Økt skatt kan fjerne fattigdom

Store forskjeller mellom fattig og rik, men i gjennomsnitt et relativt høyt inntektsnivå. Dette er situasjonen i mange av landene som økonomene Jo Thori Lind (bildet øverst) og Kalle Moene (under) ved Universitetet i Oslo har sett på i sin nye «gnierindeks». Indeksen viser hvordan mange land ikke makter eller ikke vil omfordele penger fra den rikere delen av befolkningen til de fattige - kalt gjerrighet. I en rekke land er det bare små skatteøkninger som skal til for å løfte «alle» over fattigdomsgrensa. De to økonomene har sett på de samlede lønnsinntektene til den delen av befolkningen som tjener mer enn to dollar om dagen og ut fra det beregnet hvor mye som må skattes av disse inntektene for å få nok inntekter til å løfte de fattigste over fattigdomsgrensen.
- I samfunn hvor gjennomsnittsinntekten er høy, og det fortsatt er mange fattige, kan landet få til noe på egen hånd. Det er noe fordelingsmessig som ikke henger på greip. Da er ikke ekstern hjelp like påkrevd for å fjerne fattigdom, mener forsker Jo Thori Lind. Han mener det vil være nyttig å ha en kritisk gjennomgang av bistanden, med tanke på hvilke land som gjør for lite med egen omfordeling.
- Hvis formålet med bistand er fattigdomsreduksjon, bør man kanskje se om det er riktig å drive bistand til slike land. Da bør man i så fall legge noen betingelser om at landene gjør tilsvarende mye for å omfordele egne ressurser, mener Lind.

Mange gjerrige. I 39 av de 100 landene Lind og Moene har undersøkt, kunne fattigdommen vært utradert ved å overføre ressurser som tilsvarer under én prosent av de ikke-fattiges inntekter.
Landene som kommer dårligst ut på indeksen, har relativt mange fattige og en ganske stor gruppe rikere mennesker. I gjerrige Sør-Afrika hadde en inntektsskatt på 1,07 prosent av de ikke-fattiges inntekter vært nok for at alle landets innbyggere hadde kommet over fattigdomsgrensa. I dag lever 34 prosent av landets befolkning i fattigdom. Namibia måtte ha hatt en inntektsskatt på 4,97 prosent. Argentina 0,58 prosent. Nicaragua 10,80 prosent.
De tre minst gjerrige landene er Jemen, Malawi og Tanzania - de to sistnevnte tunge norske bistandsland.
- Et land som for eksempel Nicaragua har ressurser og kunne på egen hånd kommet ganske langt i kampen mot fattigdom. Men fordeler man pengene likt i et land som Tanzania, blir alle fattige. De trenger hjelp utenfra for å øke produksjonen, påpeker Lind.

De gåtefulle gnierne. Fortsatt er det noe av en gåte hvorfor enkelte land ikke viser mer vilje til å omfordele rikdommen. Moene og Lind har forsøkt å finne ut om gnierindeksen samsvarer med andre egenskaper ved landene. Jo gjerrigere landene er, jo mindre bruker de på helse og utdanning. Gjerrige land ser ut til å være opptatt av å gi barna grunnskole, men satser ikke på utdanning utover dette nivået. De kjennetegnes også av relativt høye fødselstall.
- Det er vanskelig å si hvorfor enkelte land blir mer gjerrige enn andre. Vi trodde kanskje det hadde noe med styresett å gjøre, at udemokratiske land kommer dårligere ut. Men det er faktisk en ørliten tendens til det motsatte. Kanskje klarer ikke fattige mennesker i land som defineres som forholdsvis demokratiske, å ytre seg godt nok politisk.
Lind synes det er spesielt deprimerende at et land som Sør-Afrika i liten grad har klart å redusere de store forskjellene som det arvet fra apartheidstyret.
- Bare en liten gruppe svarte har klart seg godt økonomisk. Massene har ikke sett de store forandringene. Fortsatt er det slik at visse jobber er for hvite og andre er for svarte. Kanskje vil det bedres over tid, men hvor lenge skal det gå, spør Lind.
Han mener dette uansett forteller at vi må vekk fra en ensidig tro på at demokrati er den beste medisinen mot fattigdom.
- Det kan tyde på at det er en slags ineffektivitet i et demokrati, særlig der det er mange partier. Alle må få sin del av kaka, og partiene må sørge for å være populære. En del reformer har politiske kostnader, og for en som er avhengig av valget om ett år, er det ikke alltid like lett å gjøre disse, påpeker Lind.
Han er nøye med å presisere at demokrati i seg selv har en verdi, uavhengig av om det ikke skulle virke særlig fattigdomsreduserende.

Etniske skillelinjer. Heller ikke økonomisk vekst ser ut til å være noen garanti for at landene blir mindre gjerrige. Landene med høyest vekst heller i stedet mot å være enda dårligere til å omfordele. Noe som tyder på at det ikke alltid drypper på klokkeren når det regner på presten.
Etniske og språklige skillelinjer kan derimot se ut til å påvirke landenes evne eller vilje til å fordele godene.
- Er landet stykket opp i mange etniske grupper, tenderer det til å få dårlig score på gnierindeksen. I de landene med noen få grupper, eller når en gruppe er i stort flertall, komme landene bedre ut, sier Lind.
Han tror oppfatninger om at de fattige selv har skylden i sin situasjon, kan spille inn.
- Dette kan være mye av forklaringen på at relativt rike land ikke har et sosialt sikkerhetsnett. I et samfunn der mindretallet er fattige, risikerer man at flertallet ser liten grunn til å gå inn for en politikk som omfordeler midlene. Flertallet identifiserer seg ikke med de fattige. Hadde de hatt kjennskap til fattigere mennesker, ville de visst at fattigdommen sannsynligvis ikke er selvforskyldt, mener Lind.
Mye tyder også på at byråkratisk ineffektive og korrupte land også er mer gjerrige.

Lite som skal til. Lind presiserer at skatteøkningene som skal til for at verden blir et bedre sted, blir noe utopiske, fordi det er vanskelig å tenke seg at de fattige hadde fått disse skatteinntektene som penger rett i hånda.
- Slike overføringer er nødvendigvis ikke den beste metoden for å bli kvitt fattigdommen, men det forteller uansett noe om hvor lite som skal til. Skattepengene kan brukes til fattigdomsreduserende tiltak, sier Lind.
Forskerne har ikke sett nærmere på hvilke konkrete tiltak som skal til for å «veksle inn» skatteøkningen i redusert fattigdom, men Lind peker på satsing på utdanning, helse og infrastruktur - samt styrking av de fattiges interesseorganisasjoner for å heve inntektene til småbønder og arbeidere.
- Vil det ikke være en risiko for at produksjonen i landet kan gå ned dersom skattene økes for å finansiere flere statlige tiltak?
- I noen land er dette selvfølgelig riktig, men i mange av landene må det latterlig lave skattesatser til for å få folk over fattigdomsgrensen. Vridningen i produksjonen av en prosent mer skatt er ikke stor, sier Lind.
Tallene fra Moene og Lind forteller også at verden som helhet er blitt gjerrigere. Det skal ikke mer enn 1,64 prosent i skatt av de ikke-fattiges inntekter til for å løfte alle ut av fattigdommen. Da er de vestlige landene også inkludert.

MEST OG MINST «GJERRIGE»
De «gjerrigste» landene
1. Sør-Afrika 8,21
2. Namibia 7,09
3. St. Lucia 7,07
4. Argentina 6,83
5. Nicaragua 6,25

De minst «gjerrige» landene
1. Jemen 0,26
2. Malawi 0,41
3. Tanzania 0,54
4. Tadsjikistan 0,61
5. Mosambik 0,63
Gnierindeksen viser hvor mange fattige som kan bringes ut av ekstrem fattigdom ved hjelp av et beløp som tilsvarer gjennomsnittsinntekten i samfunnet.
Et høyt tall viser at landet kan avskaffe mye fattigdom ved omfordelingsmekanismer tilsvarende en liten fattigdomsskatt på all produksjon.