Penger i skattekisten

Situasjonen i Sør-Afrika er et illustrerende eksempel. Her lever 34 prosent av befolkningen for under to dollar dagen. Marginen som skal til for å få disse menneskene over fattigdomsgrensen, tilsvarer 1,07 prosent av de ikke-fattiges inntekter.

Verden er ikke så enkel at det bare er å dele ut de ekstra skattepengene til de som måtte trenge det og slik utrydde fattigdommen. Som forsker Jo Thori Lind selv understreker i dette nummeret av Bistandsaktuelt, forteller det likevel noe om ressursene noen land selv kan mobilisere i det kompliserte fattigdomsarbeidet. Ressursene kan brukes til viktige fattigdomstiltak som helse, utdanning og infrastruktur.

Man skal være varsom med å pålegge andre land å skattlegge sine innbyggere og selskaper hardere. Professor David Olusanya Ajakaiye har rett i at veien er kort til de påtvungne og upopulære strukturtilpasningsprogrammene fra IMF og Verdensbanken på 80- og 90-tallet.

Samtidig må det være lov å by opp til dialog og samarbeid på landenes egne premisser. Det kan skade troverdigheten til bistanden dersom mottagerlandene ikke får de lokale rikingene til å bidra i dugnaden mot fattigdom. Norske forskere sitter på ledende kompetanse om skatt og velferd, og kan brukes i dialogen.

Den økonomiske veksten i Afrika har stort sett foregått innen sektorer knyttet til utvinningen av naturressurser som olje og kopper. I en situasjon der storselskaper kommer inn og tar for seg av det lutfattige Afrikas arvesølv, blir skatt bokstavelig talt livsviktig. Da er det trist å se at afrikanske skattepolitikere underbyr hverandre i redsel for at investorene skal forsvinne til naboene. Ikke det at de ikke ønsker pengene, men når avtalene holdes hemmelig, føler de lokale myndighetene at de har lite valg. Samarbeidstiltak som Extractive Industries Transparency Initiative for mer åpenhet rundt slike avtaler blir da helt avgjørende.