Uenige om HIPC-effekt

Det er i artikkelen Politics, Evidence and the New Aid Agenda i siste utgave av Development Policy Review at seniorforskeren ved britiske Overseas Development Institute angriper HIPC-programmet og «det svake empiriske grunnlaget» for dagens bistandspolitikk.
Spesielt når det gjelder gjeldsletteprogrammet HIPC mener Killick det er tydelig at politiske hensyn har fått forrang framfor de bistandsfaglige. Basert på en gjennomgang av HIPC fra Verdensbankens evalueringsenhet konkluderer han med at gjeldssletteprogrammet har virket negativt i forhold til målet om mest mulig effekt av bistandspengene.
Giverlandene lovet opprinnelig at midler til gjeldslette skulle komme i tillegg til eksisterende og allerede planlagte bevilgninger, men de tallene man har til nå tyder ikke på at dette har skjedd i praksis. Starten på den opprinnelige HIPC i 1995 sammenfaller tvert i mot med et skarpt fall i overføringene til de gjeldstyngede landene. Gjeldsletteprogrammene har ikke økt overføringene til HIPC-landene totalt sett fordi pengene er hentet fra planlagte bistandsoverføringer, ifølge Killick.

Fattige sponser fattige. I tillegg til nedgangen i overføringene, har man sett en kraftig omfordeling av bistanden lav-inntektslandene imellom. De landene som har kvalifisert seg for deltakelse i HIPC-ordningen får en langt større andel av midlene, på bekostning av ikke-HIPC-landene. I 1998 fikk HIPC-landene 44 prosent av denne bistanden, mens de resterende landene fikk 56 prosent. I 2000 fikk HIPC-landene 76 prosent, og de andre 24 prosent.
- På en måte kan man si at de fattige som lever i land som ikke har kommet inn under gjeldsletteprogrammet subsidierer de som lever i HIPC-land, skriver Killlick.

Gjeldsnivå overordnet. Han mener problemet med dette er at gjeldsnivået blir det overordnede kriteriet for bistand, framfor landets økonomiske og sosiale politikk. Det er ikke nødvendigvis de landene som kvalifiserer for gjeldslette som har størst behov for bistand eller det mest alvorlige fattigdomsproblemet. I Afrika ekskluderes land som Nigeria, Eritrea, Namibia, Sør-Afrika og Zimbabwe. Utenom Afrika ekskluderes land med store fattige befolkningsgrupper som India, Kina, Indonesia, Bangladesh og Pakistan.

UD-statsråd uenig. Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson gikk i front internasjonalt for å få på plass det internasjonale gjeldsletteprogrammet HIPC. Hun avviser at politiske prioriteringer har gått på bekostning av kunnskap om hva som er effektiv bistand i forbindelse med gjeldsletteprogrammene, slik utviklingsforskeren Tony Killick hevder.
- Man kan godt si at HIPC er styrt av politiske prioriteringer som fattigdomsorientering, nasjonalt eierskap og sunn makroøkonomisk politikk. Denne politikken er grunnlagt på det faktum at bistand tradisjonelt ikke har satt disse områdene tilstrekkelig i fokus. Dette er ikke noe problem, det er derimot en nyvinning, uttaler Johnson.
Hun påpeker at det gjenstår arbeid med å perfeksjonere PRSP-prosessen (nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse, red.anm.) som ligger til grunn for gjeldslette, og fra norsk side støtter man dette arbeidet.

Bør være tilleggsmidler. Det er selvsagt sterkt ønskelig at kreditorlandenes samlede bidrag til HIPC-initiativet, både hva gjelder gjeldsletten gjennom multilaterale institusjoner og den bilaterale gjeldsletten, kommer i tillegg til og ikke går på bekostning av annen bistand. Norge arbeider for å fremme prinsippet om at gjeldsslette skal være tilleggsmidler, sier Frafjord Johnson.
Hun viser til at Verdensbanken i sine ferskeste studier mener å ha påvist at giverlandenes HIPC-gjeldslette så langt har kommet i tillegg til annen bistand.
- Det er første gang dette vises empirisk. Det er altså mulig å spore en økning i den globale bistanden som direkte kan tilskrives økte bevilgninger til gjeldslette i giver/kreditorlandene. For Norges del sikres dette videre gjennom at bilateral gjeldslette skjer uten at bistandsbudsjettet belastes, sier utviklingsministeren.