Legg ned ambassadene i Afrika
MENINGER: Bistanden synker, norsk næringsliv har små sjanser til å lykkes i korrupte omgivelser og vår evne til å påvirke afrikanske land er minimal. Dette er viktige grunner til at Norge bør legge ned sine ambassader i Afrika, mener Eirik Jarl Trondsen som er bosatt i Uganda.
Norge har ambassader i Algerie, Angola, Egypt, Etiopia, Ghana, Marokko, Mosambik, Nigeria, Sudan, Sør-Sudan, Uganda, Kenya, Malawi, Tanzania, Etiopia og Sør-Afrika.
Da Norge var en tung bistandsaktør med omfattende stat-til-stat-samarbeid kunne man argumentere for at en tilstedeværelse var naturlig. Man ønsket å følge opp norske bistand, samt å påvirke landene i en demokratisk retning! Men norsk bistand er mindre viktig, og forsøkene på å fremme demokrati i Afrika har vært mislykket.
Det er nye arbeidsområder for ambassadene; som oppfølgning av privat investeringer, Innovasjon Norge, Norfund, m.m. Men realiteten er at Norfund ikke fokuserer spesielt på bedrifter med norsk tilknytning, og norsk næringsliv er begrenset og ofte subsidiert gjennom GIEK og Norad, og ville ikke vært konkurransedyktige uten støtte.
Realiteten er at nordmenn, som er vant til en høy grad av tillit og ærlighet, passer dårlig til å drive business i Afrika. Investorer fra Kina og India har en større grad av forståelse av businessmiljøet i Afrika. Da det er nesten umulig å drive business i Afrika uten å være korrupt, er det en god sjanse for at nordmenn blir korrumperte i prosessen.
Den andre grunnen til at Norge bør trekke seg ut av Afrika, er at vår evne til å påvirke afrikanske land er minimal. Generelt har det siden starten av 2000-tallet vært en tilbakegang for demokratiet i Afrika. Det er et spørsmål om ikke ambassaden mot sin hensikt har vært med å legitimere korrupte ledere, gjennom budsjettstøtte og annen bistand.
Private investeringer gjennom Norfund, Innovasjon Norge, osv. bidrar trolig ikke til å skape politiske forandringer gjennom vekst i middelklassen. I Kenya og Uganda hvor jeg har vært bosatt de siste 16 år, har det vært økonomisk vekst og en voksende middelklasse uten økt demokratisering. Angola hvor Norge er tungt inne er også et eksempel på et land som politisk er på gal vei, og hvorfor skal Norge bidra til dette gjennom oljeinvesteringer?
Konklusjonen er derfor at Norge burde redusere sitt engasjement i Afrika, i første rekke kutte ambassader og bistand, i andre rekke fjerne subsidier til norsk næringsliv. Det er få nordmenn bosatt fast i Afrika, og ambassadene står normalt ikke sentralt i deres liv. Det er flott med 17. mai-feiringer i Afrika, men det koster mer enn det smaker. Når i tillegg Norge, og vesten ikke har vært i stand til å medvirke til demokrati i Afrika er det et spørsmål om ambassadene virker mot sin hensikt.
Det er bra at nordmenn engasjerer seg i Afrika privat, vi lever tross alt i et av verdens rikeste land. Men det er ikke en jobb for Norge som land, spesielt ikke om det legitimerer land vi normalt ikke vil assosiere oss med.
På tross av mange milliarder investert i Afrika over 50 år år, har evnen til å skape demokratiske samfunn med en viss fordeling av godene vært minimal. Tidligere var fattigdommen argumentet for at Norge skulle støtte Afrika, men nå er det mye penger på kontinentet, den er bare konsentrert på få hender og kommer ikke folket til gode!
Om Norge skulle anerkjenne noe land i Afrika burde det vel være Botswana.
Landet er mindre korrupt enn en del land i Europa, har et velfungerende demokrati og har vært unntaket når det gjelder effekten av bistand. Hvorfor ikke satse på land som har en positiv utvikling og verdier tettere på våre egne?
