Taxi-næringen sett fra innsiden

351 drosjesjåfører i en by med 2,5 millioner innbyggere høres ikke mye ut, og det sier vel mest om at det må være langt flere uregistrerte drosjer i byen enn registrerte. Registrerte drosjer kjører med hvite registreringsskilter, men private har gule.
De færreste drosjesjåfører i Dar es Salaam eier sin egen bil, men de kjører for en bileier. Å eie en eller flere taxier er en typisk investering for tanzanianere som har lagt seg opp litt penger, og ikke minst for tanzanianere som bor i utlandet.

Det er normalt at en sjåfør må betale 10 000 shilling (ca 50 kr) per dag til bileieren. Dette kreves inn hver dag, hver uke eller hver måned, alt etter som hvordan tillitsforholdet er mellom sjåfør og eier og hvor pengetrengende eieren er. Beløpet på 10 000 shilling per dag må betales uansett hvor mye eller lite sjåføren har kjørt inn. Det sier seg selv at dette fører til svært lange arbeidsdager blant sjåførene. Fra klokka 6 om morgenen til 10 om kvelden er vanlig. Noen holder det gående natt og dag, og sover bare i pausene mens de venter på en ny tur. Kommer turene tett, blir det minimalt med søvn.
Det er sjåføren som betaler bensinen, som normalt koster om lag sju kroner og femti øre per liter. Målet er å levere bilen med nær tom tank og ellers ha så lave bensinutgiftene som overhodet mulig. De fleste sjåførene kjører rundt med mellom to og fem liter bensin i tanken. Begrepet «full tank» høres aldri på en bensinstasjon i Tanzania, bortsett fra når en hvit bistandsarbeider fyller opp Landcruiseren. De fleste tanzanianere fyller tre, fire liter av gangen.

Hvis sjåføren får skade på bilen, må han dekke utgiftene til reparasjon, men service og annet vedlikehold på bilen er det opp til bileieren å ta seg av.
- Normalt har jeg tjent 10 000 shilling ved 17-tida på ettermiddagen når jeg begynner å kjøre klokka 6 om morgenen. Det vil si at jeg skaffer meg fortjeneste fra klokka 17 og utover mot kvelden. På en god dag tjener jeg 20 000 shilling til meg selv, forteller Cosmas Kapinga (45), som holder til på taxiholdeplassen Dunga i bydelen Kinondoni. Han har kjørt drosje i hele sitt voksne liv, siden 1980.

Cosmas møter opp på drosjeholdeplassen sammen med et 20-talls andre sjåfører hver morgen klokka seks. Trass i mange forsøk har sjåførene aldri kunnet bli enige om noe køsystem på holdeplassen.
- Vi lar kundene bestemme hvilken drosje de vil bruke. Det skjer ofte etter at de har forhandlet om priser og etter at de har funnet ut om sjåføren kjenner bestemmelsesstedet. Noen ser på bilens standard, men ser ikke bilen helt elendig ut er den prisen som avgjør, forteller Cosmas. Han legger til at sjåførene heller ikke har blitt enige om noe fast prissystem, og at de underbyr hverandre i tråd med hvor desperat privatøkonomien er. Cosmas hadde gjerne sett at myndighetene hadde kommet inn og regulert både køer og priser. Det tror han både sjåfører og kunder hadde tjent på. Forhandling med kundene kan selvsagt også gi god fortjeneste en gang i blant, spesielt når hvite turister sier «ok» når Cosmas legger fram sitt første prisutspill.
- Den beste måten å holde kundegrunnlaget oppe på er å skaffe seg faste kunder. Mobiltelefon er mitt viktigste arbeidsredskap i tillegg til selve bilen. Via mobilen kan kundene få tak i meg og jeg kan få tak i kundene, forteller Cosmas. For å få kunder må bilen være rein og i god stand, og gjerne lukte litt godt. De fleste sjåfører kjøper jevnlig lukteflasker og «duftgraner» til bilene.

Mobiltelefonen er også viktig for sjåførenes sikkerhet. Cosmas har blitt robbet flere ganger på jobb. En gang ble han bundet og fikk helt syre over hendene. Etter det måtte han opereres på sykehus, og han har fortsatt store arr. En vanligere problem er det at passasjerene mangler penger når de kommer fram til bestemmelsesstedet. Noen sier også de skal hente penger når de kommer fram, går ut av bilen og forsvinner.
- Jeg har lært meg å se an folk og slipper ikke alle inn i bilen min, forteller Cosmas Kapinga. Han har et stort mål i livet; det er å kjøpe sin egen drosjebil.
- Jeg har lagt til side en del penger, men mangler fortsatt noe. En dag skal jeg nå målet mitt, sier han.