Hvem betaler for krigen i Midtøsten?

Liv Tørres Liv Tørres Liv Tørres Leder for Internasjonal avdeling i LO og har skrevet doktorgrad om fagbevegelsens påvirkning på apartheids fall

Leder for Internasjonal avdeling i LO

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Våpenhvile eller ei? Krig eller ei? Om det hersker det stor usikkerhet. Men det som er sikkert, er at krigen mellom USA/Israel og Iran vil koste dyrt. For mange. 

De største kostnadene er selvfølgelig i Midtøsten og Gulfen. Tusener er drept. Millioner har flyktet eller er internt fordrevne. Mange flere lever med usikkerhet om, når og hvor de neste bombene vil falle. 

Mens vanlige folk her hjemme bekymrer seg for bensinprisene, er imidlertid kostnadene for arbeidsfolk i det globale sør betydelig større.

Hormuzstredet utenfor Iran er kritisk viktig for verdensøkonomien. Rundt 20 prosent av verdens flytende naturgass og 25 prosent av oljetransporten til sjøs passerer her, men det er ikke bare olje og gass som kommer denne veien. 

Midtøsten produserer eller transporterer varer for hele verden. Qatar leverer en tredel av verdens helium, som man trenger til halvledere. Regionen er også storprodusent av nitrogen og ammoniakk som trengs til kunstgjødsel.

Krigen påvirker land på tre måter: For det første øker prisene på drivstoff. For det andre påvirker krigen matprisene, fordi rundt en tredel av gjødsel fraktes gjennom Hormuzstredet. For det tredje øker lands utgifter til å hjelpe folk med å håndtere krisen. 

Hvor hardt land rammes avhenger av hvorvidt de selv er energiprodusenter, hvor store prisøkningene er, og hvordan regjeringene reagerer på mat og drivstoff-krisen. 

Estimater fra Oxford Economics tilsier at Gulfstatene ikke overraskende rammes hardest økonomisk sett, men at asiatiske land også påføres store utgifter. 

De fattigste landene treffes – ikke uventet – hardest.

Asia bærer den tyngste børen

80 prosent av oljen og 90 prosent av gassen som kommer gjennom Hormuzstredet eksporteres til Asia. Filippinene har 90 prosent av importen sin fra Gulfen. Bangladesh, India og Pakistan får to tredeler av forsyningene sine av flytende naturgass via Hormuzstredet. 

I Asia økte bensinprisene med over 40 prosent etter tre uker der prisene på globalt plan «kun» økte med rundt 14–15 prosent. På Filippinene og i Myanmar økte prisene så mye som 70 prosent. I India, Vietnam og Australia sa regjeringene de vil styre bensinprisene og holde dem lave eller stabile. I Sør-Korea innførte regjeringen pristak på drivstoff, ifølge The Economist.

Filippinene erklærte nasjonal energikrise og regjeringen lovet subsidier for å kompensere for økte transportkostnader. I Pakistan, Filippinene og Sri Lanka har de innført en fridag i uka. India importerer mesteparten av sin naturgass fra Midtøsten, og i Mumbai stengte en femtedel av hoteller og restauranter de første ukene av mars. Mat som trenger lang tilberedelse, ble strøket av menyen på restaurantene. 

Selv Japan, som ifølge The Economist skryter av oljelagre som kan dekke 254 dagers forbruk av drivstoff, har slitt med å holde transport-sektoren og en rekke bransjer i gang. I Thailand fikk folk beskjed om å skru ned klimaanlegget og offentlig ansatte ble bedt om å jobbe hjemmefra.

Afrika – betaler prisen for Trumps politikk

Også i Afrika har man merket ringvirkningene av krigen. I Sør-Afrika, der jeg nylig var på besøk, viste beregninger i påsken at bensinprisene økte mellom 15 og 23 prosent. 

Selv om regjeringen denne første måneden, lovet reduserte avgifter for å lette prissjokket merkes prisøkningene allerede. Taxisjåføren min oppsummerte det godt der han stod ved bensinpumpene i Johannesburg: «Trump gjør som han vil, men det er vi som betaler prisen.» 

Afrikanske land er helt avhengige av import av drivstoff, gjødsel og faktisk mat og flere har nå måttet innføre krisetiltak og energisparetiltak. 

Prisøkningene kommer som et sjokk for land som akkurat hadde klart å komme seg litt på beina etter pandemi og ringvirkningene av Russlands krig mot Ukraina. 

Afrikanske land er også ifølge FN svært utsatt overfor globale økonomiske svingninger på grunn av svake institusjoner og høy gjeld. Madagaskar har erklært 15 dagers unntakstilstand.

I Sør-Amerika opplever de liknende sjokk der landbruksproduserende land ser at gjødselprisene steg med 30 prosentpoeng bare den første måneden etter at krigen startet.

Fra prisstigning til politisk uro

Alt i alt medfører krigen store kostnader for arbeidsfolk i mange land. Land i det globale sør er mer sårbare overfor geopolitiske svingninger. Tusener har allerede mistet levegrunnlaget sitt. Flere har fått redusert inntektene. 

Økte priser på drivstoff halverer lønnsnivået for mange arbeidstakere i Asia, som er helt avhengige av transportmidler. Et eksempel er lønnsnivået til sjåførene av de fargerike jeepene på Filippinene. Fabrikker avhengig av drivstoff til maskiner, har også måttet si opp eller permittere sine ansatte. 

For småbønder i Afrika er økte gjødselpriser det som dytter mange over kanten av stupet. Selv om Hormuzstredet åpner vil det ta år før ringvirkningene og konsekvensene av krigen og stengningen repareres. En ting er at de økonomiske konsekvensene for vanlige arbeidsfolk vil ta tid å reparere. De politiske konsekvensene vil også merkes godt.

Uro vil trolig spre seg ettersom flere sliter med å håndtere økte kostnader med lave og fallende inntekter. Lavinntektsgrupper er mer sårbare overfor stigning i mat og drivstoffpriser rett og slett fordi de bruker en relativt større andel av budsjettet sitt på dette. Økte priser på matvarer og på drivstoff er derfor også blant de sikreste triggerne for sosial uro og opptøyer. 

Oppgjennom tidene har vi sett både opptøyer og revolusjoner starte med raskt økende priser på mat og drivstoff. Politisk kaos og sosial uro startet i Asia da prisene økte etter at Russland invaderte Ukraina. 

Mange av de politiske protestene i Asia i 2022 var forårsaket av mat og energi, ifølge FES-stiftelsen. Det internasjonale pengefondet finner også en klar sammenheng mellom økte brennstoff-priser og protestbølger.

Geopolitiske forskyvninger

De geopolitiske etterdønningene av krigen er også synlige. USA og Israel har vunnet få nye venner i Vesten på denne krigen. 

I Latin-Amerika presses ledere Trump har hjulpet med å få satt inn, av skyhøye priser og økte levekostnader. Kandidaten som Trump bidro til å få innsatt i Chile, er nå i hardt vær. I flere land i Afrika og Latin-Amerika snur de seg mot Russland og Kina for å få hjelp i krisen.

I Kina har de også sett økte drivstoffpriser. Like fullt har krigen sannsynligvis ikke undergravd deres interesser. Ifølge The Economist ser Kina på USAs krigføring som et tegn på avmakt. Krigen reduserer dessuten USAs oppmerksomhet om Øst-Asia og støtten fra deres tradisjonelle allierte. 

I tillegg vil gjenoppbyggingen etter krigen innebære lukrative kontrakter for kineserne. Kina har dessuten relativt store oljereserver og har kommet langt når det gjelder grønn omstilling. De kan med andre ord holde ut relativt lenge.

Per skrivende stund vet ingen hvordan dette vil ende. Men det vi vet allerede nå, er at kostnadene er store – også i land langt utenfor Midtøsten. For selv om våpenhvilen vil holde, vil det ta lang tid å stabilisere prisene på basisvarer og reparere skadene av prissjokkene. 

De som betaler mest, er de som får bombene over seg. Men regningene stopper ikke ved slagmarken – de lander også hos fattige arbeidsfolk i land som aldri var del av konflikten, og som knapt visste at Hormuzstredet eksisterte før det stengte. 

Vi vil kunne se langt større politiske ringvirkninger av denne krigen framover i form både av opptøyer og geopolitiske forskyvninger.