Hun måtte selv flykte, nå gir hun stemme til dem som er igjen

– Hun har begynt å forberede seg mentalt på å bli giftet bort, forklarer Gaisu Yari rolig, mens hun forteller historien til en 18 år gammel jente i Afghanistan.

Vi møter den Yari på Nobels Fredssenter, der fotoutstillingen vises.

Rundt oss er veggene fylt av portretter og sitater. Historiene er hentet direkte fra hverdagen til unge jenter. Man får nesten følelsen av å være til stede sammen med dem – som om de står i rommet og ser tilbake.

Utstillingen «Lys i mørket – Kvinner i Afghanistan» varer én måned. For Yari handler det om noe langt mer varig.

– Dette er bare et lite innblikk, sier hun.

– Men det viser hvordan kvinner lever nå, og hvor mye styrke som finnes, selv når de nesten ikke får være en del av det afghanske samfunnet, legger Yari til.

Bevarer motet

– Hvordan har situasjonen for kvinner endret seg etter at Taliban tok malten i 2021?

– De siste 20 årene før Taliban igjen tok makten, hadde Afghanistan kvinner i politiske roller, i medier, i sivilsamfunn og i utdanning. Det var en tydelig fremgang. En hel generasjon vokste opp med helt andre forventninger til fremtiden, sier hun.

Men med Taliban ved makten ble alt brått endret. Handlingsrommet krympet. Jenter utestenges fra skoler og arbeidsplasser. Kvinner fjernes fra offentlige arenaer.

– Likevel mister ikke kvinnene motet. De finner måter å bevare seg selv på, selv under frykt. Det er ikke nok, men det er styrke, forklarer hun.

Kan ikke dra tilbake

For Yari er dette ikke bare statistikk. Det er personlig.

Da hun selv vokste opp i Afghanistan, ble hun forlovet som tenåring – mot sin vilje. Fremtiden hennes var i ferd med å bli bestemt av andre.

– Det var mot alt jeg ønsket for meg selv, sier hun.

Hun valgte å flykte. I dag lever hun i eksil og kan ikke reise tilbake på grunn av sitt arbeid og sin aktivisme for kvinners rettigheter.

– Når jeg snakker med disse jentene, kjenner jeg meg igjen. Jeg vet hva det vil si at noen andre planlegger livet ditt. Forskjellen er at jeg kom meg ut. Det kan ikke de, sier hun.

Yari forteller om den 18 år gamle jenta som leser psykologi i skjul. Ikke for å studere, men for å forstå seg selv.

– Hun prøver å forbedre sin mentale helse og ruste seg for det som kan komme. Hun forbereder seg på at hun kanskje blir giftet bort. Det er en bevissthet om egen situasjon, og samtidig en aksept av at valgene som berører henne, tas av andre, forklarer Gaisu Yari.

– Hun er veldig klok. Gjennom kontaktene våre har vi fått vite at hun mentalt prøver å omstille seg. Det er vondt å høre, forteller hun.

Rammer alle

Om den unge kvinnen nå er gift, vet de ikke. Kommunikasjonen går via kontakter på bakken i Afghanistan. Internett kan bli stengt, og meldinger kan være risikable.

– Vi må hele tiden ta hensyn til sikkerheten deres. Noen ganger mister vi kontakten på grunn av dårlige telefonlinjer, legger hun til.

– Er det forskjeller i levekår og frihet mellom kvinner som er del av Taliban-miljøet og andre kvinner i Afghanistan – eller rammer undertrykkelsen alle?

– Restriksjonene rammer alle kvinner. Men mange har ulik bevissthet. Store deler av kvinnene er analfabeter og har begrenset tilgang til informasjon, sier Yari.

 Hun fortsetter:– Hvis du ikke vet hvilke rettigheter du har, vet du heller ikke hva som tas fra deg. Og da vet du ikke alltid hvordan eller hvor du skal protestere. Kvinner som lever tett på regimet, tør heller ikke stille spørsmål. Frykten er reell. De vet ikke alltid hvor de skal si imot, eller hvordan, forklarer hun.

Små rom av frihet

– Hva skjer når kvinner blir stengt ute fra skoler, arbeidsplasser og offentlige rom? 

–  De forsvinner ikke, men de finner andre måter å være en del av samfunnet på, selv om det ofte er bak lukkede dører, forteller Yari.

Hun forteller om jenter som danser i hemmelighet med gardinene trukket for, skriver tekster de aldri kan publisere, leser bøker i skjul, selger hjemmelaget syltetøy eller starter små initiativer hjemmefra for å bidra økonomisk.

– De bygger små rom av frihet i det private. De gjør veldig mye bak kulissene, sier hun.

– Men er det nok?

– Det er ikke nok i et rettighetsperspektiv. De skal jo ikke måtte leve slik. Men det er en måte å bevare seg selv på. Å ikke la systemet definere hele identiteten deres, forklarer hun.

Teknologi og bevissthet

Yari forklarer at selv med sensur og risiko har flere kvinner fått tilgang til informasjon, blant annet via mobiltelefoner.  De ser hvordan kvinner lever andre steder. De lærer om rettigheter. De diskuterer. Den bevisstheten er større enn før, takket være utviklingen av teknologien og tilgang til internett.

– Betyr det at faren er mindre?

– Nei. Det er risikabelt. De kan bli overvåket, familier kan bli straffet. Men kunnskap gir en annen type styrke, legger hun til.

Da Gaisu Yari selv vokste opp, var ikke kunnskap like tilgjengelig, og tilgangen til internett var begrenset. Hun visste derimot at noe føltes urettferdig, men kunne ikke helt sette ord på det.

I dag er flere unge kvinner mer bevisste og vet tydelig at mye handler om makt, rettigheter, struktur og mentalitet. Denne kunnskapen gir dem en indre motstandskraft, forklarer 38-åringen.

Yari peker på at kampen også handler om mer enn kun Taliban-regimet.

– Vi har egentlig aldri hatt en solid grunnmur som støtter oss som kvinner. Du kan bytte sted, men du endrer ikke alltid verdier og tankesett.

Også unge afghanske kvinner som bor utenfor Afghanistan kan bli utsatt for kontroll og konservative holdninger.

– Kampen er ikke bare politisk, men sosial og kulturell også.

Et rom for tillit

Yaris egen historie skaper tillit. Jentene vet at hun forstår.

– De åpner seg fordi jeg har levd det selv.

Men det er et sårbart arbeid. Kontaktlinjene er skjøre. Risikoen er reell. Hun kan ikke reise tilbake.

Likevel fortsetter hun. I rommet på Nobels Fredssenter henger historiene på veggene. I Afghanistan leves de fortsatt – i usikkerhet, i frykt, men også med mot.

Jenta som leser psykologi, vet at fremtiden hennes kan bli bestemt av andre.

Yari vet hva det betyr. Forskjellen er at hun fikk en vei ut. Nå bruker hun den til å bidra til at de som fortsatt er igjen i Afghanistan, blir hørt.