Plastens fremtid avgjøres nå – Norge må velge rett side i Genève

Teshome Hunduma Mulesa Teshome Hunduma Mulesa

Seniorrådgiver for natur og bærekraftige matsystemer i Forum for utvikling og miljø (ForUM)

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

5. august åpnet FNs mellomstatlige forhandlingskomité (INC-5.2) sitt møte i Genève, som varer til 14. august. Over 3 700 deltakere fra 184 land og 600 observatørorganisasjoner er registrert. 

Dette er siste forhandlingsrunde før en juridisk bindende plastavtale ferdigstilles og et avgjørende tidspunkt for å sikre at land faktisk forplikter seg til betydelige kutt i plastforurensningen.

Norge har en særstilling, med teknologisk kompetanse, internasjonal tillit og en stemme som blir hørt. Samtidig har landet store investeringer i plast og fossil energi, og eksporterer både plastprodukter og olje og gass. 

Spørsmålet er om Norge vil stå på sidelinjen mens plastindustrien former avtalen etter egne interesser, eller ta ansvar for naturen, matsikkerhet, folkehelsa og framtidige generasjoner.

En effektiv plastavtale må sikre reduksjon i plastproduksjonen, forby de skadelige tilsetningsstoffene og gi støtte til lavinntektsland gjennom teknologioverføring og finansiering. Resirkulering alene er utilstrekkelig. Bare ni prosent av all plast produsert siden 1950 er resirkulert. Resten er enten brent, dumpet, eller endt opp i naturen og i kroppen vår.

Norden har vist at det finnes et alternativ: En internasjonal modell med felles mål om å redusere plast laget av jomfruelige råvarer med 30 prosent og øke gjenvinningen syv ganger innen 2040. Det krever politisk vilje. Norden har også vært en pådriver for 15 globale tiltak rettet mot produksjonsreduksjoner, forbud mot engangsplast og streng kjemikalieregulering, alle målrettet for å stanse plastforurensningen innen 2040.

Plastens langsomme angrep

Plast er overalt, i havet, maten, drikkevannet vårt og blodet vårt.

Det som en gang ble feiret som et mirakelmateriale, har blitt en alvorlig trussel mot natur, klima og helse.

En aktuell fagbok som ble publisert nå i august, løfter frem en sannhet mange kanskje aner, men få virkelig forstår: Plastens skadevirkninger er dyptgripende, globale og systemiske.

Produksjonen av ny plast kan øke med 66 prosent innen 2040 uten nye tiltak, ifølge Nordisk ministerråd. Uten reguleringer, kan utslipp til naturen nesten dobles. Plast er ikke lenger bare forsøpling, det er en systemsvikt som krever systemendring.

Mikroplast og nanoplast har allerede infiltrert alle økosystemer og matkjeder, og forskning viser at de påvirker alt fra cellefunksjon og immunforsvar til fiskebestander og folkehelsen.

Plastens usynlige reise fra fisk til foster

En fisk svømmer i mikroplast og spiser både plankton og plast. Den svekkes: organer betennes, vekst stopper, evnen til å formere seg reduseres. En studie fra Nordøst-Atlanteren fant mikroplast i nesten halvparten av fiskene, knyttet til hjerneskader. 

Det samme skjer med oss. Mikropartiklene går oppover næringskjeden til dem som spiser fisken, drikker vannet og puster lufta.

Plast brytes ikke ned, plastpartikler kan trenge inn i celler, passere blod-hjerne-barrieren og nå fosteret.

Når plast forstyrrer grunnleggende biologiske prosesser, må politikken endres. Hvem beskytter oss når reguleringer ikke når frem?

Dreper også mennesker

Forskning viser at mikro- og nanoplast kan binde seg til celler og forstyrre immun- og nervesystemet. Plasten frakter med seg tungmetaller, miljøgifter og hormonforstyrrende stoffer, som ftalater, brukt i alt fra matemballasje til medisinsk utstyr.

En av ti dødsfall fra hjerte- og karsykdom i alderen 55–64 år kan knyttes til ftalater, ifølge en studie publisert i eBioMedicine. I 2018 tilsvarte dette rundt 350 000 dødsfall og over ti millioner tapte leveår. Konsekvensene er størst i lav- og mellominntektsland, der reguleringene er svakest.

Plast og tilsetningsstoffer forstyrrer hormonbalansen og truer grunnleggende kroppsfunksjoner.

Dette er ikke bare et miljøproblem, det er en helsekrise som krever politisk handling.

Derfor har flere av medlemsorganisasjonene i Forum for utvikling og miljø, deriblant WWF, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, FN-sambandet og Greenpeace samlet tatt til orde for at den globale plastavtalen må inneholde klare og bindende tiltak for å redusere plastproduksjonen, fase ut farlige kjemikalier og støtte sårbare land.

Driver klimakrisen fremover

Plasten forurenser ikke bare havet, den truer også matjorda. 

Mikroplast havner der via plastfolie, avløpsslam, vanningsvann og skader mikroorganismene som holder jorda levende og fruktbar. 

Resultatet er lavere avlinger, høyere klimagassutslipp og dårligere matsikkerhet. Nordisk ministerråd advarer mot at plast i jorda kan true både avling og karbonbinding, en dobbel utfordring for klima og matsikkerhet.

I tillegg slipper mikroplast ut metan og etylen, klimagasser som er henholdsvis 25 og over 80 ganger kraftigere enn CO₂. Den forsøpler altså ikke bare, men forverrer også klimakrisen.

Mikroplast finnes i alle økosystemer, og truer grunnlaget for bærekraftig liv.

Plastavtalen vakler

På tross av krisens omfang, uteble global mobilisering. I februar 2022 vedtok FN å forhandle frem en juridisk bindende plastavtale innen 2025, men møtet i Busan i desember 2024 strandet i uenighet.

Lobbyister fra olje- og plastindustrien dominerte forhandlingene, og sterke kommersielle aktører blokkerte reguleringer, ifølge observatører. Det er kjent at et fåtall selskaper dominerer den globale plast- og kjemikalieindustrien, og bruker sin markedsmakt til å hindre reguleringer og svekke miljø- og helsetiltak i internasjonale prosesser.

Nøkkelparagrafer, som Artikkel 6 om produksjonskutt, ble vannet ut og satt i klammer. Plastproduserende land nektet bindende mål. Bak tekniske argumenter lå én realitet. Plast er olje. Over 99 prosent av verdens plast produseres fra fossile råstoff. Å kutte plast er å kutte olje, og det er kjernen i denne konflikten.

Et vendepunkt

Tiden er inne for å rive av plasteret. Plast finnes overalt vi ikke vil ha den i lungene til nyfødte, i hjerteplakk hos eldre, i reproduksjonssystemet vårt, i fisk og i matjord.

Norge må bruke sin diplomatiske tyngde til å fremme en ambisiøs og rettferdig plastavtale, med et globalt tak på produksjon, streng regulering av helse- og miljøskadelige plastkjemikalier, og tydelig nasjonalt ansvar.

Dette er ikke bare forsøpling, men en systemsvikt som krever strukturelle endringer.

På møtet i Genève, som markerer avslutningen på FNs forhandlinger om en global plastavtale, avgjøres det om verdenssamfunnet er villig og i stand til å stanse plastkrisen.

Historien om plast har lenge vært en fortelling om effektivitet og bekvemmelighet. Nå må den handle om ansvar, rettferdighet og bærekraftige løsninger.

Norge må gripe pennen og forme dette kapittelet, ikke la plastindustriens lobbyister skrive videre.