Oljepenger til verdens fattige?

I forhold til den pågående politiske debatten om bruken av oljefondet var det også en interessant nyhet som framkom i Aftenposten for noen uker siden. Der ble det opplyst at Utenriksdepartementet har tatt initiativ til en vurdering av presseffekten av utviklingsbistand for norsk økonomi. Det vitner om at utenriks- og bistandsminister ønsker å være skodd med sterke argumenter i møtet med finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hans statssekretær Vidar Ovesen har i Dagens Næringsliv i sommer understreket at også bistand vil føre til press på norske priser og lønninger.
To forhold vil uansett «binde opp» regjeringen til å måtte øke bistanden. Stortingsflertallet, herunder Arbeiderpartiet, har tidligere sluttet seg til en opptrappingsplan for bistanden som ble presentert av Bondevik-regjeringen. (Målet er at bistanden om fem år skal tilsvare minst 1 prosent av brutto nasjonalinntekt - mot 0,89 prosent i dag.) Dessuten er det råvareeksporterende Norge for tida inne i en periode med meget gode priser på de fleste viktige eksportprodukter - ikke minst oljen - noe som vil føre til en solid økning av brutto nasjonalinntekt inneværende år. Siden bistand regnes i prosenter av BNI vil regjeringen måtte øke bistandsbudsjettet med betydelige beløp bare for å holde tritt med den økonomiske veksten.

En viktig test. Selv om det altså er grunn til å tro at det kommer en slik volummessig økning, er mange i bistands- og utviklingsmiljøet spent på hvor stor økningen blir og for hvilken del av bistanden det vil bli romsligere forhold. Interessentene i norsk bistand er mange og spennvidden stor - fra (økonomisk kriserammede) FN-organisasjoner som UNDP til småorganisasjoner i utkant-Norge som driver idealistisk bistand på frivillig basis.
Mange i bransjen vil samtidig se regjeringens håndtering av forholdet mellom utgifter til flyktninger i Norge og det øvrige bistandsbudsjettet som en svært viktig test på dens reelle intensjoner om økt innsats for de fattige i verden. Både Bondevik-regjeringen (med Hilde Frafjord Johnson som utviklingsminister) og deretter Stoltenberg-regjeringen (i revidert nasjonalbudsjett) blåste opp «de norske» flyktningutgiftene finansiert over bistandsbudsjettet. Stoltenbergs budsjettgrep økte utgiftene til flyktningtiltak i Norge fra 5,8 til 9,8 prosent av det samlede bistandsbudsjettet. Ingen vil bestride at internasjonale flyktningestrømmer er en del av fattigdomsproblemet i verden, men det er samtidig ikke mange år siden at andre departementer bokførte slike utgiftsposter i sine regnskaper.

Større gulrøtter. Arbeiderparti-regjeringens utviklingsminister Anne Kristin Sydnes har så langt gitt få signaler om kursendringer i bistandspolitikken. Unntaket er næringslivsordningene, der den tidligere Statoil-direktøren har signalisert at hun vil komme til å ha et mer romslig syn på norsk næringslivs bidrag til økonomisk utvikling enn sin forgjenger. Følgelig er det grunn til å tro at Sydnes - i forhold til næringslivsordningene - vil måtte trekke opp større gulrøtter fra sekken enn sin forgjenger. Større fleksibilitet og forenkling er to uttrykk utviklingsministeren nå vil forsøke å konkretisere gjennom budsjettet. Ulikhetene mellom Sydnes og hennes forgjenger kan ellers komme til uttrykk i forhold til tempoet i nedtrapping av bistand bundet til norske leveranser av varer og tjenester.
En evaluering av ordningen med såkalte «blandete kreditter» er på trappene i disse dager, men noen konklusjon - etter høring - vil ikke foreligge før etter at budsjettforslaget er framlagt. Dermed er det heller ingen grunn til å tro at de blandete kreditter vil bli avviklet i denne omgang. Derimot kan det trolig ventes store omlegginger i forhold til investeringsordningene, hvor blant annet NORFUND er tiltenkt en større rolle.

En rimelig balanse. Forholdet mellom nødhjelp og langsiktig bistand er også en interessant side ved det nye budsjettet, i tillegg til forholdet mellom satsing i de fattigste utviklingslandene og satsing i våre nærområder. Delvis som følge av at Balkan har tatt en stor del av budsjettet og delvis som følge av flommen i Mosambik og tørke og krig på Afrikas Horn tidligere i år har det i høst vært lite nødhjelpsmidler igjen til innsats, for eksempel overfor nødstedte mennesker i tørkerammede deler av Afrika. Større norske hjelpeorganisasjoner har reagert sterkt på dette og har etterlyst en annen disponering av nødhjelpsmidler.
Utviklingsministeren har på sin side blant annet vist til hensynet til en rimelig balanse mellom langsiktig og kortsiktig bistand - mellom den type bistand som skal forebygge sult og nød og den type bistand som er ren nødhjelp. De siste årene har nødhjelpen hatt en økende andel av budsjettene sammenlignet med den langsiktige bistanden gjennom statlige og private kanaler. Det er ikke sikkert at det er en trend som vil fortsette.
Et annet forhold som vil bli fulgt med interesse i bistandsbudsjettet er bevilgningene til enkelte «problemstater», blant dem Zimbabwe, der det økonomiske og politiske vanstyret til Robert Mugabe har lagt en klam hånd over landets utvikling. Zambia og Nicaragua er andre stater som kontinuerlig er under lupen i Utenriksdepartementet, mens krigerske stater som Etiopia og Eritrea heller ikke har gjort noen stor innsats for å legge forholdene til rette for økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse det siste året. Spørsmålet er likevel om Norge vil ta belastningen ved å stanse bistanden til enkeltland i en tid da man jobber hardt med sikkerhetsrådskandidaturet.

Økt innsats mot aids? Sett i lys av frykten for å bidra til inflasjon og rentepress i Norge kan økt bistand via de multinasjonale kanaler - FN-institusjoner og utviklingsbanker - bli den enkleste løsningen for å kanalisere inn nye midler i bistanden. Dette vil også kunne harmonere med uttalte ønsker fra norsk side om å styrke FN og gi økt troverdighet i forhold til en mulig norsk plass i Sikkerhetsrådet og norsk fredsdiplomati generelt. En økt innsats for aidsbekjempelse (gjennom for eksempel UNAIDS) passer også inn i et slikt bilde, og understrekes dessuten av en meget dyster utvikling for epidemien i mange afrikanske land. I tillegg kan storinnsats mot aids og internasjonale vaksinekampanjer for barn bli en måte for Arbeiderpartiet til å sette sitt eget positive stempel på budsjettet.