Hvem snakker for mottakerlandene?

Erik A. Øyen

Advokat og honorær konsul for Madagaskar

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Fra tid til annen blusser «bistandsdebatten» opp. Den kan være i form av leserinnlegg som fører til svar og kommentarer, den kan ta utgangspunkt i stortingsmeldinger eller skifte av statsråd med dertil egne, nye programerklæringer, eller nyheter som den brå nedleggelsen av USAID.

Deltakerne er the usual suspects; enkelte politikere, folk fra akademia og tankesmiene samt representanter fra organisasjonene. Disse snakker med stor autoritet om hva som skjer, har skjedd og bør skje med bistanden.

De ovennevnte har etter hvert monopolisert debatten. Felles for dem er at de alle er aktører i bistandsbransjen. De har altså egeninteresser å hegne om.

Verre er det at for folk flest, så fremstår de som nøytrale meningsbærere. Faktum er at disse aktørene har begrensede kunnskaper og legitimitet.

Debatten foregår over hodene på mottakerne

Det er påfallende hvor fraværende mottakerlandene er i debatten – selv om det faktisk er dem det dreier seg om.

I pressen ser man sjelden eller aldri noe forsøk på å innhente kommentarer fra myndighetene i mottakerlandene.

Heller ingen av de øvrige deltakerne i debatten viser til hva disse myndighetene måtte mene. Dette selv om det ikke er spesielt vanskelig å ringe den kenyanske ambassaden i Stockholm, den senegalesiske ambassaden i København, eller for den saks skyld det etiopiske utenriksdepartementet i Addis Abeba.

Av en eller annen grunn skjer det ikke. I stedet blir det i stor grad folk fra organisasjonene og andre som uttaler seg «på vegne» av mottakerlandene.

Faktum er at bistandsdebatten finner sted over hodene på mottakerlandene. Dette er først og fremst medienes og de enkelte journalisters ansvar.

I tråd med grunnleggende journalistiske normer må det forventes at mediene innhenter kommentarer fra mottakerlandenes myndigheter. Dette kan fremstå som vanskelig, hvem ringer man for eksempel i det etiopiske utenriksdepartementet, men de må i det minste prøve.

Uverdig og ufullstendig debatt

Debatten blir ikke bare ufullstendig, men også uverdig når den foregår over hodet på mottakerlandene.

I tillegg er det «bistandsaktørene» sitt ansvar å uttale seg med et minimum av forbehold.

Fraværet av kommentarer fra mottakerlandenes myndigheter gjør at vi etter hvert er blitt vant til å forholde oss til nevnte «bistandsaktører» som mottakerlandenes talerør, hvilket de ikke på noen måte er.

Fraværet av en reell dialog i mediene med mottakerlandenes myndigheter er også et tegn på at vi tenker overfladisk og lettvint om bistanden.

Vi snakker om bistanden helt generelt uavhengig av land og type bistand, som om de samme betraktninger om bistanden er relevante for alle mottakerlandene, og som om alle mottakerlandene har behov for og etterspør akkurat den samme type bistand.

Det er ikke gitt at Etiopia, Malawi, Tanzania og andre land har de samme behovene – snarere tvert imot.

Med dette bakteppet blir hjertesakene fra de stadig nye bistandsministrene mer problematiske idet de gir uttrykk for de enkelte ministrenes hjertesaker.

Dette må Norge ta inn over seg

I denne stortingsperioden var fanesaken først matsikkerhet, senere avløst av kvinner og minoriteter.

Man glemmer fort at mottakerlandene ikke nødvendigvis etterspør eller har de samme prioriteringer som den norske utviklingsministeren.

Videre at mottakerlandene kan ha vidt forskjellige prioriteringer idet de er selvstendige land med sine særegne økonomiske, geografiske og sosiale forhold; Kenya, Malawi, Sudan og Madagaskar er simpelthen ikke ett og samme land.

Det er altså ikke bare bistandsdebatten, men også bistandspolitikken som foregår over hodene på mottakerlandene.

Det er to ting som vi i Norge må ta inn over oss: Mottakerlandenes myndigheter må komme til orde i debatten, eller de må inviteres til debatten på en skikkelig og troverdig måte, og vi må forholde oss til hvert enkelt mottakerland individuelt.