– Folk mangler ikke stemmer, men mikrofonen

Hvem eier fortellingene om verdens kriser?

De siste årene har debatten om utenriksjournalistikk og bistandskommunikasjon dreid seg stadig mindre om representasjon og stadig mer om makt: Hvem forteller historiene, hvilke stemmer slipper til – og hvem setter rammene for hvordan verden forstås?

Den kenyanske journalisten Patrick Gathara mener svaret fortsatt ligger hos vestlige redaksjoner.

– Vi må avlære mye av det vi tror er god journalistikk, sier han.

Gathara arbeider med etikk og historiefortelling i The New Humanitarian, som er en av de største mediehusene for humanitære saker.

Han mener mye av dagens internasjonale journalistikk fortsatt bygger på koloniale forestillinger om objektivitet, distanse og nøytralitet.

– Problemet er ikke bare at journalistikken gjentar stereotypier. Det handler om hvem som får definere virkeligheten, sier han.

Journalistikk i endring

Debatten om hvem som forteller historiene fra verdens kriser har fått ny aktualitet de siste årene. Kriger, som i Gaza og Ukraina, har vist hvor avhengige internasjonale medier er av lokale journalister når utenlandske reportere ikke får tilgang.

Samtidig gjør sosiale medier at mennesker i konfliktområder selv kan dokumentere og formidle hendelser i sanntid. Det utfordrer den tradisjonelle rollen til vestlige redaksjoner som portvoktere, men reiser også nye spørsmål om troverdighet, kildekritikk og hvem publikum velger å stole på.

Fortellinger former makt

For Gathara lever koloniale tankemønstre videre i språket. Han mener internasjonale medier ofte beskriver land i det globale sør med ord og begreper som fremmedgjør og eksotifiserer, mens vestlige samfunn omtales på en mer nøytral måte.

Afrikanske ledere omtales som «sterke menn». Europeiske ledere beskrives som presidenter eller populister.

Afrikanske land har «stammer». Europeiske land har «valgkretser».

– Ingen omtaler Donald Trump som en «strong man», selv om han passer beskrivelsen. På samme måte er det få som kaller Norge en petrostat, til tross for at landet er blant verdens største eksportører av olje og gass, sier han.

Ifølge Gathara er slike språklige valg ikke nøytrale. De bidrar til å skape forestillinger om hvilke samfunn som er moderne og rasjonelle, og hvilke som fremstilles som eksotiske, ustabile eller annerledes.

– Språket gjør politisk arbeid. Det forteller oss hvem som er moderne og rasjonelle, og hvem som fremstilles som primitive eller eksotiske, sier han.

Han mener slike språklige valg ikke er uskyldige. De påvirker hvilke historier som fortelles, hvem publikum identifiserer seg med – og hvem som får definere virkeligheten.

Kritikken treffer – men virkeligheten er mer sammensatt

VGs utenrikskommentator Ayesha Wolasmal mener Gathara setter fingeren på en viktig utfordring, men advarer mot å tegne et for enkelt bilde av dagens journalistikk.

Hun mener kritikken først og fremst handler om hvem som får en plattform – ikke om at mennesker i kriser mangler egne stemmer.

– Jeg reagerer når noen sier at vi må «gi en stemme til de stemmeløse». De aller fleste har en stemme. Det de mangler, er en plattform, sier hun.

For Wolasmal er journalistens oppgave å sette sammen mange ulike perspektiver til en helhetlig fortelling.

– Ingen enkeltstemme kan forklare en konflikt. God journalistikk handler om å hente inn ulike erfaringer og sette dem inn i en større sammenheng. Ikke alle perspektiver veier nødvendigvis like tungt, men vi trenger flere av dem for å forstå komplekse konflikter.

Internasjonal journalistikk i endring

Ifølge Wolasmal har internasjonale medier beveget seg i riktig retning de siste årene og blitt langt flinkere til å slippe til lokale journalister og flere perspektiver enn tidligere.

– Journalister som har god forkunnskap, kjenner språket og konteksten godt i forkant av å produsere journalistikk, leverer ofte bedre rapporter med dybde og troverdighet. Dette er heldigvis noe mange redaksjoner er bevisst på.

I Gaza har internasjonale journalister i lange perioder hatt begrenset adgang til området, mens palestinske journalister har stått for store deler av dokumentasjonen. Samtidig har nettopp deres troverdighet ofte blitt trukket i tvil.

Wolasmal mener dette illustrerer en grunnleggende utfordring:

– De lokale journalistene er de første på stedet. De tar den største risikoen og dokumenterer det ingen andre kan. Likevel blir de ofte møtt med større skepsis enn vestlige journalister. Det er en ubalanse vi må være bevisste på.

7. oktober 2023 ble over 1200 personer på israelsk side drept i et Hamas-ledet angrep på hovedsakelig sivile, noe som var startskuddet for de israelske angrepene på Gaza, som har tatt livet av over 73 000 mennesker, ifølge Gazas helsedepartement.   

– 7. oktober markerer et tydelig skille i den journalistiske dekningen av Palestina/Israel-konflikten. Før denne datoen var det en annen tone enn vi har sett i årene etter. Mye av det som har blitt formidlet i tiden etterpå har man ikke sett før. For VGs del gjorde vår lokale journalist Sami Abu Salem en formidabel jobb.

Skjønner godt hvorfor mange reagerer

Wolasmal mener nordmenn selv fikk erfare hvor frustrerende det er å bli beskrevet utenfra etter terrorangrepene 22. juli.

– Mange internasjonale medier beskrev Norge på en måte vi ikke kjente oss igjen i. Plutselig var det andre som fortalte hvem vi var, uten at vi hadde særlig mulighet til å korrigere bildet.

Hun mener erfaringen gjør det lettere å forstå reaksjonene fra lokale journalister i land som rammes av krig og humanitære kriser.

– Jeg skjønner godt frustrasjonen når andre forteller historien om landet ditt. Når krisen du lever gjennom blir fremstilt på en måte du ikke kjenner deg igjen i, oppleves det som om du mister eierskapet til din egen historie.

Journalistikk i utvikling  

Wolasmal mener løsningen ikke er å forkaste journalistikkens idealer, men å videreutvikle dem.

 – God journalistikk handler ikke om å velge mellom lokale eller internasjonale stemmer. Den handler om å forstå makt, hente inn flere perspektiver og være bevisst hvilke historier vi løfter fram. Først da kommer vi nærmere et mer rettferdig bilde av verden.

Samtidig mener hun det er urealistisk å tro at etablerte internasjonale journalister kan erstattes av lokale stemmer alene.

– Journalistikk bygger på tillit og troverdighet, og hvem publikum har tillit til varierer. Derfor trenger vi både lokale journalister med unik kunnskap og internasjonale redaksjoner som kan sette historiene inn i en større sammenheng. Det avgjørende er at de lokale perspektivene får en reell plass, sier hun.

Selv om de er uenige om hvor langt kritikken bør trekkes, er de enige om én ting: Journalistikken blir bedre når flere perspektiver slipper til.

Men for Gathara er ikke det nok.

– Folk mangler ikke stemmer. Det de mangler er mikrofonen.

Les mer: 

NRKs Afrika-korrespondent: – Norske medier må løfte blikket