Maskingevær ild vil ikke overdøve internasjonal taushet

 Bussen med Togos fotballaget ble beskutt av opprørere med maskingeværer i det de kjørte inn i enklaven fra Kongo. Minst tre personer ble drept. Formålet med angrepet var trolig for å sette fokus på Luanda-regimets terror som ligger bak den ulmende misnøyen i Cabinda.

Cabinda, der en av fire flotte nye fotballarenaer er bygget i anledning mesterskapet, er en liten enklave som ligger adskilt fra resten av Angola, på den andre siden av Kongoelven og en liten tarm av DR Kongo, nord for landet. Under frigjøringskampen mot Portugal var opprørsbevegelsen Fronten for frigjøringen av Cabinda-enklaven (FLEC) den som ledet an i kampen mot kolonimakten i dette området. I områdene rundt hovedstaden Luanda var det MPLA-bevegelsen som stod sterkest. De erobret til slutt makten ta portugiserne trakk seg ut av Angola i 1975.

Betalte krigen

Forut for uavhengigheten hadde MPLA lovet at Cabinda skulle få sin uavhengighet, etter som det hadde et annet status enn resten av Angola. De brøt dette løftet fordi det viste seg at Cabinda hadde store oljeressurser.

MPLA satte inn sine styrker mot FLEC-opprørerne. Chevron og USA støttet opp om denne linjen, selv om regimet i Luanda på det tidspunktet var en nær alliert av Sovjetunionen og Kuba. Men olje var det amerikanerne som pumpet opp og kjøpte. Oljen betalte MPLAs krig mot de andre opprørsgrupper Unita, sør i landet.

Da jeg besøkte Cabinda for fem år siden var det er tydelig okkupert land. På flyplassen landet store lastefly med artilleri og ferske tropper. Det var ikke mye igjen av FLEC-geriljaen. Deres angrep var sporadiske og mer propaganda-pregede enn truende. Flere av deres tidligere ledere bodde på hotell i Cabinda by og kjørte rundt i flotte biler. Angivelig var fredsforhandlinger nesten fullført, og disse mennene hadde latt seg kjøpe eller innsett at det var fånyttes å kjempe mot den angolanske overmakten.

Farlig kritikk

Menneskerettighetsaktivister kunne fortelle om tortur og drap. Flere av dem jeg traff den gang er senere blitt drept eller arrestert. Prester i den katolske kirken er blant de få som fortsatt kan tale om menneskerettigheter, og fremme kravet om at kabindere måtte få nyte godt av naturressursene fra eget land.

Folk fra Cabinda vet at det er farlig å si for mye. Da jeg var i Luanda nylig snakket jeg med en kirkeleder fra området. Han sa at det var greit for ham å snakke om angolanere som var blitt utvist i tusentall fra Kongo, men han fikk ikke uttale seg om de mange kabindere som var blitt drevet på flukt eller drept av angolanske soldater.

– Så lenge Cabinda ikke får status en spesiell status i Angolas nye grunnlov, vil krigen nok fortsette, sier han.

Ikke-tema

Cabinda er et ikke-tema for de mange oljeselskapene som gjerne vil ha del i Angolas oljerikdom. Norge og andre land tar ikke opp Cabinda-spørsmålet. De gjemmer seg bak det faktum at FN og Den afrikanske unionen (AU) har erkjent at Cabinda er en del av Angola. Dos Santos-regimet har befalt og de oljesugne nikker samtykkende.

I 2006 ble det angivelig inngått en våpenhvile. Men FLEC er splittet i flere grupper. Tidligere Flec-leder Bento Membe sitter nå i regjeringen. For noen uker siden sa han at ”Cabinda er trygt og sikkerheten er garantert.” Han mente at fotballturneringen ville føre til nye investeringer i områder som ikke har sett mye utvikling etter mange år med oljeutvinning.

Separatistenes angrep mot fotballmesterskapet er en desperat handling. Det viser likevel at Luanda-regimet har ikke den totale kontrollen de selv hevder. Kanskje det vil føre til at menneskerettighetsbrudd i Cabinda vil få noen sekunders oppmerksomhet. Det blir ikke mye. Det er et lite område. En ikke-sak internasjonalt. Og alle – USA, Norge, Kina og Russland – vil heller smiske med Luanda enn å stille de ubehagelige spørsmålene.

Når finalen i Afrika-mesterskapet er ferdigspill i Luanda om en måned vil folk på landsbygda og ved Majombeskogen i Cabinda leve i frykt. Soldatene fra Angola vil fare enda hardere fram for å finne de siste tilhengerne av opprørerne.