nyheter

En afghansk jente sitter på familiens eiendeler etter å ha krysset grensen fra Iran ved Islam Qala. Hun vender tilbake til et land der framtiden er usikker, og der jenter over sjette klasse fortsatt er utestengt fra skolen.

Fem år siden Taliban tok makten:

Afghanistan er fredeligere – men 22 millioner trenger nødhjelp

Fem år etter at de internasjonale styrkene trakk seg ut og Taliban tok makten, lever millioner av afghanere i en dyp humanitær og økonomisk krise. Flere eksperter mener erfaringene fra de siste årene viser at Vesten må tenke nytt om isolasjon og sanksjoner.

Publisert Sist oppdatert

På lørdag er det fem år siden Taliban strømmet i en Kabul og tok makten i Afghanistan. Nå lever de fleste afghanere uten væpnet konflikt i hverdagen - for første gang på mange tiår.  Samtidig står landet overfor en rekke kriser: økonomisk kollaps, kraftige bistandskutt, klimaendringer, manglende rettigheter for kvinner og jenter og millioner av mennesker som vender tilbake fra nabolandene.

FNs kontor for koordinering av humanitær innsats, OCHA, anslår at rundt 22 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp, mens størstedelen av befolkningen lever i stor fattigdom. Situasjonen er blitt ytterligere forverret etter at USA og flere vestlige givere har kuttet bistanden kraftig.

Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistankomiteen.

– Selv om Afghanistan er fredeligere enn på flere tiår, lever befolkningen midt i en av verdens mest alvorlige humanitære og økonomiske kriser. Bistandskuttene, klimaendringene, konfliktene i regionen og de store flyktningreturene rammer sivilbefolkningen hardt – og kvinner og jenter aller hardest, sier Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistankomiteen.

Da pengene forsvant

Da NATO-styrkene trakk seg ut i 2021 forsvant også store deler av den internasjonale finansieringen. Før maktovertakelsen var om lag 70 prosent av de offentlige utgiftene finansiert av internasjonale givere.

Arne Strand ved Christian Michelsens Institutt har fulgt Afghanistan gjennom flere tiår. Seniorforskeren mener de siste fem årene viser at isolasjonspolitikken de fleste vestlige land fører ikke har lykkes.

– Erfaringene viser at isolasjon og sanksjoner ikke har skapt den utviklingen mange håpet på.

Samtidig understreker han at dette ikke betyr at Taliban skal belønnes.

– Dersom målet er et mer stabilt Afghanistan, må vi også diskutere økonomisk utvikling, handel og arbeidsplasser. Ingen land kan leve av nødhjelp alene.

Han peker på at Taliban i dag styrer et helt annet samfunn enn sist de satt ved makten.

– De har internett, de har langt større kontakt med omverdenen og mer kunnskap om hva som faktisk må til for å utvikle landet. Det gir noen muligheter, selv om situasjonen fortsatt er svært vanskelig.

Arne Strand ved Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen.

Kvinner betaler den høyeste prisen

Fem år med Taliban-styre har endret livene til afghanske kvinner og jenter fundamentalt.

Jenter får ikke gå på skole etter sjette klasse, kvinner er utestengt fra de fleste yrker, og stadig flere begrensninger er skrevet inn i lovverket.

– Det mest alvorlige er ikke bare de nye restriksjonene. Diskrimineringen er blitt institusjonalisert. Staten gir menn større makt over kvinner og jenter, sier Kjølseth.

Hun frykter de største konsekvensene først vil bli synlige om noen år.

– Kvinnelige leger, jordmødre og lærere blir eldre, men det utdannes nesten ingen nye. Vi risikerer at kvinner ikke lenger får tilgang til kvinnelig helsepersonell.

I Afghanistan betyr det ofte at kvinner får begrenset helsehjelp, da kvinnelig helsepersonell oftest er en forutsetning for at kvinner skal få helsehjelp.

FN anslår at Afghanistan kan mangle mer enn 25.000 kvinnelige lærere og helsearbeidere innen 2030.

Kjølseth peker også på de langsiktige konsekvensene av at jenter holdes utenfor utdanning.

– Dette endrer hele samfunnsstrukturen. Vi vet at utdanning er blant de viktigste investeringene et samfunn kan gjøre. Når en hel generasjon jenter mister skolegangen, vil konsekvensene vare i flere tiår.

Tidligere i år kom det frem at 47 prosent av barna i Afghanistan er underernært (sett inn lenke),  https://www.panoramanyheter.no/afghanistan-humanitaere-kriser/neste-generasjon-visner-bort/427820

Millioner av mennesker vender tilbake

Samtidig står Afghanistan overfor en ny utfordring. Siden 2023 har rundt 5,4 millioner mennesker returnert fra Pakistan og Iran, ifølge FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR.

Jacopo Caridi, Flyktninghjelpens landdirektør i Afghanistan

Flyktninghjelpen beskriver situasjonen som en enorm belastning, og de forventer at det vil komme millioner flere.

– Millioner vender tilbake til et Afghanistan som ikke lenger er det landet de flyktet fra. Mange kan ikke reise tilbake til hjemstedene sine og ender opp i byer som allerede er under et enormt press, sier Jacopo Caridi, Flyktninghjelpens landdirektør i Afghanistan

Bare 15–20 prosent av de som vender hjem klarer å etablere seg på egen hånd. Resten er avhengige av humanitær hjelp eller støtte fra familien.

– De fleste afghanere er først og fremst opptatt av å overleve. Når du ikke vet hvor neste måltid kommer fra eller om familien får helsehjelp, blir alt annet sekundært, sier Caridi.

Etter Talibans maktovertakelse har Afghanistan opplevd en massiv hjerneflukt.

– Hjemvendte flyktninger er ikke bare et problem, men det gir også kompetanse og ressurser som er viktig for utviklingen av Afghanistan, sier Liv Kjølseth. 

 Et dilemma

Fem år etter Talibans maktovertakelse står det internasjonale samfunnet fortsatt uten en tydelig strategi for Afghanistan. Ingen vestlige land har anerkjent Taliban-regimet, samtidig som de fleste erkjenner at det er umulig å hjelpe millioner av afghanere uten en viss dialog med myndighetene.

Afghanistan


  • 15. august 2021 trakk NATO og alle vestlige styrker seg ut fra Afghanistan, og Taliban tok styringen

  • Ca 22 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp i dag

  • 85 prosent lever under fattigdomsgrensen

  • 4,5 millioner returnerte flyktninger

  • Jenter utestengt fra skole etter 6. klasse og fra store deler av arbeidslivet

– Vi står overfor et grunnleggende dilemma, man ønsker ikke å legitimere et regime som systematisk fratar kvinner og jenter grunnleggende rettigheter, men det finnes ingen alternativ til Taliban, sier Arne Strand.

Alle som Panoramanyheter har snakket med mener at det er befolkningen som betaler prisen gjennom økende fattigdom og et stadig svakere helse- og utdanningssystem. Og at det er kvinner og jenter som rammes hardest. 

Strand trekker frem at erfaringene fra de siste fem årene viser at det er nødvendig å skille mellom politisk anerkjennelse av Taliban og praktisk samarbeid om humanitær hjelp og økonomisk utvikling.

Må endre Afghanistan-politikk

Afghanistan er ikke lenger i en overgangsfase – landet er i ferd med å bli varig endret. Fem år betyr at nær en hel generasjon barn har vokst opp under Taliban. Mange av jentene som begynte på barneskolen da Taliban tok makten, har aldri fått muligheten til å fortsette utdanningen. Mange eksperter frykter at konsekvensene vil prege Afghanistan i lang tid. 

Flyktninghjelpen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å endre på dagens politikk.

– Siden den humanitære situasjonen i Afghanistan på mange måter har forverret seg de siste årene, til tross for fredelige dager, betyr det at isolasjon og sanksjoner ikke virker. Det internasjonale samfunnet må tenke nytt om hvordan vi skal forholde oss til landet, slik at det gir positiv utvikling på kort og lang sikt, sier Caridi.

Arne Strand istemmer, og mener det internasjonale samfunnet nå står ved et veiskille.

– Vi skal ikke akseptere Talibans politikk overfor kvinner og jenter. Men hvis målet er et mer stabilt Afghanistan, må vi erkjenne at isolasjon alene ikke har fungert. Det krever dialog, økonomisk utvikling og et internasjonalt engasjement som går utover ren nødhjelp.

Også Afghanistankomiteen mener tiden er inne for å revurdere den internasjonale Afghanistan-politikken. Kjølseth mener dagens linje med fokus på humanitær nødhjelp, isolasjon og brede sanksjoner fører mange afghanere dypere inn i fattigdom, og er uten langsiktig perspektiv.

– Vi må finne en tilnærming som både er prinsipiell og pragmatisk. Vi skal ikke fire på kravene om kvinners rettigheter, men samtidig må vi støtte de delene av samfunnet som er avgjørende for befolkningens framtid.

Hun peker særlig på helse, matsikkerhet og klimatilpasning som områder der internasjonalt samarbeid kan styrke nasjonale institusjoner uten å legitimere Talibans politikk.

– Kvinner arbeider fortsatt i helsevesenet og landbruket, og det er også kvinner som rammes hardest av klimaendringer og naturkatastrofer. Derfor mener vi dette er sektorer hvor det er mulig å kombinere langsiktig utvikling med et tydelig menneskerettighetsperspektiv.

Kjølseth mener samtidig at press og sanksjoner fortsatt bør rettes mot områder der Taliban opprettholder omfattende diskriminering av kvinner og jenter.

Strand beskriver seg som en forsiktig optimist.

– Afghanistan har overlevd enorme utfordringer tidligere. Men det vil kreve vilje til endring – både fra Taliban og fra det internasjonale samfunnet, avslutter seniorforskeren.

Powered by Labrador CMS