– Regjeringen motsier seg selv

Pedersen, som er spesialist på u-hjelpsøkonomi er kritisk til flere sider ved det budsjettet den nåværende Ap-regjeringa har lagt fram:
- Der er mange gode intensjoner, men tendensen er at problemene skyves under teppet. For eksempel er heller ikke denne regjeringen er villig til å diskutere hva som er god og dårlig bistand. Det er synd, for der et akutt behov for grundige evalueringer. Nettopp gjennom slike kan vi bygge opp en kollektiv hukommelse, og vi kan lære av våre feil.

- Premierer vanstyre. En stadig mer utbredt oppfatning i norsk bistandspolitikk er at bistand bør gis til land, som har demonstrert at de er på rett vei i forhold til økonomisk vekst og bedre levevilkår. De fleste av Norges hovedsamarbeidsland, som primært ligger i Afrika, kan vanskelig sies å tilhøre en slik gruppe.
- I budsjettet legges det opp et prinsipp, hvor vi gir mest der behovene er størst, og dermed kan vi lett ende opp med å premiere vanstyre og fiasko. Vi kan til og med underminere nasjonale bestrebelser som trekker i retning av å redusere hjelpebehovene, sier Karl Rolf Pedersen.
- Regjeringen signaliserer at satsingen på bedre helsetjenester skal videreføres og trappes opp. Hvordan virker et slikt signal i mottakerland av norsk bistand, spør han. - Vil nasjonale myndigheter øke eller redusere sin egen satsing i helsesektoren? Dersom de er rasjonelle i økonomisk forstand, vil deres egen vilje til å satse bli mindre. De vil overføre midler og bestrebelser til andre områder.

- Ikke mer til organisasjonene. Karl Rolf Pedersen sier han er skeptisk til at de frivillige organisasjonene ønsker at mer midler skal gå via dem:- Disse organisasjonene bruker argumentet at de jobber utenfor de offentlige kanalene. Når de får mer penger og blir store, kan de ikke lenger jobbe usynlig. Igjen kommer argumentet, om at dersom myndighetene vet at disse bruker penger på skole eller helse, så kan dette fortrenge egen satsing.
- Noe av det mest positive med budsjettet er at regjeringen legger opp til å gi mer penger via multilaterale organisasjoner. Dette er bra utfra at disse kan bidra til å senke givernasjonens egeninteresse. I tillegg er Verdensbanken mer profesjonell, og dermed bedre på flere måter, sier Karl Rolf Pedersen.
Han ser ingen grunn til at regjeringen ikke allerede i år kunne ha økt bistandsbudsjettet til én prosent av BNI. - Nei, hvorfor ikke? Det er bare snakk om et politisk vedtak. Det er bare å ta tilsvarende beløp fra petroleumsfondet. Dersom det går via multinasjonale organisasjoner fører det heller ikke til mer press på den norske økonomien.
- Men samtidig vil jeg ikke uten videre anbefale at det brukes så mye penger til bistand, nettopp fordi vi er så usikre på kvaliteten og effekten.
- Det som politikerne er interessert i, er først og fremst symbolverdien. Dersom bistanden øker er vi gode mennesker, og dersom vi reduserer er vi dårlige mennesker. Dessverre er liten interesse blant politikerne å se på om bistanden virkelig virker, slutter Karl Rolf Pedersen.