlet om rasisme.
Han er spesielt opptatt av at bistandsorganisasjoner må være tydelige på sin rolle når de går inn med økonomisk støtte i land som er i krig. Det må aldri sås tvil om at hjelpen er humanitær, selv om det kan være vanskelig å forholde seg nøytral i en konflikt.
- Bistandsorganisasjoner må aldri mistenkes for å drive med annet enn humanitært arbeid, mener han, med tanke på beskyldningene mot Norsk Folkehjelp i det siste.

Vanskelige gråsoner. Det er mange opprørsbevegelser som gjerne vil ha en bit av bistandskaken. En måte å gjøre det på er å opprette humanitære grener av organisasjonen som kan motta hjelp.
- Det er vanskelige gråsoner når man går inn i land som er i konflikt. Det er vanskelig å forholde seg nøytral. Èn forutsetning for å klare det, er at man kjenner forholdene i et land svært godt før man går inn med bistand. I væpnede konflikter er det imidlertid lett å bli en del av konflikten, understreker Frode Liland.
I Terje Tvedts siste bok «Angels of mercy or development diplomats?», hevder forfatteren at nødhjelpsoperasjonene til Eritrea og Tigray i 1984-85, hvor Kirkens Nødhjelp blant andre var svært aktiv, ble utnyttet politisk av opprørsbevegelsene mens organisasjonen tviholdt på sin nøytralitet.
- Nær sagt alle de norske hjelpeorganisasjonene, med Norges Røde Kors i spissen, setter nøytralitetsprinsippet meget høyt. Den eneste store norske organisasjonen som klart tar standpunkt er Norsk Folkehjelp. Mens norske myndigheter brukte bistanden aktivt i det ideologisk-politiske spillet i 1970-årene, er det man kaller politisert bistand i dag mest støtte til fredsarbeid og politiske prosesser i utviklingslandene, noe som er mye mindre kontroversielt. Både norske myndigheter og private organisasjoner har brent seg når det politiske ønsket om å hjelpe et land med bistand, blir viktigere enn den faktiske bistandsfaglige kunnskapen om samfunnet man involverer seg i. Nicaragua er et klart eksempel på det. Norsk bistand har på 1990-tallet måttet revurdere all bistand til landet og i mange tilfeller starte mer eller mindre på nytt, hevder Liland.

Radio Kvitsøy-Burma. I dag er det sjelden å finne eksempler på direkte støtte til opprørsbevegelser. Ett unntak er en norskstøttet radio på Kvitsøy som har kortbølgesendinger fra Norge til opposisjonen i Burma, eller Myanmar som landet heter i dag. En pussighet er at denne senderen vakte oppsikt i prestisjetunge publikasjoner som The Far Eastern Economic Review og The New York Times. Statsminister Bondevik er stolt av den vesle senderen, og saken er uansett helt uproblematisk politisk sett.
- Selv om det i norsk politikk er «ut» å støtte opprørsbevegelser, er Burma en så opplagt sak at få ville finne på å kritisere støtte til en opposisjon som vant valget i 1990, og som er en demokratisk bevegelse i Myanmar, tror Frode Liland.