Verdens velstand vokser - og ulikhetene

– Vi burde glede oss over at de dårligst stilte får det bedre, men samtidig bekymre oss for det økte gapet mellom fattig og rik. Forskjellen mellom fattige og rike vil bare fortsette å vokse om vi ikke gjør noe for å fordele velstandsøkningen, sier Emmanuel Saez, professor i økonomi ved Universitetet i Berkeley til Bistandsaktuelt.

Sammen med den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty og en rekke andre forskere, har Saez kartlagt utviklingen i global ulikhet fra 1980 frem til i dag. Funnene, som er presentert i den ferske World Inequality Report 2018, viser at verdens samlede rikdom har vokst betraktelig de siste 35 årene. Hovedårsaken er Kina og Indias økonomiske opptur.

Alarmerende skjevt

Men veksten er svært skjevt fordelt. Siden 1980 har verdens én prosent rikeste opplevd dobbelt så stor velstandsøkning som de 50 prosent fattigste. De sistnevnte utgjør i dag rundt 3,8 milliarder mennesker. Om denne utviklingen fortsetter, vil den rikeste prosenten besitte 24 prosent av verdens rikdom i 2050, mens den fattigste halvparten vil eie under 9 prosent.

– Det mest bekymringsverdige med utviklingen er skjevheten i de rikes favør. Dette er en alarmerende trend, som ikke er bærekraftig. Lyspunktet er at den økonomiske veksten i land som Kina, India og Bangladesh er så stor at de fattigste likevel får glede av den, forklarer Saez.

I Kina har ulikheten vokst kraftig siden 1980-tallet, samtidig som inntektene har mangedoblet seg i alle samfunnslag. Forskjellene er blitt mye større i India. Her er ulikheten nå på nivå med Brasil og Afrika sør for Sahara, hvor de 10 prosent rikeste får 55 prosent av inntektene. Midtøsten er fortsatt regionen med størst ulikhet. Her tilfaller 60 prosent av inntektene de mest formuende.

For mennesker som befinner seg i gruppen mellom den fattigste halvdelen og den rikeste prosenten – hovedsakelig middelklassen i Europa og Nord-Amerika – har velstandsøkningen enten vært moderat eller flat, viser rapporten.

Dette kan være en kilde til uro, påpeker Saez.

– Det største problemet med voksende inntektsforskjeller er tapte muligheter for og misnøye blant de fattigste. På nasjonalt nivå kan dette skape politisk uro og forstyrre den økonomiske utviklingen, noe vi har sett i Latin-Amerika de siste 60 årene. Populistiske politikere er gode til å skylde på innvandrere eller andre land når noe oppleves som urettferdig, og det øker faren for konflikt, mener professoren.

Milliardærboom

Noen uker etter at World Inequality Report ble lansert for første gang, utkom Oxfams årlige rapport, som også omhandler forskjeller mellom verdens fattige og rike. Den britiske bistandsorganisasjonen har funnet at den rikeste (og mannstunge) prosenten, fikk 5700 milliarder kroner mer å rutte med i 2017. Det var 82 prosent av den globale veksten, ifølge Oxfam. Antallet dollarmilliardærer steg til 2043. Flere har det aldri vært.

Det er slett ikke alle som har bygget opp formuen med hardt og ærlig arbeid, ifølge Oxfam. Mange har arvet formuen eller tjent seg rike på monopolvirksomhet og fordeler de har fått via familie og venner.

I rapporten anslår forskerne at verdens 500 rikeste personer vil overføre rundt 18 600 milliarder kroner som arv de neste 20 årene. Det er mer enn bruttonasjonalproduktet til India, et land med 1,3 milliarder innbyggere.

– Milliardærboomen er ikke et tegn på en blomstrende økonomi, men et feilslått økonomisk system. De som syr klærne våre, setter sammen mobiltelefonene og dyrker maten vår blir utnyttet for å sikre strømmen av billige varer og øke profitten til selskaper og investorer, uttalte Oxfam-sjef Winnie Byanyima i en pressemelding da rapporten ble lansert.

Hun mener at bedre lønn til arbeidere i utviklingsland er svært viktig om man skal redusere globale ulikheter. Organisasjonen ber også myndighetene i verdens land om å lage lover og opprette institusjoner som begrenser aksjonærers utbytte, forhindrer skatteunndragelser og bidrar til å kutte lønnsgapet mellom fattig og rik, kvinner og menn.

Kritiserer rapporten

Begge rapportene om ulikhet har fått kritikk for både metodikk, ideologi og en faktabruk som støtter utgivernes budskap. I fjor meldte eksempelvis Oxfam at åtte personer eide like mye som den fattigste halvdelen av jordas befolkning til sammen. En liten fotnote i årets rapport korrigerte tallet til 61 personer.

Journalisten Felix Salomon bet seg også merke i en annen oppjustering, som Oxfam så vidt nevner i et tilleggsdokument til årets rapport. Etter å ha revidert tall på landnivå, oppjusterte nemlig Credit Suisse, som forsyner Oxfam med statistikk, anslaget for verdens totale rikdom med 8000 milliarder dollar.

Omtrent 1100 milliarder av disse pengene er i den fattigste halvdelens eie. Det innebærer at disse 3,7 milliarder menneskene i snitt eier 427 dollar, ikke 110 dollar, slik Oxfam meldte i fjor.

– La oss stoppe opp et sekund og feire det faktum at den fattigste halvparten på langt nær er så fattige som vi har trodd. Deretter må vi fortsette kampen mot ulikhet, som er en av de definerende kampene i vår tid, skriver Salomon på nettstedet Cause and Effect.

Fattigdom vs. ulikhet

Direktør Mark Littlewood i den liberale, britiske tankesmia Institute of Economic Affairs mener at Oxfam virker «besatt av de rike istedenfor å konsentrere seg om de fattige». At organisasjonen gir ut rapporten i forkant av Verdens økonomiske forum i Davos, hvor verdens rikeste og mektigste møtes, gjør ikke saken bedre.

– Å demonisere kapitalismen er kanskje moteriktig i det rike Vesten, men man overser de millionene som er løftet ut av fattigdom takket være det frie marked, sier Littlewood.

Free Market Foundation mener at løsningen på fattigdomsproblemene ikke er hard beskatning av de rikeste – som både Oxfam og forskerne bak World Inequality Report foreslår – men jobbskaping, investeringer og næringsvennlige rammevilkår.

Det er fattigdom som er problemet, mener den sørafrikanske tankesmia, ikke ulikhet. Om folk løftes ut av fattigdom, spiller det ingen rolle om noen har mer.

Det er ikke Emmanuel Saez enig i. For å unngå politisk uro og legge grunnlaget for bærekraftig utvikling, må man innføre progressiv skatt, investere i helse, utdanning og infrastruktur, mener han.

– På den måten kan vi sørge for at inntektsøkningen blir rettferdig fordelt, slik den ble i den store vekstperioden mellom 1940 og 1980 i dagens avanserte økonomier, sier professoren.