Senterungdommen har feil medisin for tillit til bistanden

Emma Strandbakke Emma Strandbakke Emma Strandbakke 2. nestleder i Unge Venstre og rådgiver i Civita

2. nestleder i Unge Venstre og rådgiver i Civita

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Senterungdommens Thomas Døhlen argumenterer for at vi skal redde tilliten til bistand ved å «presisere hvorfor bistand er i Norges nasjonale interesser».

For Senterungdommen handler ikke dette bare om retorikken. De foreslår å knytte bistanden til norske økonomiske og strategiske interesser, blant annet for å sikre markedsadgang for norske bedrifter.

Dette er en farlig retning for norsk bistand.

Døhlen har rett i én ting: Norsk bistand kan være i vår egeninteresse. Norge tjener på en mer stabil verden med mindre klimaendringer, færre flyktningstrømmer og mindre spredning av sykdommer. 

Likevel kan ikke egeninteressen være styrende for norsk bistand. Hvis bistanden først og fremst forsvares med hva vi selv tjener på det, blir det naturlig å velge bort tiltak der behovene er størst, men gevinsten for Norge er liten.

Det bryter med et grunnleggende prinsipp i bistanden: Den skal ta utgangspunkt i mottakernes behov, ikke våre egne. Når egeninteresse gjøres til hovedbegrunnelsen, underordnes andres behov norske prioriteringer. 

Det er uærlig å late som at det ikke er en reell motsetning mellom hva som er best for norske interesser og hva som er best bistand. 

Egeninteresse i sentrum gir dårligere bistand 

Når norske interesser får styre, trekkes bistanden i gal retning. For eksempel kan det være strategisk smart å gi bistand til mange ulike land. Dette kan forklare hvorfor Norge i dag gir bistand til omtrent 100 land. 

Likevel vil bistanden gi mest effekt når den konsentreres dit behovene er størst. Når midlene spres tynt utover, går det på bekostning av resultatene.

Norske interesser kan også styre hvilke typer bistand som gis. Begrunnelsen for millioner av kroner i bistand til tankesmien International Peace Institute (IPI) ledet av Terje Rød-Larsen, var neppe å oppnå fattigdomsreduksjon eller møte mottakerlands behov. Denne bistanden har, med god grunn, blitt kraftig kritisert.

Det er nettopp eksempler som dette som svekker tilliten til norsk bistand. 

Hvis målet i tillegg er å fremme norske egeninteresser, er ofte andre virkemidler – som blant annet handelspolitikk, eksportfremme eller diplomati – mer treffende enn bistand. Derfor gjør egeninteresse som begrunnelse bistanden mer sårbar.

Hvis bistanden først og fremst er et av flere utenrikspolitiske virkemidler, vil det medføre at det er mer legitimt å gjennomføre kutt når budsjettene er trange. 

Veien ut av tillitskrisen

Norge bør gi bistand fordi norske bistandsmidler kan gjøre mye godt. Brukt riktig, er norske bistandskroner den posten på statsbudsjettet som kan gi mest velferd per krone. 

For å forvalte tilliten til bistanden bedre, burde vi heller sørge for å forbedre bruken av de nesten 57 bistandsmilliardene. Blant annet burde vi redusere antall prosjekter og mål og gjennomføre mer av den bistanden som gir best resultater. 

Tilliten til norsk bistand bygges ikke ved å gjøre den til et verktøy for norske interesser. Senterungdommens forslag vil svekke bistandens formål og legitimitet.