Utdrag av en leges dagbok

Flomkatastrofen i Mosambik etter syklonen Eline i februar 2000 utløste en spontan hjelpeaksjon i regi av leger tilknyttet International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW).
Hjelpeaksjonen i Mosambik ble utført av leger fra IPPNW-Zambia under ledelse av dr. Robert Mtonga, Universitetssykehuset i Lusaka, regional visepresident for IPPNW. Aksjonen ble finansiert av kolleger i Europa og USA og andre frivillige organisasjoner. Nedenstående er utdrag fra dr. Mtongas dagboksnotater som ble distribuert over organisasjonens email-konferanse i tiden 6. mars til 26. juli 2000.
6. mars: Kjære kolleger. Det er godt at verden reagerer på den humanitære katastrofen i Mosambik med å sende inn mat og medisiner, men det er bekymringsfullt at det ikke også følger med helsepersonell. IPPNW-Zambia er villig til å sende et helseteam på 14 personer til katastrofeområdet, og vi appellerer til våre kolleger i andre land om å hjelpe til med finansieringen. (Men planleggingen tok tid, og det varte før pengene begynte å komme.)
27. mars: Kjære kollega, hvor er din medfølelse. Stakkars Afrika, hvor lenge skal du være avhengig av hjelp utenfra? Naturkatastrofe, hvorfor kan du ikke spare Afrika? Ser du ikke at vi mangler ressurser til å takle dag til dag problemer som fattigdom, gjeld, konflikter, uvitenhet og myriader av sykdommer? Hvor skal vi vende oss for å få hjelp? Men vi gir ikke opp. Kanskje vi kan bli i Mosambik en uke uten å sulte. I afrikansk tradisjon betyr tilstedeværelse mer enn materielle goder. Selv om vi ikke har med oss medisiner, vil kanskje noen få en bedre død fordi vi bryr oss om dem.
29. mars: Vi har mottatt 2000 dollar av et budsjett på 30 000, og i dag tar seks medlemmer av teamet fatt på en tre dagers reise landeveien til Mosambik. Vi trøster oss med Bernhard Lowns ordtak: "Bare de som kan se det usynlige, kan gjøre det umulige.»
3. april: Vi er fremme i Maputo. Det er veldig varmt i dag, men vi har gode nyheter. Vi har vært i kontakt med andre frivillige organisasjoner, og vi har fått legitimasjonspapirer fra helseministeren personlig. I dag fortsetter vi til vår base 130 km fra Maputo. De fleste veiene er vasket bort, men jeg er overlykkelig over den økete økonomiske støtten fra dere.
4. april: Vi er på plass i Xinavane. Det faktum at afrikanere hjelper afrikanere åpner flere dører enn vi hadde ventet. Helsemyndighetene i provinsen er så imponert at vi straks er blitt bedt om å få hit resten av teamet fra Zambia (ialt ble vi 4 leger, 2 sykepleiere, 1 radiograf og 1 logistiker). Vi har fått noe medisiner som hospitalet her har fått fra andre givere. Men vi trenger mere ettersom sykdommer nå er i ferd med å bryte ut.
9. april: Vi er i live og stråler av glede. Teamet har begynt å arbeide og tar imot pasienter på tre steder innen en radius av 20 km: Xinavane, Magude og øya Josine Machel. Vannet er i ferd med å synke, men det er stor mangel på medisiner og utstyr. Kommunikasjonen er vanskelig fordi alle linjer er nesten permanent nede. Folk er utrolig hjelpsomme, og vi har fått egne tolker (portugisisk). Vi er blitt bedt om å bli, og vi har sagt et midlertidig ja under forutsetning av at dere sender mer økonomisk hjelp.
12. april: Bon dia. Jeg får undervisning i portugisisk! Denne uken har vært på vår side. Langsomt vinner vi slaget. Vi behandler 400 pasienter daglig. CNN-kameraene forsvinner til tross for at dette er tidspunktet da en må være på vakt. Helsemyndighetene ser ut til å være ute av stand til å takle hva som kan bli Afrikas ellevte pest. Kan noen av dere med kontakter til Afrika-desken i det internasjonale pengefondet hviske gentlemannen i øret at han stryker hele Mosambiks gjeld og mobiliserer ressurser i dag i stedet for i morgen? Vårt engasjement her er fortsatt intakt. Vi er ikke sprengt i lufta av flytende landminer. Ennå sulter vi ikke. Vår vert er tålmodig med hensyn til betaling, men vi trenger mere penger. Hjelpen deres har holdt oss gående så langt. Ikke gå trøtt, for når tiden er moden, vil vi høste stor glede.
22. april: Tiden flyr. Vi har allerede vært her i tre uker. Alle har hendene fulle. Det har brutt ut kolera, som var det vi fryktet mest med den utilstrekkelige vanntilførselen og de dårlige sanitærforholdene. Ved min base er det 40 000 mennesker ekstra. I øyeblikket avløser jeg lederen for kolera-senteret og poliklinikken. Det er mangel på hansker og annet beskyttelsesutstyr, men heldigvis har vi såpe. Vi mangler væske for intravenøs infusjon. Av 13 pasienter de to siste dagene døde to på grunn av dehydrering. Heldigvis har vi ikke hatt flere dødsfall til tross for flere innleggelser. Jeg trøster teamet med at det gjør en forskjell bare at vi er her.
1. mai: Etter 4 uker er vi nesten blitt en del av inventaret her. Vi greier oss med basiskunnskaper i portugisisk. Vi har fått tak i noe intravenøs væske og antibiotika. Dr. Nikola Kaatch (IPPNW-Tyskland) er her med oss. Det er veldig oppmuntrende, og stemningen i teamet er god, men vi har fortsatt stort behov for økonomisk støtte!
13. mai: Vi har gode nyheter. Av 100 koleratilfeller er bare 4 døde. Vi har fått tak i hansker og noe antibiotika. Veinettet er nå delvis reparert slik at folk og krøtter kan bevege seg friere. Elektrisiteten er tilbake mange steder og vanndammene blir stadig færre. Ved hjelp fra Nikolas Kaatch har vi fått økonomisk støtte fra to frivillige organisasjoner i Tyskland, Association for Rebuilding of Hope og Medico International. Bidraget dekker losji, mat og medisiner, men det er ingenting til lønninger. Vi planlegger i første omgang å bli her i tre måneder, kanskje lenger.
29. mai: Sist uke ga oss god grunn til å smile. Helseministeren skrev og takket for hva de betegnet som uvurderlig hjelp i en krisesituasjon. De lokale helsemyndighetene har bedt oss om å bli her så lenge det er nødvendig. Fødselsdagen min er blitt feiret, og de unge av hjertet i teamet har utvidet sine sosiale kontakter. Det har ikke bare vært slit og arbeid.
26. juli: Hjelpeaksjonen er avsluttet. Midlene er brukt opp, og det eneste vi har å gjøre er å pakke sammen og snu nesa hjemover. De gode nyhetene er at gjenoppbyggingen har startet. Veiene repareres og halmtekkete hus ligger som prikker i terrenget. Sang og afrikanske trommer høres igjen. Mange ansikter smiler, et sikkert tegn på håp og kanskje en ny fremtid. Endog koleraen har inngått våpenhvile. Det er naturligvis ingen BBC- eller CNN-kameraer her til å formidle dette. Det er ikke nyhetsverdig. Ingen babyer fødes lenger i tretoppene.

Utdraget av legen Robert Mtongas dagboksnotater er gjengitt av Kirsten Osen, nestleder i Norske leger mot atomvåpen (som er den norske avdeling av IPPNW).