Norge må tenke nytt i Afrika

Bintu Zahara Sakor Bintu Zahara Sakor Bintu Zahara Sakor Politisk analytiker og grunnlegger av Sakor Consulting.

Uavhengig forsker for Sakor Consulting

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

I en tidligere kronikk i Panorama utforsket jeg endringene i Afrikas diplomatiske landskap, og fremhevet rollen Norge kan spille i den nye geopolitiske situasjonen på kontinentet.

I en tid der globale aktører som Kina, USA, Russland, EU og fremvoksende makter intensiverer engasjementet sitt i Afrika, besitter Norge fortsatt betydelig strategisk verdi, særlig innen fredsbygging, styresett og ressursforvaltning.

Hvis Norge imidlertid ønsker å spille en genuint strategisk rolle i denne nye globale ordenen, vil ikke tradisjonelle tilnærminger være tilstrekkelige.

Mens stormakter konkurrerer gjennom sin størrelse, infrastruktur-finansiering og geopolitisk innflytelse, må Norge definere sin posisjon på en annen måte: ikke som en dominerende makt, men som en betrodd strategisk partner med evne til å levere ekspertise, institusjonell kunnskap og langsiktige styringsmodeller.

En modell verdt å eksportere

Internasjonalt er Norge anerkjent som et av verdens ledende land innen bærekraft, naturressursforvaltning og institusjonell gjennomsiktighet.

Landet rangerer jevnlig blant de minst korrupte nasjonene globalt og har utviklet et av de mest innovative og inkluderende velferdssystemene i moderne historie.

I tillegg har Norge etablert et sterkt omdømme som en troverdig diplomatisk mellommann i internasjonale fredsprosesser – en arv som, til tross for nyere omdømmeutfordringer, fortsatt er en reell ressurs.

På mange måter deler Norge og flere afrikanske land viktige strukturelle likheter. Begge er sterkt avhengige av utvinningsindustrier for å opprettholde økonomisk vekst. Norge bygget mye av sin velstand på olje og gass. I Afrika er land som Guinea avhengige av ressurser som jernmalm og bauksitt, Senegal er i ferd med å tre frem som en betydelig gassprodusent og Nigeria er en av kontinentets største energimakter.

Styringsgapet

Den grunnleggende forskjellen ligger imidlertid ikke i tilstedeværelsen av naturressurser, men i kapasiteten til å omdanne ressursrikdom til inkluderende nasjonal utvikling.

Norge lyktes i å bygge robuste omfordelingsmekanismer som var i stand til å endre ressursrikdom til langsiktig velstand, økonomisk diversifisering og sosial samhørighet. Gjennom statlige investeringsfond, sterke institusjoner og et transparent styresett omgjorde landet naturressurser til bærekraftig nasjonal kapital.

Det er nettopp her afrikanske land kan trekke verdifulle lærdommer fra Norge.

Norges erfaring kan by på verdifulle innsikter i forvaltning av statlige fond, finanspolitisk disiplin, mellomgenerasjonelle investeringer og etablering av velferdsinstitusjoner.

Dette er ikke abstrakte begreper; det er praktiske verktøy med dokumenterte resultater.

Et nytt strategisk rammeverk 

Den globale situasjonen gir Norge og afrikanske land en viktig mulighet til å redefinere sitt strategiske forhold.

Bistand alene kan ikke lenger fungere som bærebjelke for utenrikspolitikken.

Det sentrale spørsmålet i dag er hvordan Norge kan bevege seg utover tradisjonelle partnerskap, historisk formet av bistandsavhengighet og paternalistiske rammer – mot en mer balansert og bærekraftig modell basert på kunnskapsoverføring, teknologidel­ing, institusjonelt samarbeid og lederutvikling.

Svaret ligger i en landspesifikk partnerskapsstrategi, skreddersydd til de unike behovene og prioriteringene i hvert enkelt afrikansk land.

Vi går inn i en ny epoke definert av kritiske mineraler, energiomstilling og industriell konkurranse. Afrika besitter mer enn 30 prosent av verdens reserver av kritiske mineraler, noe som har ført til at Kina, EU og USA redesigner sine partnerskap rundt tilgang til strategiske ressurser. Altfor ofte er disse partnerskapene imidlertid primært orientert rundt ekstern etterspørsel snarere enn afrikanske utviklingsprioriteringer.

Norge har en mulighet til å innta en annen tilnærming.

Ved å tilpasse partnerskap til de reelle behovene i afrikanske land – særlig innen styresett, institusjonell kapasitet, ressursforvaltning, maritime næringer, logistikk, gruveindustri og energi – kan Norge etablere en unik og troverdig strategisk posisjon på kontinentet. Det mange afrikanske land trenger i dag er ikke først og fremst finansiell bistand, men sterkere lederkapasitet, institusjonell motstandskraft, teknologisk ekspertise og effektive rammeverk for forvaltning av ressursinntekter på måter som skaper arbeidsplasser, industrialisering og langsiktig velstand.

Norges fortrinn

Norges konkurransefortrinn ligger ikke i å konkurrere med stormakter når det gjelder volum eller økonomiske muskler.

Landets styrke ligger et annet sted: i styringsmodellen, den institusjonelle troverdigheten og ekspertisen i ansvarlig og inkluderende forvaltning av naturressurser. Dette er en form for innflytelse som ikke kan kjøpes; den må opparbeides over tid gjennom konsistent, prinsippfast engasjement.

Instrumenter som Norfund og Norad tilbyr allerede den økonomiske og tekniske arkitekturen for denne typen engasjement. Oppgaven nå er å dreie disse verktøyene mot målrettede impact-investeringer og kunnskapsoverføring, særlig innen infrastruktur, energiomstilling og styringsreformer, fremfor konvensjonell utviklingsbistand.

Norges fremtidige partnerskap med Afrika bør ikke primært defineres av bistand, men av investering, teknologioverføring, institusjonelt samarbeid og deling av ekspertise som kan styrke afrikansk lederskap og endre utvinnings-sektorer til motorer for bærekraftig utvikling.

Dette innebærer ikke at Norge blir mindre relevant. Det er en intelligent tilpasning til en ny virkelighet, som kan vise seg å bli Norges mest verdifulle eksportvare.