Et vendepunkt eller en gjentakelse?

Daha Gobdoon Daha Gobdoon Daha Gobdoon Operasjonsleder og forfatter av From Idea to Impact, som handler om prosjektledelse i humanitært arbeid.

Operasjonsleder og forfatter av From Idea to Impact om prosjektledelse i humanitært arbeid

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Debatten om norsk bistand har blitt skarpere den siste tiden. Spørsmål om effektivitet, kontroll og tillit har fått økt oppmerksomhet, både i offentligheten og blant beslutningstakere.

Det er fordelaktig å evaluere, justere, stille kritiske spørsmål og ønske en bærekraftig progresjon. Men når ny politikk formes, må vi også ta med oss erfaringene fra det som allerede er prøvd.

Ambisjonen om å flytte makt og finansiering nærmere lokale aktører framstilles som et nødvendig skifte. Det er riktig retning. Men dersom ansvar overføres raskere enn kunnskap og kapasitet bygges, risikerer man å gjenta gamle feil.

Dette er heller ikke første gang bistandssektoren forsøker å overføre mer ansvar til lokale aktører. 

Under World Humanitarian Summit i Istanbul i 2016 signerte Norge sammen med en rekke giverland, FN-organisasjoner og internasjonale organisasjoner Grand Bargain-avtalen. Målet var at 25 prosent av humanitær finansiering skulle øremerkes lokale organisasjoner, og at dette skulle skje innen 2020. 

Målet ble aldri nådd.

En viktig årsak var at ansvar og forventninger ble overført raskere enn kunnskap, systemer og kapasitet ble bygget.

Erfaringer fra felt

Mange av problemene som diskuteres i dag, har lenge vært synlige for dem som arbeider tett på gjennomføringen av bistandsprosjekter.

I felt arbeider man nedenfra og opp, der behovene blir synlige på en annen måte. Da blir politiske prioriteringer og omfordelinger vanskeligere å forklare for dem som står midt i situasjonen.

For mye av den norske bistandsdebatten handler fortsatt om norske aktører og norske systemer. For lite oppmerksomhet gis til hvordan bistanden faktisk fungerer der programmene gjennomføres.

Det er i dette landskapet «Vendepunkt» nå formes.

Mange lokale organisasjoner står allerede nærmest behovene. Det gjør også at forventningene til dem øker når mer ansvar skal flyttes lokalt. Nettopp derfor blir spørsmålet om kunnskapsoverføring avgjørende.

Manglende kunnskap

Erfaringene fra tidligere lokaliseringsforsøk viser at ansvar ofte er blitt overført raskere enn kunnskap.

Lokale organisasjoner har fått kontrakter, krav og rapporteringsmaler, uten tilstrekkelig opplæring i hvordan kravene faktisk skal møtes. Når resultatene uteblir, omtales det gjerne som manglende kapasitet.

I praksis handler det ofte om manglende kunnskapsoverføring.

Et konkret eksempel er når en lokal organisasjon får ansvar for et prosjekt finansiert av en internasjonal giver. Organisasjonen mottar omfattende krav til rapportering, risikostyring og økonomisk kontroll, men lite systematisk opplæring i hvordan kravene skal oppfylles i praksis. Når rapporteringen ikke holder mål, blir konklusjonen ofte at kapasiteten er svak.

Problemet ligger like ofte i systemet rundt organisasjonen.

Finansiering er ikke kapasitet

Å flytte penger er enkelt. Å bygge evnen til å forvalte dem er noe helt annet.

Kapasitet bygges ikke gjennom korte kurs. Den etableres gjennom strukturert kunnskapsoverføring, tett faglig oppfølging og tid. Erfaring må deles, og ansvar må overføres gradvis.

Jeg startet selv som tospråklig lærer med erfaring fra klasseromsledelse, men uten kunnskap om prosjektledelse, giverkrav eller humanitære operasjoner. Gjennom opplæring, mentorskap og ansvar underveis fikk jeg bygge kompetanse over tid. Den investeringen gjorde at jeg senere kunne arbeide med komplekse humanitære operasjoner og ble sendt til krevende kontekster.

Det viser hva som er mulig når kunnskap faktisk overføres.

Norske organisasjoner har over tid bygget sterke systemer for opplæring, faglig oppfølging og gradvis ansvarsoverføring. Det er en viktig grunn til at norske fagmiljøer ofte har høy tillit internasjonalt. 

Dersom den samme investeringen gjøres i lokale organisasjoner, handler det ikke bare om å flytte finansiering. Da handler det om å bygge varig kapasitet.

Organisasjonsutvikling må også være en del av denne investeringen. I mange lokale organisasjoner er ansvar, beslutninger og kunnskap samlet hos svært få personer. Når erfaring og systemer ikke deles bredt i organisasjonen, blir også organisasjonen sårbar.

Mange som har arbeidet tett med lokale organisasjoner kjenner igjen disse utfordringene, selv om de ikke alltid diskuteres åpent i bistandsdebatten. Nettopp derfor er det viktig at disse utfordringene også tas med i vurderingene når «Vendepunkt» nå formes.

Rekkefølgen betyr noe

Mange lokaliseringsforsøk har stoppet opp fordi man hopper til slutten av prosessen.

Rekkefølgen er egentlig ganske enkel: kunnskapsoverføring, kapasitetsbygging, dokumentert leveranse og deretter tillit.

I praksis forsøker man ofte å starte på punkt tre.

Tillit bygges over tid, gjennom erfaring og resultater. Uten investering i de første stegene vil også «Vendepunkt» stå på svakt grunnlag.

Politisk press mot lokale organisasjoner

Spørsmålet handler heller ikke bare om kapasitet.

Jo sterkere og mer uavhengige lokale organisasjoner blir, desto mer synlige blir de også politisk.

I noen land er myndighetene en viktig partner. I andre kan de være den største begrensningen for uavhengige organisasjoner. Økt synlighet og finansiering kan føre til politisk press, regulatoriske hindringer eller direkte innblanding.

Dette er en realitet mange lokale organisasjoner allerede lever med. Den forsvinner ikke fordi man velger å snakke mindre om den.

En strategi som ikke tar høyde for dette, risikerer å svekke nettopp de organisasjonene den ønsker å styrke.

Mer enn bistand

Spørsmålet handler heller ikke bare om bistandssystemet alene.

Hvordan skal land bli mindre avhengige av bistand dersom de aldri får reelle muligheter til å bygge egne økonomier, industri og markeder?

Når vi diskuterer manglende resultater etter mange tiår med bistand, må vi også diskutere hvilke strukturer som fortsatt hindrer utvikling. Utvikling handler ikke bare om støtte. Det handler også om muligheten til å produsere, handle og bygge bærekraftige økonomier over tid.

Noe av det jeg verdsetter med norsk bistandstradisjon er viljen til å ha åpne debatter. Nettopp derfor må vi også våge å være ærlige, både med oss selv, med menneskene bistanden skal støtte og med dem som finansierer den.

Dette må til

Dersom «Vendepunkt» skal bli mer enn et nytt løfte, må det stilles tydelige krav.

Kunnskap må overføres før ansvar. Ansvar må overføres gradvis. De som skal gjennomføre, må være med å utforme løsningene, slik at de får eierskap til prosessen. Organisasjoner må også beskyttes der konteksten krever det.

En del av finansieringen bør øremerkes kunnskapsoverføring og organisasjonsutvikling. Lokale organisasjoner som gjennomfører opplæring, bygger interne systemer og dokumenterer leveranse over tid, bør også kunne få en form for anerkjennelse eller sertifisering. Ikke som et byråkratisk stempel, men som en måte å synliggjøre at kapasitet faktisk er bygget.

Suksess kan ikke bare måles i hvor mye finansiering som flyttes. Den må også måles i om lokale aktører faktisk kan lede, levere og stå til ansvar over tid.

Et reelt vendepunkt skjer ikke når penger flyttes. Det skjer når ansvar faktisk kan bæres. 

Først når lokale organisasjoner har kunnskapen til å lede, kapasiteten til å levere og handlingsrommet til å gjøre det uten press, snakker vi om et reelt skifte.

Alt annet risikerer å bli enda et løfte vi har hørt før.