
Meninger:
Makta falt på Madagaskar, nå skjelver Afrikas gamle ledere
Maktskiftet på Madagaskar skaper nervøsitet i nabolandene. Hvordan skal de forholde seg til nye ledere uten å invitere til mer uro på hjemmebane?
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Tirsdag 14. oktober ble det klart, Madagaskars president Andry Rajoelina hadde forlatt landet etter tre uker med protester i flere gassiske byer, løst ledet av ungdom som kaller seg «Gen Z Mada». Oberst Michael Randrianirina skal nå sverges inn som president.
Protestene har vært de kraftigste på øya siden 2009, da Andry Rajoelina først kom til makta båret fram av en liknende protestbølge. Da var Rajoelina borgermester i hovedstaden Antananarivo, og ble sett på som ung og progressiv.
Den gang mistet 130 mennesker livet i uroligheter før hæren erklærte at de skiftet side. I årets protester har minst 22 mistet livet før hæravdelingen CAPSAT altså sa det samme lørdag 11. oktober.
For Rajoelina, som altså sto i spissen for opprøret sist, må det ha vært en ganske klar beskjed om at det var på tide å gi seg.
Høytflyvende lovnader
Misnøyen med president Andry Rajoelinas styre har bygget seg over tid. Etter å ha blitt båret fram av kuppet i 2009 styrte han en stund et overgangsstyre fram til et valg i 2013. Som han selv ikke fikk stille i.
Han var tilbake i rikspolitikken ved valget i 2018, og vant på et program av økonomisk reform. Han tiltrådte i 2019 og rakk ikke gjøre så mye før koronapandemien traff Madagaskar året etter. Under pandemien måtte han tåle en del kritikk for udokumenterte påstander om virusets karakter, samtidig gikk det nedover med Madagaskars økonomi.
I 2021 opplevde Madagaskar alvorlig tørke, med påfølgende sult. Og måtte motta nødhjelp. I sterk kontrast til et av Rajoelinas valgløfter, å gjøre øya selvforsynt. I hele denne perioden vokste kritikken mot ham. Han kunne allikevel stille til gjenvalg i 2023, et valg som ble boikottet av deler av opposisjonen. Valget var ellers preget av en rekke forbud mot politiske møter, og lav valgdeltakelse.
I sin andre periode er president Rajoelina blitt beskyldt for å prioritere prestisjeprosjekter over å levere tjenester som vann og strøm til befolkningen.
Drøyt 75 prosent av Madagaskars 30 millioner innbyggere lever i fattigdom. Og kun en av tre har tilgang til strøm. I stedet for tjenesteleveranse har gasserne altså fått luftige lovnader om infrastrukturutbygging.

Særlig en ny taubane, eller bybane, i hovedstaden Antananarivo har satt sinnene i kok. Høyt flygende over byens slumstrøk, i en av de splitter nye vognene bygget av det franske selskapet Poma, kunne president Andry Rajoelina så sent som i fjor, erklære at man nå fikk flyttet 75 000 pendlere fra gatenivå opp i skyene til en enklere hverdag.
Problemet er bare at reisende med Pomas nye vogner må ut med en billettpris tilsvarende manges dagslønn. Selskapet som vanligvis bygger skiheiser i Alpene, har fått betalt med et lån fra Frankrike. Et lån som har bidratt til Madagaskars økende statsgjeld. For gassere flest er de flyvende vognene blitt selve symbolet på statskorrupsjon og vanstyre.
Regional nervøsitet
Protestene i Antananarivo og andre gassiske byer startet altså den 25. september. Dager senere oppløste presidenten sin egen regjering, uten at det stilnet kravet om at han selv måtte gå.
Allerede den 27. september reagerte regionen, eller rettere sagt Southern African Development Community (SADC). Madagaskar har for tiden formannskapet i denne regionale samarbeidsorganisasjonen, og protestene og nå maktskiftet på Madagaskar kan få følger også på moderkontinentet lenger vest. Der er det nemlig flere makthavere som frykter egne demonstranter.
En av disse er mannen som for tiden leder Den afrikanske union, Angolas president João Lourenco. Han sto selv overfor kraftige protester i juli i år. Minst 30 mennesker ble drept og hundrevis av demonstranter fengslet som følge av disse. Nå forbereder Angola seg på å markere sin egen 50-årsdag i november, det kommer til å skje under strenge sikkerhetstiltak.
I tillegg til Angola har et av landene som ligger Madagaskar nærmest, Mosambik opplevd sin egen protestbølge i løpet av det siste året. Protestene startet da opposisjonen hevdet å ha vunnet et valg i oktober i fjor. Som i Madagaskar og i Angola var svaret fra det mangeårige regjeringspartiet FRELIMO, og sikkerhetsstyrkene de kontrollerer, hårdhendt. Mellom oktober 2024 og januar 2025 mener menneskerettighetsgrupper i landet at 315 mennesker mistet livet enten i protestene eller etter å ha blitt kidnappet av sikkerhetsstyrker.
Og sånn kunne man fortsatt gjennom det sørlige og østlige Afrika. I Kenya var det som kjent omfattende protester mot president William Ruto i fjor sommer. I år og i fjor har det kostet hundrevis av demonstranter livet. I Den demokratiske republikken Kongos hovedstad Kinshasa har det også vært flere tilløp til uro i løpet av 2024 og 2025. I det lille kongedømmet Eswatini har man slått hardt ned på alle tilløp til protest. Det koker også under overflaten i Tanzania og Uganda.
Frykter at det sprer seg
Alle disse landene har det til felles at de har en lav gjennomsnittsalder, de fleste på under 20, og høy arbeidsledighet blant de under 25.
Flere av disse landene scorer også dårlig på korrupsjonsindeksen til Transparency International. Politikken preges ofte av at et stort parti dominerer, over mange små. Og i disse partiene dominerer den eldre garde. Det er altså begrenset med muligheter for ungdom å få gjennomslag for politiske ambisjoner, og det er også ungdommen, særlig de under 25, omtalt som Gen Z, som har dominert gatene.
I samtlige av landene som har opplevd protester, har disse fått dødelig utgang, da myndighetene har satt inn sikkerhetsstyrkene i møte med massedemonstrasjoner. Mens myndighetene i Kenya og Mosambik dels har gått med på noen av demonstrantenes krav, har ikke Angolas regjeringsparti MPLA gitt noen innrømmelser.
Hvordan man skal håndtere maktskiftet på Madagaskar er derfor en utfordring for regionen. Både SADC og AU har hatt krisemøter de siste dagene, og kommet med uttalelser om ro og orden, og advarsler mot militærkupp. Men på Madagaskar ses opprøret mot Rajoelina så langt mer på som et rettferdig opprør mot vanstyre enn en militær overtakelse. Og går det som i 2009, da militæret raskt overga makt til opposisjonen, så må regionens nervøse ledere forholde seg til et nytt regime, som har blitt satt inn av en folkelig protestbølge.
At dette skal inspirere egen rastløs ungdom er de kanskje mer redd for enn noe annet.
Les også:
-
– Militæret har tatt makten
-
Appen som samler unge til opprør
-
Madagaskars president varsler tale til nasjonen – skal ha flyktet landet
-
Protestene har feid over Øst-Afrika – nå ryster de Madagaskar
-
En forenklet fortelling om en afrikansk vår
-
Vil Afrikas nye ledere bryte gamle maktstrukturer?
-
Skjult rikdom i «verdens fattigste land»
-
Når kommer den politiske våren til Afrika?