Epstein har gitt bistandskritikere vind i seilene, men er kutt løsningen?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Gunvor Knag Fylkesnes Gunvor Knag Fylkesnes

Direktør for politikk og kommunikasjon i Redd Barna

I Norge har oppmerksomheten særlig dreid seg om forbindelsene mellom Jeffrey Epstein, Terje Rød-Larsen og tankesmien International Peace Institute (IPI), som tidligere har mottatt rundt 130 millioner kroner i støtte fra UD.

Dette brukes nå som argument for å så tvil om hele den norske bistandsinnsatsen.

Det er en feilslutning. At det oppstår alvorlige feil og svikt i enkeltsaker, betyr ikke at hele samfunnsfunksjoner skal bygges ned.

Løsningen er ikke å svekke bistanden, men å tydeliggjøre dens formål.

Fra fattigdom til rettigheter 

Fattigdomsreduksjon har tradisjonelt vært et viktig og samlende prinsipp for norsk bistand. Men i en verden preget av krig, autoritære tilbakeslag og systematiske brudd på grunnleggende rettigheter, er det ikke lenger tilstrekkelig å kun måle bistandens suksess ut fra økonomiske indikatorer.

Fattigdom og rettighetsbrudd henger tett sammen. Men i dag er det systematiske krenkelser av grunnleggende rettigheter som driver de mest alvorlige krisene.

Når rettsstater bryter sammen, når sivile angripes og når barn mister tilgang til skole og beskyttelse, forsterkes både fattigdom og konflikt.

Derfor må bistanden styres av hvor rettighetsbruddene er mest alvorlige, ikke bare av inntektsnivå.

Global dreining mot egeninteresse

Samtidig ser vi en tydelig global dreining i hvordan bistand begrunnes. 

Bistand knyttes tettere til sikkerhetspolitikk, migrasjonskontroll og tilgang til råvarer, eller generelt til egeninteresser. Et eksempel er Trump-administrasjonens beslutning om at til og med bistandsmidler til andre land skal ha som formål å gjøre USA «tryggere, sterkere og mer velstående».

Også i Norge ser vi bevegelse: Andelen bistand som går til de fattigste landene har falt betydelig de siste årene. Samtidig løftes egeninteresse og sikkerhetspolitiske hensyn tydeligere frem i retorikken rundt utviklingspolitikken.

Det kan være sant at bistand bidrar til stabilitet som også gagner oss. Men egeninteresse kan være en effekt av bistand uten at den må bli selve formålet.

I det øyeblikket nasjonal gevinst blir hovedbegrunnelsen for bistand, endres også prioriteringene. Når kompasset stilles inn etter norske egeninteresser, blir vi også mer avhengige av personlige nettverk for å navigere.

Et kompass forankret i rettigheter gir derimot en fast kurs med etterprøvbare prioriteringer som står seg uavhengig av hvem som sitter ved roret.

Normer, ikke nettverk

Det betyr ikke at bistand skal være teknisk og avpolitiserende. Å bruke midler på å styrke internasjonale rettighetsnormer og forsvare humanitærretten i FN i New York og Genève, eller i regionale organer som Den afrikanske union, er en del av kjernen i en rettighetsbasert utviklingspolitikk.

Når barns rettigheter, beskyttelse av sivile eller ansvarliggjøring for krigsforbrytelser står på spill, er det avgjørende at faste verdier og prinsipper ligger til grunn for våre holdninger og handlinger. Å forme globale og regionale spilleregler er en investering i rettigheter for alle, ikke egeninteresse.

Bistand vil alltid gi landet som gir en form for innflytelse. Spørsmålet er hva som skal være styrende. Når kompasset baserer seg på rettigheter, følger troverdighet og innflytelse naturlig. Når posisjonering blir målet, svekkes begge deler.

Et veivalg for norsk utviklingspolitikk 

I arbeidet med den kommende stortingsmeldingen om utviklingspolitikken står vi derfor overfor et grunnleggende valg: Skal bistand primært styres av hva som først og fremst gagner Norge? Eller etter hvor rettighetsbruddene er størst?

Vi kan nemlig ikke ha to hovedformål samtidig.

En rettighetsbasert utviklingspolitikk er ikke naiv, den er realistisk. Denne politikken erkjenner at verden preges av makt og konflikt, og at beskyttelse mot overgrep er en forutsetning for varig stabilitet.