Om skatteflukt og drømmen om paradis

Høsten kom med Paradise Papers. Midt i regnet og mørket, fylles nyhetene av snakk om solskinnsparadisene Mauritius, Seychellene og Bermuda. Lyset flommer over enorme summer, som på kreativt vis holdes unna skattlegging. Avsløringene er bra, og må få konsekvenser for prioriteringer i norsk utviklingspolitikk.

Sammen med fjorårets Panama Papers, gjør de nye avsløringene begrepet «skatteflukt» forståelig for folk flest. Det er ikke lenger bare de spesielt interesserte, som forholder seg til skatteparadiser og skjulte pengestrømmer. Avsløringene bidrar ikke bare til større forståelse for sammenheng mellom skatt og velferd i Norge. Noe vi ser ut til ofte å ta for gitt. De gir også grunnlag for å bygge folkelig forståelse og støtte til å ta effektive politiske grep for å bekjempe global fattigdom.

Samtidig som mange går kreativt til verks for å betale minst mulig skatt, opplever milliarder av mennesker i verden at grunnleggende rettigheter som helse, kvalitetsutdanning og beskyttelse mot overgrep fortsatt er utenfor rekkevidde. Utvikling koster penger. Mye penger!

FN anslår at det mangler svimlende 6 000 milliarder dollar i årlige investeringer for å innfri bærekrafts-målene. Mye tid brukes i globale prosesser og møter for å finne nye investeringsmekanismer og å få nye givere på banen. På sitt beste lykkes man med å få noen nye penger på bordet. På sitt verste, flytter man bare penger fra en underfinansiert sektor til en annen. Så hvorfor gjør man ikke det mest åpenbare, og går etter pengene som virkelig vil monne?

Skatt effektivt

Skatt er den mest effektive og bærekraftige måten å sikre anstendige og verdige liv for folk i hele verden. Det er et faktum at bistand utgjør forsvinnende lite av det som trengs for å bekjempe fattigdom.

La oss bruke utdanningssektoren som eksempel. Den FN-oppnevnte utdanningskommisjonen sier at for å nå målet om kvalitetsutdanning for alle, må utviklingsland selv dekke 97% av utgiftene. Det er det ikke realistisk at de klarer om vi fortsetter som i dag. Og selv om vi skulle lykkes i å få flere givere til å prioritere bistand til utdanning, gir det rett og slett ikke mening å forsøke å tette finansieringshullet slik.

– Skal vi stave utdanning, så staves det SKATT, sa Norads direktør Jon Lomøy på et møte under Arendals-uka i sommer. Han har selvfølgelig helt rett.

Vi trenger ikke mer kunnskap om hvordan utvikling for alle skal finansieres. Vi vet at det eneste som tar oss helt i mål innen 2030, er skatt. Det vi trenger, er politisk lederskap. Vi trenger noen som har vilje og evne til å vise hvilken premie, som venter i enden når de skjulte pengestrømmene tas til overflaten og sluses inn i utvikling.

Norge må ta lederskap

Norge kan med stor troverdighet ta internasjonalt lederskap for å sikre skattefinansiert velferd og rettigheter for alle. For det første er vi et godt eksempel på at en slik modell virker. For det andre har vi politikere med mulighet til å ta den globale ledelsen om de vil.

Statsminister Erna Solberg ble nylig kåret til verdens 46. mektigste kvinne av magasinet Forbes. Hun har også et oppriktig engasjement for utvikling og utdanning, og sitter allerede rundt bordet der globale beslutninger tas. Med seg har hun den nye utenriksministeren Ine Eriksen Søreide. Hun får en travel hverdag i mangel på en utviklingsminister. Men skal hun virkelig bruke sin politiske kapital på noe som har effekt for utvikling, gjør hun klokt i å velge skatt. Om de også kan få med seg den siste kvinnen i regjeringens toppledertrio på laget, finansminister Siv Jensen, kan Norge gjøre en historisk forskjell. Støtten i Stortinget er allerede på plass.

«I have a dream!», ropte Martin Luther King, og folket strømmet ut i gatene. De fant en leder og han fikk en flokk, og sammen endret de historien. Det er unorsk å ta i bruk de virkelig store ordene. Men «jeg har en plan», strekker ikke helt til når prosjektet er en historisk endring.

Tør å vise vei! Vis oss drømmen om paradispengene som endrer verdenshistorien, og vi lover å bli med.