Økonomen som endret Bangladesh

- Yunus har vunnet noe stort, ikke sant? Det fortjener han. Bare Allah og jeg vet hva han har gjort for oss. Nå vet verden det også, er det lykkelige svaret til 48-åringen i det hun trer forsiktig fram fra blikkskuret sitt i Delduar Upazilla i Tangail-distriktet i det sentrale Bangladesh.
Mannen og organisasjonen er én og samme sak for Manzoora. Hun er faktisk ikke overrasket over at organisasjonen som hjalp henne fra daglig slit til en hverdag med respekt, har vunnet Nobels fredspris.
- Gode gjerninger blir alltid lagt merke til. Se hvordan det har forandret livet mitt, sier hun.
Livet til Manzoora har vært tøft, men nå har mye endret seg til det bedre. Livet hennes er nesten som en mal å regne for livene som Grameen Bank og Yunus har endret over en periode på tre tiår. Og de er mange. I august 2006 viste statistikken at Grameen har ytt lån til 6,6 millioner mennesker, nesten alle sammen kvinner (97 prosent), fordelt på til sammen 71 371 landsbyer i Bangladesh.

Tenåringsbrud. Manzoora giftet seg da hun var i slutten av tenårene, men mannen døde tidlig og etterlot henne med to små barn og en liten utarmet jordflekk. Hun overlevde så vidt ved å leie ut jorda til to småbønder, men ble atter satt i en vanskelig situasjon da hennes unge sønn giftet seg uten å etterlate henne noe støtte.
Denne gangen fikk hun imidlertid en hjelpende hånd. I 1997 tok hun opp et lite lån i den lokale Grameen Bank-avdelingen. Hennes 20 år gamle datter Kulsum laget fyrstikker. Ved å selge fyrstikker og tradisjonelle hjemmelagde pickles og kaker, kjent lokalt som «achar» og «pitha», viste det seg at lånet på 6000 bangladeshiske taka (cirka 550 kroner) fra Grameen var en god investering. Sakte men sikkert ble dette avgjørende for å vippe skjebnen i hennes favør. Nå, uten at hun på noen måte er velstående, har hun muligheten til å klare seg selv.
- Jeg slipper i det minste å låne ris av naboene, dessuten sparer jeg penger til bryllupet til Kulsum.

Holdningsendring. Selv om dette «lille lånet», som endret livet til Manzoora, er en enkel idé, er mikro-lånenes betydning for bekjempelse av fattigdom ikke noe som har kommet over natten. Muhammad Yunus og Grameen Bank, måtte endre inngrodde oppfatninger i landet om både utlån og låneopptak. Hovedoppgaven var å bevise for alle at de «fattige var kredittverdige»,
Selv om det finnes flere enn 7000 Grameen-liknende institusjoner over hele verden som til sammen har påvirket livene til flere enn 500 millioner av verdens 3 milliarder fattige, er det det enorme omfanget av Grameen Bank som gjør at den skiller seg ut. Mens de fleste mikrolåninstitusjoner rundt om i verden gjør en forskjell lokalt, har Grameen Bank forandret en hel nasjon med 150 millioner innbyggere.

Denne låneinstitusjonen har kommet langt fra den spede starten i landsbyen Jobra i Chittagong for nesten tretti år siden, da Yunus lånte ut en sum tilsvarende 170 kroner til bare 42 kvinner.
Det er den overlegent største mikrolåninstitusjonen i verden, og det er mye grunnet Yunus' egen visjon: «Hvis økonomiske ressurser kan gjøres tilgjengelige for fattige mennesker med vilkår og betingelser som er passende og rimelige, kan millioner av små mennesker med millioner av små tiltak til sammen utgjøre det største utviklingsunderet».
Yunus er en visjonær på vei mot sitt endelige mål om å «gjøre fattigdom til historie», og unnlater aldri å nevne sin drøm: «En dag vil våre barnebarn måtte oppsøke museer for å se hvordan fattigdommen artet seg.»

Tenke, praktisk talt. Hvis nød lærer naken kvinne å spinne, ligger spiren til mikrokreditt i hungersnøden i Bangladesh i 1974 der millioner av mennesker sultet. Yunus, som da var professor i økonomi ved Chittagong University, oppdaget at tradisjonell økonomisk politikk sviktet de som hadde størst behov for støtte fra systemet: «de fattigste». Et viktig poeng her er at den senere tids debatt om hvorvidt mikrofinansinstitusjoner, for eksempel Grameen Bank og andre, når de «fattigste» eller «fattige», er en debatt som handler om praksis og ikke om forutsetninger.
- Yunus' opprinnelige eksperiment med å låne ut svært små beløp til de som behøvde kreditt og som ikke hadde mulighet til å stille sikkerhet var banebrytende i sin grunnleggende antagelse, sier professor Rehman Sobhan, en framstående økonom i Bangladesh som også er formann for landets ledende økonomiske ekspertpanel, Center for Policy Dialogue.
Professor Sobhan, som tidligere også har vært styreformann i Grameen Bank, forklarer at man utfordret en tradisjonell, kommersiell utlånspraksis med røtter flere hundre år tilbake i tiden. I sammenhengen sosial og økonomisk endring, var Yunus' tankegang å finne en ny retning i arbeidet med å avhjelpe og kanskje gjøre slutt på fattigdom.
- De [de fattige] er verken late eller uintelligente. Ettersom de må slite for å få endene til å møtes, er de antakelig mer oppfinnsomme enn andre, har Yunus alltid sagt.
- Deres hindring er av strukturell art: mangel på kapital. På den ene siden nektes de kreditt fra kommersielle institusjoner, og på den andre siden krever de tradisjonelle pengeutlånerne så høye renter at de aldri kommer seg et skritt forbi ren overlevelse, sier Yunus.

Stor bank for små lån. I 1976 var det denne forståelsen og avvisningene fra lokale banker som førte til de første «mikrokredittene» i Jobra. Innen 1979 hadde Yunus' enkle idé endret livene til rundt 500 låntagere i andre distrikter.
Samme år innførte Bangladesh Bank, landets sentralbank, programmet hos syv statlige banker. I 1983, da prosjektet vokste til 59 000 låntakere ved 86 sentre, ble Grameen utskilt som en separat juridisk enhet. Siden da har veksten til Grameen Bank og ideen om «mikrokreditt» bare gått én vei. Yunus selv hadde sannsynligvis den største rollen i markedsføringen av ideen. Han er et klassisk eksempel på gammeldagse verdier som enkelhet og kunnskap kombinert med skarpsindighet. Han reiste over hele verden i mikrokredittens og Grameens tjeneste.
Fra 1983 og gjennom hele åttitallet og de tidlige nittiårene, utvidet Grameen Bank driften raskt mens millioner av dollar (nesten 150 millioner) tilfløt kassen i form av lån med gunstige betingelser og bevilgninger.
- I 1995 bestemte vi oss for å slutte å ta i mot givermidler. Den siste innbetalingen fra en giver fant sted i 1998, sier Dipal Chandra Barua, bankens assisterende direktør.
Nå klarer Grameen Bank seg selv ved hjelp av innskudd fra låntakere og sitt eget gjensidige fond. Og de offisielle tallene til Grameen Bank er nesten ikke til å tro: siden etableringen har banken lånt ut 5,7 milliarder dollar, hvorav 5,0 milliarder er tilbakebetalt.

Kollektiv endring. Selv om enkelte kritikere har stilt spørsmål ved Grameens tall, har den underliggende strukturen med «solidaritetsgrupper» som følger «16 avgjørelser» sikret en god tilbakebetalingsandel for utlånene - mot alle odds.
Selv om det er mange faktorer som er avgjørende for denne suksessen, finnes det også en viktigere agenda: sosiale endringer. Noen av løftene bankens låntakere avgir under de ukentlige møtene ved sentrene viser dette: «Vi lover å sende barna på skolen», eller «Vi lover å ikke kreve eller betale medgift når døtrene våre gifter seg».
Med hensyn til bankens tilbakebetalingsmekanismer, er det trolig ingenting som er viktigere enn «gruppen» med fem medlemmer som alle låntakere må være medlem av. Hver av disse gruppene har et «kollektivt ansvar», i motsetning til den tradisjonelle forestillingen om individuelt ansvar. Dette har forblitt suksessens grunnstein.
Men forskere som Dr. Shamima Ahmed, professor i statsvitenskap ved Northern Kentucky University, har også rapportert om tilfeller der banken har konfiskert gjenstander fra kvinnelige låntakere som ikke har kunnet betale tilbake lån grunnet familieulykker eller naturkatastrofer: «…representanter for Grameen Bank har tatt tilbake det som lånet ble brukt til å kjøpe […for eksempel et hus, en ku eller geiter], skriver de.
Men på ett sentralt punkt må selv de argeste kritikerne av mikrokreditt gi Grameen Bank rett. Mikrokreditt har gjort det mulig for millioner av kvinner på landsbygda å delta i økonomiske aktiviteter og i de fleste tilfeller innta en hovedrolle i forhold til familiens velferd.
Det globale toppmøtet om mikrokreditt i 2006 i Halifax, Canada mellom 12. og 15. november samlet de mest innflytelsesrike globale aktørene innenfor mikrokreditt. Et nytt mål ble framsatt: 175 millioner av verdens fattigste skal nås innen 2015. Men det gjenstår å se om Yunus og Grameen Bank, som har vært bjellesauen på mikrokredittens lange ferd fra Jobra til resten av verden, vil få oppleve drømmen om «å sette fattigdommen på museum».