Bokåret 2009 – mangfoldig og samfunnskritisk

Atiq Rahimi:
«Tålmodighetens stein.
Seng-e-saboor.»
Oversatt av Tom Lotherington.
Aschehoug, 2009

Vi befinner oss et sted i Afghanistan, eller et annet sted. Slik lokaliserer forfatteren Atiq Rahimi handlingen i romanen «Tålmodighetens stein» for å minne om at overgrep mot kvinner som er fanget i sin egen kropp foregår i hans hjemland Afghanistan, men også mange andre steder.
Ekteparet som står i fokus i boka bor i krigssonen. Under kamp blir mannen skutt i nakken og kommer hjem i koma. Hans kone – bokas fortellerstemme – holder ham i live gjennom å gi ham en sukkevannoppløsning intravenøst, dryppe øyene hans og be til Allah.
Den tause mannen begynner etter hvert å likne en «tålmodighetens stein» eller «seng-e-saboor». En stein som minner om den svarte steinen Kaba i Mekka som troende muslimer valfarter til med alle sine sorger og bekymringer.
Kvinnen i romanen begynner å snakke til sin mann som bare ligger der med svak pust og oppspilte øyne, og alle fortielsene som har vært fanget i hennes egen kropp så lenge renner ut av henne; som utleveringer av seksuelle fantasier, raseri, anger og skam. Ingen vet om mannen hører hennes sterke fortelling. «Steinen hører på deg, suger opp alle dine ord, alle dine hemmeligheter, helt til den en vakker dag eksploderer. Den faller i grus,» heter det i boka. Handlingen følger samme linje.
Det er imponerende hvordan en mannlig forfatter er kommet under huden på en kvinne og hennes opprørende fortelling. Rahimi har gitt oss en viktig stemme som plasserer kvinnenes liv i et historisk, kulturelt og politisk perspektiv.


Amitav Ghosh:
«Et hav av valmuer».
Oversatt av Kari og Kjell Risvik.
Pax, 2009.

Amitav Ghosh er en av Indias mest anerkjente forfattere. I romanen «Et hav av valmuer» legger han bredsida til og serverer en episk fortelling fra India på 1800-tallet, krydret med fargerike menneskeskjebner og et vell av fascinerende detaljer.
Vi kommer rett inn i kolonitida og britenes opiumhandel med Kina. Bøndene i India tvinges til å bruke jorda til opiumsdyrking, og tradisjonelle samfunnsstrukturer knaker i sammenføyningene. Noen stuper fra ufattelig rikdom til elendig fattigdom, noen slår seg opp på andres ulykke og over dem alle står de som trekker i trådene og som uten å nøle lurer, bløffer, snyter og straffer dem som kommer i veien.
Seilskuta Ibris fletter fortellingene sammen. Det er her alle de fargerike menneskeskjebnene etter hvert møtes og drives mot en felles skjebne. Det tidligere slaveskipet er bygd for opiumshandel, men som en følge av historiens gang fylles skipet igjen med levende last: Straffanger og fattige bønder som har meldt seg som livegne dagarbeidere i det fjerne Mauritius.
Romanen framkaller så levende bilder av ulike hendelser at leseren nesten blir en del av dem. Vi blir tatt med på en «omvisning» på en opiumsfabrikk med mange interessante detaljer om folk og produksjon. Vi blir godt kjent med straffemetoder fulgt av vask og renselse. Sjøsyke beskrives på en måte som kan bli en belastning for magen. Og vi presenteres for kastesystemet.
For dem som liker bredt anlagte og underholdende fortellinger er denne boka absolutt å anbefale.



Yan Lianke:
«Landsbyens blod».
Oversatt av Brit Sæthre.
Font, 2009

Yan Lianke er en viktig stemme fra Kina. Hans siste roman er bygget på en grusom og sann historie som handler om en tragedie som rammet millioner av mennesker på den kinesiske landsbygda. Grådige og kyniske mennesker drev kjøp og salg av fattigfolks blod, og fikk dem til å tro at de gjorde det for fedrelandet. Mange ble infisert av hiv-viruset og døde.
Fortelleren i boka er en 12 år gammel død gutt. Ja, du leste riktig. Han er død. Hans far er selve hjernen bak det omfattende blodsalget i landsbyen Ding. Fattigfolk vegrer seg i begynnelsen, men ser etter hvert at blodgiverne får nye, moderne hus og lever det gode liv for blodpengene. Inntil det begynner å gå galt.
Folk dør, og i kjølvannet av dette vokser det fram en ny, svært lønnsom forretning – salg av kister. Kister krever trevirke, og det fører etter hvert til avskoging og tørkekatastrofe. Men det stopper ikke der. Fortellerens far får enda en forretningsidé som kan tyne den siste rest av blod og penger ut av en døende befolkning. To døde kan vies slik at de ikke går alene inn i dødsriket. Også 12- åringen blir lagt i en overdådig kiste og viet til en noe eldre og like død kvinne. Ondskapen, grådigheten og maktmisbruket er satt i system i den grad at alle blir tapere.
Dette er drepende og direkte systemkritikk.



Deon Meyer:
«Djevelfjellet».
Oversatt av Eve-Marie Lund.
Tiden, 2009.

Gjennom Deon Meyer har Sør-Afrika fått en krimforfatter som mestrer kombinasjonen høyt tempo og spenning, gode personportretter og glitrende miljøskildringer. I «Djevelfjellet» møter vi igjen den tidligere frigjøringskjempen Tobela Mpayiphell. Alt han ønsker seg er et fredelig liv etter den store Kampen. Men ulykkene innhenter ham.
Tobelas sønn Pakamile blir utsatt for blind vold og blir brutalt drept. De to som står bak mordet unnslipper fengselet, og Tobela sitter tomhendt tilbake med et veldig raseri i kroppen. I et land der korrupsjon og kriminalitet får fotfeste snur kjempen ryggen til et samfunnssystem som han mener har overkjørt de røttene hans folkegruppe bygger sin livsanskuelse på. Tobela tar saken i egne hender og skaffer seg et tradisjonelt våpen – assegai. Han vil gjøre seg selv til bøddel for å få vekk mennesker som tar livet av barn.
Parallelt med historien til Tobela får vi historiene om den alkoholiserte politimannen Benny Griessel og den prostituerte Christine. Historiene til de tre nøstes sammen på en måte som utløser høyt spenningsnivå og svært mange overraskelser. Den røde tråd for dem alle er at ingen av dem er spart for grusomheter begått mot egne barn – og ut fra dette ståstedet finner de også en slags felles forståelse i hverandres måte å reagere på. På veien får leseren med seg et dypt menneskelig drama, traumer som har vokst fram etter apartheidregimets fall og glitrende miljøbeskrivelser.




Qui Xiaolong:
«Mandarinkjolen».
Oversatt av Thor Poppe.
Press, 2009.

En ung kvinne blir funnet drept på et offentlig sted i Shanghai. Hun er kledd i en tradisjonell, rød mandarinkjole, et plagg forbeholdt eliten i Kina før kulturrevolusjonen innførte Mao-dressene som eneste politisk korrekte plagg. Kjolen er revet i stykker, og kvinnen er naken under. Den slitne førstebetjenten Chen tar saka.
Dette er Xialogs femte bok om Chen, som denne gang jakter på en seriemorder. Flere unge kvinner – alle døtre av tidligere rødegardister – blir funnet drept i røde mandarinkjoler midt på de mest trafikkerte stedene i Shanghai. De er ikke seksuelt utnyttet, bare dumpet.
Bøkene om Chen fører oss også inn i kinesisk historie, poesi og mattradisjoner. I tid er handlingen i romanen lagt i gråsonen mellom et farvel til Maos kommuniststat og et begynnende velkommen til kapitalismen. I storbyen er mange ute etter en gevinst, og det spekuleres i boligbygging og annen næringsvirksomhet. Korrupsjonen er sterkt tilstede, og folk ser seg om etter det gode liv. Men fortida har ikke forlatt hjertene deres. Kostnadene etter kulturrevolusjonen henger igjen, og med den historiene om de som ble ofre for utrensking, overvåking og overgrep. Trådene nøstes rundt en familietragedie som skal hevnes på tradisjonelt vis.
Dette er på alle måter en spennende og mangfoldig bok. God krim og levende samtidsroman innenfor de samme permene.




Lieve Joris:
«Leopardens dans».
Oversatt av Bodil Engen.
Aschehoug, 2009.

I rundt tretti år har den belgiske journalisten og forfatteren Lieve Joris reist rundt i Kongo. Derfor gjør vi et lite unntak fra bare å presentere forfattere fra utviklingsland.
I «Leopardens dans» tar Joris oss tilbake til året 1997, året da barnesoldatene til Laurent Desire Kabila tok kontrollen. «Løven» Kabila seiret over «Leoparden» Mobutu etter en nådeløs maktkamp.
Med sikkert litterært og journalistisk grep tar forfatteren oss med inn i hjertet av Kongo og herjingenes konsekvenser for de som bor i dette skamslåtte landet. Vi ledes gjennom de ødelagte gatene i Kinshasa og Kisangani der mennesker lever i frykt og fattigdom. Hjemmene deres er ribbet. Lovløsheten og fortvilelsen er stor. Vi blir med en holk av en båt ut av byen. Båten frakter gods langs elva inn i områder der krigen krever sine daglige ofre og kvinner og barn blir voldtatt. Vi kommer nær pulsen av dette veldige landet.
Joris skriver direkte og nært, detaljert og levende. Leseren kan ikke vri seg unna tragedien, for her presenteres vi for et land med rike naturressurser som likevel råtner på rot. En uvanlig mangfoldig bok skrevet av en skarp observatør.