Stipendiater i spissen for endring?

Norad stipendiatene er vanligvis i 30- og 40-årene og kommer ofte rett fra høye stillinger i departementer og det nasjonale forvaltningsapparatet forøvrig, universiteter, privat sektor og ikke-statlige organisasjoner. For mange stipendiater er studietiden i Norge det første oppholdet i et vestlig land. Det er både spennende og frustrerende. Spennende fordi de møter et samfunn som for dem synes å gå på skinner, økonomisk og sosialt. På universitetene får de boltre seg i gode bibliotek og velutstyrte datarom og laboratorier.
På det sosiale planet kan det være frustrerende å være langt borte hjemmefra i et kaldt, mørkt land med introverte, usosiale nordmenn som det er vanskelig å komme innpå. Etter mange år i en praktisk jobb med store utfordringer i et kaotisk land kan det være et hardt møte med et vestlig universitet og det akademiske miljøet. Mange må forholde seg til en ny type kunnskap, en ny vitenskapsteori og nye teoretiske modeller som ofte virker fremmede.
Gir utdannelsen stipendiatene får det de trenger for å heve kompetansen i sine organisasjoner? Det er ingen tvil om at studentene vender hjem med nyttig kunnskap og nye, verdifulle perspektiver. Men, blir stipendiatene forberedt på å være effektive ledere som får til positive endringer i miljøene de kommer tilbake til? Har de fått utvikle den nødvendige praktiske kreativiteten som trengs for å møte utfordringene på hjemmebane, eller oppmuntrer utdanningen heller til et mer analytisk og distansert forhold til problemstillingene?

Norads stipendprogram bør i større grad differensieres fra NUFU og kvoteprogrammet. Istedenfor å ha som generell målsetning å bidra til kompetanseheving i offentlig og privat sektor og i det sivile samfunn bør det formuleres tydeligere at målsetningen med Norads stipendprogram er å utdanne ledere som kan bidra til positive endringer i offentlig og privat sektor og i det sivile samfunn. Dette vil videre ha følger for opptak, studieform og oppfølging av stipendiatene.
I for stor grad blir opptak av Norad stipendiater avgjort av akademiske kriterier. Dette favoriserer faglig flinke folk fra privilegerte samfunnslag i sine land. For eksempel er det liten tvil om at stipendiatene som har kommet fra Nepal har vært overrepresentert av høykaster fra sentrale strøk, mens det er få som representerer lavkaster og minoritetsgrupper fra distriktene. Opptakskriteriene bør bli mer omfattende.
Det kan være nyttig å se på verdens mest ambisiøse stipendprogram, Ford Foundation International Fellowships Program som gjennom sitt program «Lederskap for sosial rettferdighet» håndplukker og utdanner en selektiv gruppe unge mennesker fra ulike u-land. Målet med programmet er at stipendiatene etter endt utdanning (på master og doktorgradsnivå) drar hjem og er endringsdyktige ledere i sine organisasjoner og faglige felt. Kandidatene blir valgt gjennom en aktiv rekrutteringsprosess der kandidater i tillegg til faglig dyktighet velges basert på ledelseskvaliteter, arbeidshistorie, samfunnsengasjement, fremtidsvisjoner og om de kommer fra en marginalisert gruppe i samfunnet. Den endelige avgjørelsen blir tatt gjennom et personlig intervju.
Det er viktig at stipendiatene ikke føler seg nakne og underlegne i møtet med et norsk universitet, men heller ser seg selv med friske øyne og oppdager alt det de faktisk kan, i tillegg til å tilegne seg nye perspektiver, kunnskaper og ferdigheter. Studiene skal selvfølgelig være utfordrende, men studieformen bør i større grad reflektere og bygge videre på stipendiatenes erfaringer og ha tydeligere målsetninger om hva stipendiatene skal være i stand til å gjøre etter endt utdanning.

Dersom man vil utdanne ledere så må studiene integrere komponenter som analyse, kreativitet, handling og ansvarstaking i selve undervisningsformen. En mulig inspirasjonskilde er den danske kaospilotskolen i Århus som har som hovedmål å utdanne visjonære, kreative og handlingsdyktige «sosiale entreprenører». Elevene arbeider i team og lærer ved å gjennomføre prosjekter fra planlegging til gjennomføring og evaluering. Det er også et teoretisk pensum som utfyller prosjektlæringen og flere måneders praksis i relevante organisasjoner i utlandet som gir studentene et utvidet perspektiv som trengs for å være globale endringsagenter.
En stor styrke ved de fleste masterkursene i dag er det obligatoriske feltarbeidet (som oftest i hjemlandet) som inngår som en del av graden. Det bør vurderes om ikke de vanlige, analytiske mastergradsavhandlingene i større grad bør bli erstattet av handlingsorienterte prosjekter eller mappeevaluering, eller en kombinasjon. Uansett er det viktig at de avsluttende avhandlingene har et praktisk, forutseende komponent der stipendiatene trenes i å omgjøre forskningsresultater til tilgjengelig informasjon som kan stimulere viktige endringsprosesser. Det høres kanskje ambisiøst ut, men det burde ikke være umulig for Norad stipendiatene å ha innslag av slik aktiv prosjektlæring og muligheter for praksisopphold ved enten norske eller internasjonale organisasjoner som jobber med relevante problemstillinger.
Masterkursene der Norad stipendiatene studerer er FN i miniatyr og byr på en utrolig skole i «internasjonal dannelse». Jeg studerte selv på NLH i en Norad klasse med medstudenter fra 13 ulike nasjoner. Mye av læringen foregikk utenfor klasserommet gjennom utveksling av erfaringer, vitser og historier. Rundt kjøkkenbordet på studenthjemmet ble vi kjent med hverandres historie, kultur, tanker og drømmer. I et klasserom kan et slikt mangfold av kulturer og bakgrunner til tider være en frustrasjon både for lærere og studenter. Men, dersom stipendiatenes egne erfaringer - problemstillinger, løsninger og spørsmål - blir satt i fokus, da skaper dette mangfoldet et perspektivrikt læringsmiljø for lederutdanning som er helt unikt på verdensbasis.
Stipendiatene kommer fra ulike organisasjoner og har ulike faglige bakgrunner. Men mange møter like utfordringer når de vender tilbake til arbeidet hjemme: konfliktfylte organisasjoner med svak ledelse og økonomi, dårlig infrastruktur, kanskje problemer med korrupsjon og nepotisme, og misunnelige kollegaer som ikke fikk sjansen til å reise ut. Den hjemvendte kan møte motstand mot, i stedet for støtte for, nye ideer og kan bli frustrert fordi hun ikke får brukt den nyervervede utdannelsen til å få til forandringer. Det er viktig at stipendiatene gjennom utdanningen i Norge assisteres i å bli mest mulig effektive når de vender hjem. Ferdigheter i ledelse- og organisasjonsutvikling er nødvendig og bør være en viktig og integrert del av studiene i Norge.

Norad har i dag liten oversikt over hvordan det går med de 3000 forhenværende Norad stipendiatene. Et forsøk på å lage et webbasert nettverk har ikke fungert. Det er synd, for et slikt nettverk er relativt billig og ville være til stor støtte og inspirasjon for hjemvendte stipendiater. Her kunne det lages unike rom for samtaler og for deling av artikler og ulik informasjon. De beste tiltakene har vært støtten til noen få profesjonelle alumni-organisasjoner for forhenværende stipendiater i enkelte land. For eksempel har Senter for Internasjonale Miljø- og Utviklingsstudier (Noragric) lagt ned solid arbeid i å assistere de forhenværende stipendiatene fra Nepal og Tanzania i å bygge opp sine egne, aktive alumni-organisasjoner. Det bør oppmuntres til flere slike tiltak, også på et regionalt og globalt nivå slik at stipendiatene etter avsluttet studieopphold fortsatt har et forum for refleksjon og handling. Med en grundig gjennomtenkt oppfølging kunne Norad lettere måle hvor godt utdanningen i Norge har fungert, og de forhenværende stipendiatene kunne ha et nettverk som kunne støtte dem.
Det er et skrikende behov for kunnskapsrike, dyktige, kloke og handlingsorienterte ledere i verden i dag. Ledere som forstår lokale, nasjonale og globale forhold. Når Norad stipendiaten er ferdig i Norge bør hun være fylt med entusiasme og tro på seg selv og sine evner til å få til positive endringer. Slike ledere vil også være naturlige agenter for fred og forsoning i land der krig og konflikter preger hverdagen.
Som tidligere Norad-student og gjennom mitt arbeid med Norad-stipendiater har jeg alltid vært fascinert av potensialet som ligger i disse masterkursene. Kursene per i dag er gode, men de kan gjøres til program i verdensklasse. Jeg håper at evalueringsgruppa setter fokus på disse mulighetene og kommer med anbefalinger som kan gjøre programmet til noe av det mest spennende i norsk bistandshistorie - og kanskje i norsk universitetshistorie.

Ingela T. Flatin er M.Sc. i bærekraftig jordbruk og naturforvaltning. Tidligere kurskoordinator ved et Norad-kurs og arbeidet i Nettverk for Universitetssamarbeid Tibet-Norge.