Marys siste dag i slummen

Økende befolkningspress og små muligheter til jobb og utdanning driver folk til storbyene. Stadig flere bor i kummerlige skur, uten tilgang til gode sanitær­forhold og sikre leieforhold. Ofte er det problemer med rusmisbruk, vold og kriminalitet.

I dag bor det nesten en milliard mennesker i verden i slum, hvorav over 200 millioner i Afrika. Jeg har møtt med en av dem som har tatt steget ut, etter flere tiår i slummens utrygghet: Den kenyanske kvinnen Mary Momby.

Utenfor Nairobi

Marys drøm om et bedre liv ligger drøyt fem mil utenfor Nairobi. Her begynner noe å ta form. Tidligere slumbeboere har startet et nytt liv i regntette hus bygget av murstein. I trygg avstand fra voldelige gjenger som har herjet Mathare og andre slumstrøk i Kenya. Små forretninger er etablert. Gatelys tennes nå der folk tidligere fryktet for å bevege seg ut i mørke og utrygge bakgater.

Det som startet som en idé og ble innledet med innkjøp av et stort landområde, vil romme en by av tidligere slumbeboere når den er ferdig. «Fattigmannsbyen Kaputiei», som den kalles på folkemunne, bygges helt fra grunnen av. Målet er å gi 10 000 mennesker muligheten til anstendige boforhold.

Svensk arkitekt

Gigantprosjektet var ideen til den svenske arkitekten Ingrid Munro, Kenya-kjenner og grunnlegger av organisasjonen Jamii Bora. Ifølge Munro handler om å gjøre en vanlig bostandard tilgjengelig også for de fattige.

Innkjøp av rimelige materi­aler, kostnader fordelt på mange bolig­kjøpere og en finansieringsmodell basert på en kombinasjon av bolig­kjøpernes sparing i låne­grupper og lån fra mikrokreditt­institusjonen ­Jamii Bora har muliggjort 2000-boligers­prosjektet.

Et bidrag til løsning?

Kanskje kan dette være en del av en løsning på urbaniseringens boligproblemer? Den svenske ildsjelen og Kenya-kjenneren stiller spørsmålet, men gir ingen klare svar. Men en ting er hun klar på: Først skal Kaputiei bygges ferdig. Så starter Jamii Bora på en by til og deretter enda en by.

Det banebrytende prosjektet har støtt på mange problemer, alt fra opprør i Kenya til nabofolket på Kaputiei-sletten som ikke ville ha folk fra slummen som nærmeste naboer. Men arkitektene bak ideen – med ­Ingrid Munro i front, har nektet å gi seg.

Det er Mary glad for. Nå kan hun endelig pakke seg ut av utrygge Mathare og begynne et nytt kapittel – i Afrikas nyeste by.

Gjensyn med Mathare

Sammen med Mary står jeg oppe på en høyde og skuer utover Matharedalen, Kenyas mest tettbefolkede område. Tilsammen 180 000 mennesker bor det her, i denne slumbydelen. I hele Mathare bor det en halv million.

Det er ti år siden sist jeg var i Mathare, men synet som møter meg er det samme. Selv oppsamlingshaugene for søppel ligger på samme sted. Den gamle utslitte mannen som pleide å ta formiddagshvilen på toppen av haugen, er bare byttet ut med en annen som også har gitt opp livet. Luktene er mer påtrengende enn jeg husker; søppel, avføring, råttent vann og frityrstekt mat.

– Jeg gleder meg så til å puste i frisk luft, sier Mary.

Fant barnebarnet

Vi møttes første gang på begynnelsen av 2000-tallet. Da var hun så vidt startet som kunde i mikrofinansbanken Jamii Bora. Kvinnen, som har passert 60 år, har vært «gatemor» og grått sine bitre tårer, av årsaker hun ikke lenger vil snakke om.

Hun har bodd i den beryktede slummen i utkanten av Nairobi i flere tiår. På sine gamle dager ble hun bestemor. Lille Catherine, som i dag er blitt to år, ble funnet livløs nede ved elveleiet i Mathare-dalen. Svigerdatteren hadde forlatt den lille og Mary endte opp med å ta ansvaret for henne og storesøster som også heter Mary.

– Jeg er veldig glad for at jeg som er så gammel, fremdeles har krefter til å ta vare på dem, smiler Mary.

Endelig

Da Mary begynte å spare, var det bare noen shillling nå og da, men de gjorde at hun forsiktig kunne utvide forretningene.

Da planene om å bygge Kaputiei ble kjent, bestemte hun seg.

– Sammen med barna ville jeg flytte fra Mathare. Jeg drømmer om et mursteinshus som beskytter mot tyver og kraftig regn, som er lettere å holde rent – og som er stort nok til at jeg får mitt eget soverom, sier hun.

Bygger i høyden

De trange smugene. Det skitne vannet som snirkler seg nedover til elven som deler dalen i to. Slummen har vokst. Noen steder er det så trangt at det knapt er mulig å smyge en kropp gjennom. Veien som leder til stedet som huser over en million mennesker er like forsøplet som for ti år siden.

Da det ikke var plass til flere skur, startet spekulanter og bolighaier å bygge i høyden. Det samme skjer i flere afrikanske storbyer. Vertikalisering av slummen kalles det på fagspråket. Menneskene stues sammen i høybygg, uten tilfredsstillende brannsikring, tilgang til vann eller toaletter. Spekulantene får holde på ettersom det er et desperat behov for boliger til de som kommer fra landsbygda for å søke jobb.

Spart penger

Folk styrer med sitt. Det er strevsomt å være fattig og det kreves innsats for å klare å være en del av den skjulte økonomien som driver livet i dalen videre. Søppelstanken blir mer og mer påtrengende jo dypere ned i dalen vi kommer. Elven er omtrent på sitt laveste.

«Den fryktede elven», sier slumfolket.

Når den bruser som verst forsvinner både mennesker, hunder og geiter i dragsuget. Det var ved bredden av denne elven barnebarnet til Mary ble funnet.

Mary geleider oss som bare en med ekte kjennskap til kloakkens dans gjennom de trange smugene. Det er som å bevege seg i en labyrint å finne fram til huset hennes. Størrelsen vil ikke imponere noen: Drøyt 15 kvadratmeter.

– Jeg har bodd her i 23 år. Nå bor vi seks mennesker her, sier hun.

Brannfare

Denne dagen, hvor vi sammen står og skuer utover Mathare, skal det endelig skje. Hun skal flytte inn i sitt eget hjem, et lite hus hun selv har vært med å finansiere – og hun får papirer på at det er hun som er eier. Tida da hun var prisgitt utleiere er over.

Jeg er der på flyttedagen, sammen med henne. Hun er tydelig stresset. Det er nå det historiske vendepunktet i livet hennes skal komme. Med myndig mine dirigerer hun mannfolka som skal hjelpe henne. Barnebarna, Mary junior (12) og Catherine (2), følger ivrig med på det som skjer.

Frisk luft

Det er vinter nå, likevel merker jeg at den fuktige heten gjør meg svett. Det er både varmt og ukomfortabelt inne i skuret.

– Frisk luft, så deilig det skal bli, gjentar Mary og tørker svetten av pannen.

Lastebilen er klar. Mannfolka drar slitne sofaer, skap og en seng opp den samme ruten vi snirklet oss nedover. Noen termitter blir med på reisen. Det samme gjør en mengde spindelvev og et par edderkopper. Hvordan mennene klarer å bære eiendelene fram til bilen uten at de ender i kloakken er for ren kunst å regne.

En drøy time tar det å pakke ned livet til 64-åringen. Vi har en liten pause, før hun vil skifte til finkjolen. Det skal markeres at målet om å forlate slummen endelig er nådd.

– Alltid har jeg vært mest redd for branner. Det skal bli godt å slippe å bekymre seg for det, forteller Mary.

Hun forteller levende om brannen som for noen år siden gjorde flere hundre mennesker hjemløse. Flammene fløy med vinden, hjem og eiendeler ble utslettet.

En siste bønn

Den ferske eieren av murhuset i Kaputiei tar et siste overblikk over det som har vært hjemmet hennes.

– Er du trist?

– Nei, jeg er bare glad.

Med bestemte skritt går hun til døren, setter hengelåsen på for siste gang. Den gamle kvinnen folder hendene. Ser noen øyeblikk mot himmelen. Hun lukker øynene og leppene beveger seg i stille bønn.

– Jeg måtte snakke med Gud en siste gang foran dette huset. Han har tatt vare på meg alle disse årene, forklarer hun.

Velkomstkomité

På vei til Kaputiei ser jeg de to barnebarna sitte som tente lys. Lille Catherine sovner etter en stund, trygt i bestemors armer.

– Jeg bodde på gaten med alle de åtte barna mine, sier Mary plutselig.

– Hvor lenge?

– Nei, det vet jeg ikke. Lenge.

Det blir stille i bilen, mens vi humper avgårde til Afrikas nyeste by.

– Se barn, der borte er vårt nye hjem, sier hun etter en lang, men minnerik kjøretur.

Møtt med dans

Når vi omsider svinger inn ved det første byggefeltet kommer et tjuetalls gamle kjenninger løpende, de synger, de danser.

– Karibu! Velkommen, synger de og strekker armene inn det åpne bilvinduet for å ta Mary i hånden.

Det gamle ansiktet eksploderer i et lykkelig smil.

– Dette blir fint, se himmelen, sier Mary.

Så får jeg oppleve at hun tar de første prøvende skrittene inn i det som er hennes nye hjem. En tidligere gatemor, slumbeboer – nå en pionér i Afrikas nyeste by.

Kenyas nye by

Byen ble etablert etter at mikro-finansorganisasjonen Jamii Bora i 2007 vant en rettssak om retten til området. Målgruppen er mikrofinanskunder som sparer opp et minstebeløp før de får kjøpe et hus.

Til sammen 2000 små hus på 50 kvadratmeter skal bygges. Per i dag er drøyt halvparten ferdig bygget.

Husene i Kaputiei har toalett og vil få rennende vann.

Infrastrukturen i byen etableres blant annet gjennom samarbeid med ulike organisasjoner i Sverige og Norge.

Den norske organisasjonen Strømmestiftelsen har støttet prosjektet siden starten, og har fått med seg blant annet Agder Energi som nylig installerte gatelys i byen.

Kilder: Regjeringen.no, Norske Boligbyggelag, FN, alertnet.org

Urbanisering

• I 1950 bodde en tredjedel av verdens befolkning i byer. I dag bor over halvparten av verdens befolkning bor i byer.
• 94 prosent av slumfolket bor i utviklingsland.
• Urbaniseringen I Afrika sør for Sahara skjer raskere enn det som har vært tilfelle på noe kontinent tidligere.
•  I land som Burundi og Malawi er befolkningsveksten på over 5 prosent per år. Det tilsier en dobling av befolkningen på 15 år.

Kilder: Regjeringen.no, FN, alertnet.org