Systematikk eller symbolikk?
LEDER: «Norge skal bekjempe diskriminering av utsatte grupper og verne om grunnleggende friheter ved å bruke av våre utenriks- og utviklingspolitiske virkemidler mer systematisk og effektivt», skrev utenriksminister Børge Brende i et innlegg i Aftenposten nylig. I det samme innlegget varslet han en stortingsmelding om Norges internasjonale innsats for menneskerettighetene.
Ti dager etter at innlegget sto på trykk ble Brendes vilje til å bekjempe diskriminering satt på prøve. Det skjedde da Ugandas president Yoweri Museveni signerte en ny lov mot homofili. Den innebar blant annet livstidsstraff for enkelte typer homofil atferd. Norge svarte med å kutte 50 millioner kroner i den norske bistanden. Brende lovte samtidig menneskerettighets- og demokratiforkjempere i landet økt støtte.
En sterkere vektlegging av demokrati og menneskerettigheter var den viktigste endringen Høyre ønsket å introdusere i utviklingspolitikken sammenlignet med de rødgrønne. Den norske homo-reaksjonen overfor Uganda kan tolkes som en første konkretisering av dette.
I homolov-saken har Museveni det store flertall av ugandiske velgere i ryggen. Saken er en vinnersak for presidenten, særlig når det eksisterer et press fra utlandet. Museveni var derfor lynkjapp med å trekke «imperialisme»-kortet opp av lomma, som et svar på vestlig kritikk.
«Det er nå et forsøk på sosial imperialisme (...). Vi beklager at dere (Vesten) lever på den måten dere lever, men vi velger å holde munn om dette», sa Museveni. Presidenten fastslo også at landet ville klare seg utmerket uten norsk og dansk bistand.
Sjansen for at den eneveldige presidenten i Uganda vil skifte homoholdning som følge av at Norge kutter 50 millioner kroner i et støtteprogram for ren energi, er minimal. Sjansen for at mobben i Kampalas bakgater blir mildere stemt overfor homofile, er heller ikke stor. Derimot tjener slike giverlandstiltak primært til å vise politisk handlekraft på hjemmebane.
Den norske straffereaksjonen mot homoloven kan ses på som symbolpolitikk – snarere enn et veloverveid forsøk på å bekjempe diskriminering og å styrke de homofiles rettigheter. Slike saker, der bistand skrus av eller på, vil også ofte ha et preg av tilfeldigheter. Hvorfor reagerer vi på homoloven i Uganda og ikke mot homolovene som er vedtatt i over 30 andre afrikanske land?
Systematikk og konsekvens har ofte vært fraværende når Norge har brukt «bistandsvåpenet». Medieoppmerksomhet påvirker ofte politiske beslutninger. Mot en slik bakgrunn er det grunn til å applaudere det målet utenriksministeren selv beskriver for stortingsmeldingen: at «virkemidler» brukes «mer systematisk og effektivt» enn i dag.
Skal man ta Høyres egne menneskerettighets-ambisjoner på alvor, blir det nok å henge fingrene i for utenriksministeren framover. Utfordringene på menneskerettighetsområdet er omfattende. Reaksjonene som bør komme mot de ansvarlige for blodbadet i Sør-Sudan, blir en av utfordringene Norge må ta stilling til de nærmeste månedene. I dette landet har Norge vært en svært sentral aktør og bistandsgiver gjennom en årrekke.
