Afghanske bistandsarbeidere tar de farligste oppdragene

- Befolkningen her har ingenting. Det er stort behov for hjelp fra internasjonale organisasjoner, men de tør ikke å komme hit, sier Ahmad Sol Islamgni.
Ahmad slår ut med armene der han står på den knusktørre parkeringsplassen. Han blir engasjert når han snakker om den enorme fattigdommen i Uruzgan i Sør-Afghanistan. Men selv om Uruzgan er en av Afghanistans fattigste provinser, tar så godt som ingen bistandsorganisasjoner sjansen på å sende internasjonalt ansatte hit.
Taliban kontrollerer store deler av Uruzgan. De advarer alle utlendinger mot å komme til provinsen og angriper ofte soldatene fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) som har hovedbase like utenfor byen Tarin Kowt sør i Uruzgan. FN omtaler store deler av provinsen som ekstremt fiendtlig.

Rekordmye opium. Ahmad arbeider i utviklingsorganisasjonen Afghan National Construction Coordination (ANCC). Da Bistandsaktuelt treffer ham, har han nettopp deltatt på et møte for lokale representanter for utviklingsorganisasjoner som skal forsøke å få bønder til å begynne å dyrke noe annet enn opium.
Det er svært tørt i Uruzgan, men innimellom ligger grønne lunger. Om våren er disse fulle av opiumsvalmuer. Afghanistan er nå ansvarlig for 93 prosent av verdens opiumsproduksjon. De to siste årene har opiumsdyrkingen vært rekordstor i Uruzgan. Selv om bøndene sitter igjen med svært lite av fortjenesten fra den lukrative narkotikahandelen, er opium allikevel det de får klart best betalt for å dyrke.
Ahmad flyttet fra Pakistan til Uruzgan to måneder før Bistandsaktuelt treffer ham. Han sier han var litt redd for å komme hit, men det har gått bedre enn han fryktet. Han utdanner lærere. Utdanning må være førsteprioritet i den lutfattige provinsen, mener Ahmad. Det anslås at 90 prosent av befolkningen i Uruzgan er analfabeter. Den afghanske hjelpearbeideren understreker at det også er et enormt behov for utviklingshjelp som kan forbedre helsevesenet og jordbruket.

Kidnappet og drept. Abdul Hai i Afghan Development Association (ADA) er også overbevist om at internasjonale bistandsarbeidere kunne ha bidratt til mye i Uruzgan med sin ekspertise. Han mener imidlertid det er for farlig for dem å komme hit.
- Hvis utenlandske bistandsarbeidere slår seg ned her, kommer de først til å få en advarsel fra Taliban om at de må forlate området. Hvis de ikke gjør dette, kommer de til å bli kidnappet og så antakelig drept, sier Hai. Sikkerhetssituasjonen gjør at internasjonale organisasjoner bare kan jobbe gjennom afghanske representanter i Uruzgan, mener Hai. ADA mottar støtte fra blant annet Kirkens Nødhjelp.
Nasarullah som også er ansatt i ADA, har jobbet i Uruzgan i 14 år. Han forteller at internasjonale bistandsarbeidere tidligere var til stede i området, men så ble de gradvis færre ettersom lokalbefolkningen ble mer fiendtlige. Taliban driver en aktiv kampanje mot utlendinger i Uruzgan. Islamistgruppen advarer folk mot å ha kontakt med ISAF, alle andre utlendinger og afghanske myndigheter. De som har problemer, får beskjed om at de skal komme til Taliban, så vil det til løse seg.
Taliban har i perioder stoppet deler av ADAs arbeid. Talibanerne er spesielt negative til prosjekter som skal styrke de lokale myndighetene. Nasarullah er selv redd for å reise rundt i provinsen, men sier han ikke har noe valg.
- Hva skulle jeg gjort uten jobb? Jeg er nødt til å jobbe for en utviklingsorganisasjon eller myndighetene for å få penger til familien, sier Nasarullah.

Burde komme. Naqibullah i Southern Afghanistan Development Association er av en annen oppfatning enn sine kollegaer i ADA. Han mener det hadde vært mulig for utenlandske bistandsarbeider å jobbe i Uruzgan.
- Jeg er skuffet over at ingen kommer og hjelper oss, sier Naqibullah som i likhet med mange afghanere bare bruker fornavnet.
Han innrømmer at det er farlig i deler av Uruzgan, spesielt i fjellene. Men han mener utlendingene kunne ha bodd trygt i Tarin Kowt og andre byer.
- Hvis de hadde hatt vakter utenfor husene, kunne de arbeidet her.
Jeg har jobbet i Uruzgan i et år og har ikke hatt noen problemer. Jeg vet ikke om de internasjonale bistandsarbeiderne ikke kommer hit fordi de er feige. Men de burde komme, for det er virkelig bruk for dem her. n

Anders Sømme Hammer> er norsk frilansjournalist bosatt i Afghanistan.

FARLIGST FOR LOKALT ANSATTE
I fjor høst omtalte Bistandsaktuelt britisk og amerikansk forskning som viser at det blir stadig farligere
å jobbe som bistandsarbeider. Fra 1985 til 1996 ble det i snitt drept 12 bistandsarbeidere årlig, mens det fra 1997 til og med 2005 ble drept 48 per år.
I fjor ble det ifølge tall fra forskningsinstitusjonen New York University's Center on International Cooperation (CIC) drept 28 hjelpearbeidere i Afghanistan alene, nesten alle var lokale medarbeidere.
I en rapport fra CIC påpekes det at det har skjedd en betydelig forflytning av risiko. Mens de internasjonalt ansatte nå følger strengere sikkerhetsregler enn tidligere, er det de lokalt ansatte som arbeider i felt volden går ut over.
I forrige nummer av Bistandsaktuelt fortalte norske bistandsarbeidere i Kabul om hvordan den forverrede sikkerhetssituasjonen fører til at de får stadig mindre bevegelsesfrihet.