Barn trenger utdanning, men trenger de egne utdanningsfond?

Cindy Robles

Seniorrådgiver i tankesmien Langsikt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Selvsagt lytter vi når generalsekretærene i ni av Norges største bistandsorganisasjoner går sammen for å kritisere Langsikts forslag om å kutte i de store utdanningsfondene Global Partnership for Education (GPE) og Education Cannot Wait (ECW).

Eirik Mofoss

Daglig leder i tankesmien Langsikt

Samtidig er det litt skuffende at de ikke klarer å skille mellom en diskusjon om hva vi bør støtte – i dette tilfellet utdanning, og en diskusjon om hvilke mekanismer vi bør bruke for å gi støtte. Det er det siste vi ønsker en diskusjon om, i notatet vi har publisert.

Jon Lomøy

Spesialrådgiver i tankesmien Langsikt

Vi har aldri foreslått å kutte bistanden til utdanning. Det ville vært uklokt, særlig i en tid hvor stadig flere barn lever i konfliktområder og humanitære kriser. Tvert imot mener vi at utdanning fortsatt bør være en prioritet. 

Men vi må samtidig stille et grunnleggende spørsmål: Bruker vi dagens utdanningsstøtte på en måte som gir mest mulig utdanning til de barna som trenger det mest? Vårt svar er: antageligvis ikke.

Stadig flere mellomledd

I løpet av det siste tiåret har det vokst frem et stadig mer komplekst system for utdanningsbistand – med nye fond, sekretariater og koordineringsmekanismer. 

Fondene ECW og GPE ble etablert med gode intensjoner: å mobilisere støtte til utdanning, også i kriser. Og de har utvilsomt bidratt til å løfte utdanning høyere på den internasjonale agendaen, men de er i all hovedsak finansiert av givere og har i liten grad brakt friske penger til utdanning.

De har samtidig blitt eksempler på en bistandslogikk fra vekstårene etter 2015: Når noe skal løftes frem, oppretter man nye strukturer – selv om sterke institusjoner allerede finnes. Det gir mer politisk synlighet og ettermæle.

ECW og GPE er ikke gjennomførere. De er mellomledd: plattformer for koordinering og videreformidling av midler. Bak kulissene er det fortsatt Verdensbanken, Unicef, andre FN-organer og store internasjonale frivillige organisasjoner som gjennomfører utdanningstiltakene de støtter. 

Resultatet? En parallell utdanningsarkitektur, som har gjort bistanden dyrere (større administrasjon), mer byråkratisk og mindre gjennomsiktig.

Når vi nå trenger å riste litt i systemet, for å tilpasse det til mindre global bistand, må vi også våge å spørre om disse mekanismene har livets rett. Det internasjonale bistandssystemet må på slankekur, og denne type mellomledd er sterke kandidater til effektivisering. 

Dette er ikke et særnorsk standpunkt – også FNs generalsekretær har pekt på behovet for et mer effektivt, koordinert og moderne multilateralt system gjennom reforminitiativet UN80 som har som mål å fornye og styrke FN-systemet for å møte dagens og fremtidens globale utfordringer mer effektivt.

Flere ledd gir ikke alltid ekstra verdi

Ta ECW. Fondet gir i stor grad midler videre til aktører som allerede har egne systemer på plass – særlig Unicef. Norge støtter allerede flere av Unicefs tematiske fond for utdanning i kriser. Hva er da merverdien av ECW? Også Redd Barna får penger fra ECW, og fra Norge direkte. 

Vi betaler dobbelt for administrasjon og koordinering, uten at det gir bedre resultater for barna på bakken.

Det samme gjelder GPE. Fondet kanaliserer midler videre – ofte til Verdensbanken, som uansett har en sentral rolle i landenes utdanningssektor, og som har egne mekanismer gjennom International Development Association (IDA) for å støtte utdanning. 

Når GPE legger til et ekstra lag med styring, rapportering og fordeling, bør vi spørre: Hva tilfører GPE som ikke kunne vært gjort mer effektivt direkte gjennom IDA og nasjonale prosesser? Vi risikerer at midlene i større grad går til å opprettholde fondet selv enn til tiltakene på bakken.

Evalueringer viser at GPE og ECW ofte svikter på sitt viktigste oppdrag: koordinering. GPEs lokale grupper fungerer dårlig i mange land og gjør ofte samordningen mer komplisert. ECW har slitt med å bygge tillit og tydelige roller – og overlapper ofte med Unicef, som allerede gjør jobben.

Når disse fondene ikke leverer på hovedoppgaven sin, må vi stille spørsmålet: Trenger vi dem?

Motargumentet er gjerne at Verdensbanken og Unicef ikke prioriterer utdanning nok. Det stemmer ikke. Verdensbanken har verdens største utdanningsportefølje og er den klart største mottakeren av GPE-midler. Verdensbanken kanaliserer midler direkte inn i statsbudsjettene og utdanningssystemene – med langt større gjennomslagskraft for strukturelle reformer. Mer direkte støtte er ikke bare billigere, det styrker også nasjonalt eierskap og bærekraft. Det igjen gir høyere effektivitet.

Unicef er nest størst – og har unik tilstedeværelse og operativ kapasitet i humanitære kontekster. De samarbeider allerede tett i mange land.

Vi må tenke nytt

Et bedre alternativ til dagens fond er en mer direkte modell:

• Verdensbanken tar ansvar for langsiktig støtte gjennom IDA og investeringslån.
• Unicef leder den humanitære responsen og overgangen til utvikling.
• Begge samarbeider med myndigheter, FN-landteam og sivilsamfunn via eksisterende utdanningsgrupper.
• Resultater måles i tråd med nasjonale planer og humanitære responsrammer.

Dette krever ikke egne fond, det krever samarbeid – som allerede finnes, og som givere som Norge bør insentivere.

GPE og ECW har hatt en rolle i å synliggjøre utdanning som globalt fellesgode. Og ja – en viss samfinansiering og koordinering kan gå tapt dersom fondene fases ut. Men disse funksjonene kan videreføres i eksisterende institusjoner, til lavere kostnad og med større effekt.

I bistanden er ikke verktøyene hellige. Det er resultatene som teller. Effektiv utdanningsbistand handler ikke om fonds eksistensberettigelse, men om å gi barn skolegang. Da må vi våge å prioritere det som utgjør størst forskjell – og kutte resten.

Les også:

Manglende innsikt hos Langsikt?