US Army vil ha humanitær drahjelp

Oberstløytnant Christopher Kolenda lytter konsentrert der han sitter rett innenfor piggtråden i den amerikanske militærleiren i Kamu i provinsen Nuristan. Denne morgenen møter han menn fra byer i området. Mennene har med seg ønskelister til amerikanerne. De vil ha penger til skoler, elektrisitet og veier. Dessuten ber en mann om erstatning for ei ku som ble skutt av et helikopter. Mennene får beskjed om at de skal få penger, men først må de bli enige om hva de har mest behov for.

Må velge side. Etterpå er Kolenda svært fornøyd. Det store oppmøtet tar han som et tegn på at lokalbefolkningen er i ferd med å bli mer positive til de amerikanske soldatene. Men Kolenda skulle ønske representanter for utviklingsorganisasjoner også kunne vært til stede i militærleiren denne morgenen.
- Jeg forstår at utviklingsorganisasjonene er redde for å bli koblet til militæret. Men hva er alternativet? Vil de samarbeide med Taliban og Al-Qaida i stedet? spør Kolenda.
Han har kommandoen over de amerikanske soldatene som opererer i de delene av provinsene Nuristan og Kunar som ligger nærmest grensen til Pakistan. Dette er noen av de farligste og fattigste områdene i Afghanistan. Ifølge det amerikanske militæret er det ingen internasjonale bistandsarbeidere i Nuristan, og svært få våger seg til Kunar.

Vil bo sammen. Kolenda er oppgitt over at bistandsarbeiderne holder seg unna områdene der de trengs mest fordi de nekter å inngå et tett samarbeid med NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF).
Han understreker at han har stort respekt for hva utviklingsorganisasjonene utretter i andre deler av Afghanistan. Men han påpeker at når organisasjonene ikke engasjerer seg i de mest usikre områdene, så skapes det færre arbeidsplasser der. Dette gjør det igjen enklere for Taliban og andre opprørere å rekruttere menn.
Kolenda vil ha møter med internasjonale bistandsarbeidere for å diskutere mulige samarbeidsformer.
- Utviklingsorganisasjonene har muligheten til å bety enormt mye her, sier Kolenda.
Han lar gjerne bistandsarbeiderne bo i de amerikanske militærleirene, eller at de flytter inn i hus som ligger så tett på leirene at amerikanerne kan hjelpe til med å beskytte dem.

Må være uavhengige. Politisk rådgiver for Oxfam i Afghanistan, Matt Waldman, mener det er livsfarlig for utviklingsorganisasjoner å samarbeide tett med de internasjonale styrkene.
- Det ville ha vært galskap om bistandsarbeidere skulle flytte inn i leirene til militæret. Bistandsarbeiderne er helt avhengig av tillit i lokalsamfunnene. Da må de oppfattes som uavhengige, og det vil de jo ikke hvis det ser ut som om de hører til den ene parten i den militære konflikten, sier Waldman.
Han kjenner til flere eksempler på at utviklingsorganisasjoners kontorer er blitt stormet av lokale militser. Bistandsarbeiderne har fått beskjed om at alle kommer til å bli henrettet hvis det blir funnet tegn på at de samarbeider med ISAF. Flere afghanske bistandsarbeidere er blitt drept fordi de er blitt mistenkt for å jobbe sammen med ISAF.

Må snakke med alle. Waldman mener det er håpløst å be utviklingsorganisasjoner om å ta parti med ISAF eller Taliban.
- For å få tilgang til menneskene som trenger mest hjelp, må utviklingsorganisasjoner være villige til å snakke med både Taliban-kommandanter og ISAF-soldater. Betydelige deler av Afghanistan er kontrollert av krigsherrer, og bistandsarbeidere må forholde seg til mennesker med ulike politiske og ideologiske standpunkter, sier Waldman.
Opprørerne som holder til i fjellene i Nuristan og Kunar er svært aktive. De angriper jevnlig ISAF-soldater og noen av årets tøffeste kamper har foregått her. Lokalbefolkningen mottar stadig brev fra opprørere der de får beskjed om å holde seg unna utlendinger. Afghanere som er blitt anklaget for å spionere for de internasjonale styrkene, er blitt bortført.
Det er ifølge Waldman greit at militæret utfører et visst hjelpearbeid i områder som er for farlige for internasjonale bistandsarbeidere. Men han synes det er bekymringsfullt at ISAF involverer seg stadig mer i humanitært arbeid gjennom såkalte stabiliseringsstyrker (Provincial Reconstruction Teams) rundt omkring i Afghanistan. Soldatene i disse stabiliseringsstyrkene setter i gang utviklingsprosjekter som ofte minner svært mye om de utviklingsorganisasjonene driver. Det norske Forsvaret leder en slik stabiliseringsstyrke i Meymaneh i Nord-Afghanistan.

Svekket legitimitet. Den militære bistanden kan svekke legitimiteten til den afghanske staten og lokale myndigheter, mener Waldman.
- For å skape varig stabilitet i Afghanistan må myndighetene og lokalsamfunnene styrkes. ISAF tar feil hvis de tror at militær bistand skaper økt sikkerhet, sier Waldman.
Han påpeker at samtidig som antall stabiliseringstyrker har økt dramatisk i Afghanistan de siste årene, har sikkerhetssituasjonen blitt stadig verre.

Ulike perspektiver. Stedlig representant for CARE, Lex Kassenberg, avslår også tilbudet om å samarbeide tett med ISAF.
- Som utviklingsorganisasjon må vi være veldig nøye med å ivareta vår nøytralitet og uavhengighet. Det vil vi ikke kunne gjøre hvis vi samarbeider med militæret, sier Kassenberg.
Han forteller at CARE bare har samtaler med ISAF om sikkerhetsspørsmål, slik at de kan ta nødvendige forholdsregler når for eksempel større militæroperasjoner settes i verk i områder der de arbeider.
Kassenberg mener utviklingsorganisasjonene og militæret har ulike perspektiver på bistand.
- Militæret planlegger for korte perioder og ønsker raske løsninger. Utviklingsorganisasjoner planlegger for lang tid. CARE har vært i Afghanistan siden 1961. Vi er helt avhengige av å ha tillit i lokalsamfunnene, sier Kassenberg.

Anders Sømme Hammer er frilansjournalist bosatt i Afghanistan.